Historien jeg skal fortelle, kunne ha endt fryktelig galt. Det hele begynte da vi så en annonse i avisen om en organisert brevandring i Lyngsdalen. Etter å ha lest annonsen i Nordlys, bestemte Trond og jeg oss for å melde oss på. Sammen med fire svensker møtte vi opp utenfor Furustua på Furuflaten, spente og klare for eventyret.

En brefører tok imot oss og ga en rask gjennomgang av turen. Han anslo at vandringen ville ta omtrent åtte timer, slik at vi skulle være tilbake klokken 18.00. Deretter fikk vi utdelt hver vår isøks – og det var alt. Han understreket imidlertid at isøksen var den viktigste redskapen på isbreen, noe vi snart skulle få erfare.

Været var nydelig og alle så fram til en fin tur.

Vi skiftet om til fjellsko, lett turantrekk. Samtidig som vi hadde mat og drikke til en 8-timers tur.

Fikk gode råd fra Thorleiv Michelsen før vi startet.

Lyngsdalen var ny for meg. En fantastisk fin dal med et stort elvedelta innerst i dalen.

Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»

Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.

Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.

Vi (Trond og jeg) oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren

Antall sprekker ble etter hvert flere og dypere.

De fire svenskene var nå skikkelig redde og ønsket og komme seg på fast grunn.

I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk.

Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.

Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under føttene satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen.

-før og etter glasieren-

En av de svenske jentene jobbet på Regionsykehuset i Tromsø. Det var hun som hadde invitert vennene sine med på denne opplevelsesturen. Og det var også hun som til slutt konkluderte: «før og etter glasieren«

Da vi endelig kom ut av breen, ba breføreren Trond løpe ned til bygda for å avverge en eventuell redningsaksjon. Resten av oss nådde bygda først klokken 02.30 om natten – utmattet, men trygge.

En dramatisk tur som lett kunne ha endt galt.

Den 5. oktober 1967 møtte jeg opp på rekruttskolen i Vatneleiren, som ligger like utenfor Sandnes i Rogaland. Jeg var svært motivert og så fram til et spennende år i Kongens klær, der jeg skulle tjenestegjøre i transportkompaniet. Det gikk raskt opp for meg at jeg hadde mye å lære når det gjaldt både bil og bilkjøring. Flere av medsoldatene mine var allerede erfarne yrkessjåfører. Selv hadde jeg ikke førerkort da jeg ankom Vatneleiren.

Det viste seg at Hæren hadde innkalt 10–15 soldater uten førerkort. Befalets oppdrag var å utdanne gode sjåfører helt fra grunnen av. Etter fem ukers intensiv kjøreopplæring hadde samtlige bestått og fått sertifikat. Da førerkortet var i boks, ble vi tildelt større militære kjøretøyer. Læringskurven var mildt sagt bratt.

Tiden på Vatneleiren var svært lærerik. Det var mye nytt å ta inn, både militært og på det personlige plan. Ungdom fra hele landet ble samlet og innkvartert fire mann på hvert rom. Jeg havnet sammen med gutter fra Tønsberg, Stavanger og Toten, og det fungerte overraskende godt.

Svartemyr var et øvingsområde like utenfor leiren, og området var beryktet. Det var her «gutter ble menn», som det het. I ettertid må jeg likevel si at det ikke var så ille som ryktet skulle ha det til.

På rom 404 på Vatneleiren utviklet det seg et svært godt og nært kameratskap. En helg inviterte Christensen oss hjem til foreldrene sine i Stavanger. Vi ble tatt varmt imot av mor og far Christensen og servert en nydelig middag. Etterpå gikk vi ut på byen – jeg mener å huske at stedet het «Allikken». Etter to–tre øl ruslet vi samlet tilbake.

Christensen dro videre til forloveden sin, som vi hadde hilst på tidligere samme kveld.

Like før jul i 1967 var rekruttskolen over. Alle gledet seg til å reise hjem på juleperm. Hjemreisen måtte foregå i uniform, noe jeg tror hang sammen med rabatterte billetter.

Den 4. januar 1968 var det på igjen. Da møttes vi på Sessvollmoen, utenfor Gardermoen. De fleste guttene fra Vatneleiren var fortsatt med. Men vennen vår fra Stavanger var borte. Vi hørte rykter om at han var blitt vurdert som arbeidsdyktig – eller stridsdyktig B, som det het – og hadde havnet på Madlaleiren utenfor Stavanger.

Vi var fortsatt under opplæring, og kjøretrening var en prioritert oppgave. Personlig opplevde jeg tiden på Sessvollmoen som nokså ensformig og til dels kjedelig. Mot slutten av perioden begynte det å gå rykter om overflytting til Nord-Norge. Vi som var nordfra gledet oss naturligvis, mens guttene sørfra var langt mer skeptiske. Gokk!

Den 21. mars 1968 ble vi flyttet til Rusta leiren i Heggelia.

Vi hadde fått grundig opplæring på Vatneleiren og Sessvollmoen og følte oss etter hvert som skikkelige soldater. Nå gledet mange av oss til videre tjeneste og kjøreoppdrag i kjente omgivelser.

Våren i nord lot vente på seg i 1968. I begynnelsen av juni lå det fortsatt flekker av snø på bakken da vi var på øvelse utenfor Bardufoss. En av befalene hadde fått med seg at jeg var baker og beordret meg til å bake wienerbrød ute i felten.

Selv gledet jeg meg stort til fotballsesongen. Planen var å spille for hjemmelaget mitt, Olderdalen IK (O.I.K.). Like før seriestart fikk jeg imidlertid beskjed om at OIK hadde trukket laget fra seriespillet på grunn av spillermangel. Etter dette meldte jeg meg inn i idrettsforeningen Fløya, et valg jeg aldri har angret på. Fløya har vært en svært god klubb for meg.

Vår kamerat fra Vatneleiren, Christensen, dukket plutselig opp på Rusta-leiren for å hilse på. Han hadde blitt sendt nordover og havnet på Setermoen. Vi holdt god kontakt med Christensen gjennom hele perioden nordpå.

Høsten hadde kommet, og tiden som soldat nærmet seg slutten. Vi var fornøyde med tjenesten i nord, selv om alle så fram til å reise hjem og vende tilbake til et normalt liv. Planen var at vi skulle dimittere den 5. oktober, men noen hadde søkt om å dimittere tidligere på grunn av skole og studier. Det var en tydelig oppbruddsstemning i hele leiren, selv om det fortsatt var over en måned igjen.

Så skjer det dramatiske.

Den 20. august 1968 marsjerte Sovjetunionen, sammen med Warszawapakt-landene, inn i Tsjekkoslovakia. Situasjonen var både alvorlig og dramatisk, og verden sto på helspenn. Samtlige i Brigade Nord ble satt på 100 % beredskap. Nå var det alvor, og vaktholdet ved alle militære installasjoner ble intensivert.

Vi fikk beskjed om at dimisjon kunne bli utsatt

Alle permisjoner ble inndratt – også min, og jeg som skulle spille en viktig fotballkamp til helga. Da ble jeg kalt inn til kompanisjef Bergs kontor. Til min overraskelse ble permisjon til kampen innvilget, men under visse betingelser. En av betingelsene var at jeg måtte holde tett:

Dette var en sak mellom Bakke og Berg.

Hvordan Hjalmar Bakke og kompanisjef Berg fikk dette til, vet jeg fortsatt ikke. Tilbake i leiren sto spillerne fra Mjølner og Lyngen og lurte på hva som hadde skjedd. De ropte etter meg da jeg dro fra leiren.

Etter fjorten dager roet situasjonen seg i Tsjekkoslovakia, og vi kunne gå tilbake til vanlige rutiner.

En av de siste helgene før dimisjon arrangerte vi en stor dimisjonsfest i Tromsø. Christensen ble selvfølgelig invitert sammen med resten av guttene, og vi hadde en svært hyggelig helg i byen.

Den 5. oktober 1968 vandret jeg ut av porten på Rusta-leiren for siste gang. En særdeles minnerik og hyggelig tid var over.

Etter endt førstegangstjeneste ble det fire repetisjonsøvelser på tre uker i 1985,82,77 og 73. Jeg har gjort min borgerplikt og fikk takkebrev fra hæren.

Å bli eldre er noe av prisen en må betale for å få et langt liv.

Jeg har møtt flere av guttene fra den gang, både på repetisjonsøvelser og i andre sammenhenger, og det har alltid vært hyggelige møter. For noen år siden fikk jeg en invitasjon til et 70-årslag fra en av soldatene fra Østlandet.

I invitasjonen sto det:
«Til sommeren fyller jeg 70 år, og jeg ønsker å benytte anledningen til å samle så mange som mulig av de personene som på ulike måter har betydd mye for meg gjennom livet.»

Jeg kan også nevne at min romkamerat og venn fra Stavanger fikk gleden av å møte sin sønn i Tromsø etter førti år.