Av Sverre Albrigtsen.
Første gang publisert i lokalhistorisk tidsskriftet Leddiken i 1999.
Høsten 1944 ble befolkningen i Nord Troms og Finnmark evakuert.
I slutten av november 1944 evakuerte vår familie fra Olderdalen i Nord Troms til Nyksund i Vesterålen.
Vi var en familie på tilsammen tolv personer – mor, far og ti søsken i alderen 2 – 20 år. Far min hadde en fiskeskøyte på 49 fot som hete «Klara». Vi hadde også et jordbruk ved siden av fiske, og på turen fra Olderdalen med «Klara» tok vi med oss ei ku og to sauer.
Første stoppet vi i Alsvåg hvor vi overnattet. Der fikk vi ordnet med los videre til Nyksund, for far min hadde ikke vært der før. Etter at vi dro fra Alsvåg, blåste det opp til et voldsomt uvær. De ringte fra Nyksund og skulle gi beskjed om at vi ikke måtte reise, for de hadde hørt værmeldingen. Da var det for sent, for vi hadde allerede dratt. Losen kom i styrehuset og overtok roret. Han spurte far min om motoren var til å stole på, og om han var nazist, ellers ville han snu. Far min kunne bekreftet at motoren var god, og nazist var han ikke. Det var redningen at vi hadde los. Han styrte båten mellom holmer og skjær mens sjøsprøyten sto omkring.
Da vi kom til Nyksund, var det mye folk på kaia som ønsket oss velkommen, og vi ble godt mottatt. Det var store problemer med å få kua på land. Vi måtte ta den på land i sjøen og så i fjæra.
Sverre Wallann hadde en ny forretning som enda ikke var tatt i bruk. Vi fikk den butikken som bolig. Det var et kontor-rom, i tillegg til et stort butikklokale med disk. Vi hadde soveplass innenfor disken. Utenfor disken var det stue og oppholdsrom. Det var skorstein i bygget der vi fikk installert en komfyr. Det må nevnes at det var fine senger i butikkreolene for de yngste. Vi var heldig som fikk så fin innkvartering, og der bodde vi godt.
Vi fikk ha kua i et lite fjøs hvor det var dyr fra før. Sauene fikk vi plassert i fjøset hos noen andre. Kua fikk tvilling-kalver mens vi var i Nyksund.
I Nyksund hadde vi det fint, og vi hadde god kontakt med befolkningen. Barna gikk på skolen og hadde mange gode venner. Mor min ble godt kjent med flere kvinner i bygda. Pappa drev fiske med «Klara» sammen med andre fiskere, om vinteren var han på Lofotfiske. Flere fra Olderdalen som var evakuert andre steder skrev til far og tinget om lofotplass. De eldste av mine søsken jobbet på fiskebruk og hushjelp. Vi led ingen nød, og klarte oss godt. Vi glei godt inn i befolkningen, og folket i Nyksund var veldig kjekke og greie. Dagliglivet gikk sin vante gang, og vi hadde bare positive opplevelser.
En dag ble min yngste bror borte (2 år). Det ble lett etter han over alt. Til slutt ble han funnet i en fiskekasse på kaia hvor han lå å sov.
Da meldingen kom at krigen var slutt, viste deg seg at i et lite bygg ved siden av oss fantes både radio og høytaler. Hele vinteren hadde vi lagt merke til at folk gikk til og fra bygget, uten at vi visste hva de gjorde. På frihetsdagen kom både radioen og høytaleren fram og det samlet seg mye folk for å høre nyheten.
På forsommeren 1945 da vi skulle reise tilbake til Olderdalen, var det mye folk på kaia for å ta farvel og ønske oss god tur hjem. En kvinne kom med en potteplante (kala). Denne potteplanten hadde vi mange tiår etter krigen.
Da vi kom til Olderdalen var både hus og fjøsen nedbrent, så da var det bare å begynne på ny frisk. I første omgang ble det bygd tak over fjøsmuren for dyrene, og vi fikk plass i huset til bestefar, som heldigvis ikke var nedbrent. Tyskerne hadde disponert huset helt til siste stund.
Etter krigen var Sverre Wallann på besøk hos oss i Olderdalen. Det samme var Arnulf Wallann med familie. Vi hadde kontakt med dem i alle år. Vi barna brevvekslet lenge etter krigen med andre barn fra Nyksund.
Olderdalen, bygda vår 