Militærtjenesten

Den 5. oktober 1967 møtte jeg opp på rekruttskolen i Vatneleiren. Leiren ligger utenfor Sandnes by i Rogaland fylke. Jeg var topp motivert og så fram til et spennende år i kongens klær, der jeg skulle tjenestegjøre i transportkompaniet. Jeg skjønte tidlig at jeg hadde mye å lære når det gjalt bil og bilkjøring. Flere av mine medsoldater var allerede garvede yrkessjåfører. Sjøl hadde jeg ikke sertifikat da jeg møtte opp på Vatneleiren.

Det viste seg at hæren hadde innkalt 10-15 soldater uten sertifikat. Oppdraget til befalet var å utdanne gode sjåfører fra grunnen av. Etter 5 ukers intens kjøreopplæring hadde samtlige fått sertifikat. Etter at sertifikatet var i boks, ble vi tildelt større militærkjøretøyer. Læringskurven var rimelig bratt.

Perioden på Vatneleiren var svært lærerikt. Mye nytt skulle læres, både militært og personlig. Her møttes ungdom fra hele landet som ble plassert, fire på hvert rom. Jeg havnet sammen med gutter fra Tønsberg, Stavanger og Toten. Dette gikk veldig fint!

Svartemyr var et øvelsesområde like utenfor leiren. Dette øvelsesområde var beryktet. Det var her «gutter ble menn», ble det sagt. Faktum er at det ikke var så galt.

På rom 404 på Vatneleiren utviklet det seg et veldig godt og nært kameratskap. En helg inviterte Christensen oss hjem til foreldrene i Stavanger. Vi ble tatt godt mottatt av mor og far Christensen, og fikk servert en nydelig middag. Etter middagen gikk vi ut på byen, vil huske stedet ble kalt «Allikken». Etter to-tre øl gikk vi hjem i samlet tropp.

Christensen dro til forloveden som vi hadde hilst på tidligere på kvelden

Like før jul i 1967 var vi ferdig på rekruttskolen. Alle gledet seg til å reise hjem på juleperm. Hjemreisen måtte foregå i uniform. Tror det hadde noe med rabatterte billetter å gjøre.

Den 4. januar 1968 var det på han igjen. Da møttes vi på Sessvollmoen utenfor Gardermoen. De fleste av guttene fra Vatneleiren var fortsatt med. Men, vår venn fra Stavanger var borte. Vi hørte rykter om at han var blitt arbeidsdyktig eller stridsdyktig B som det het og var havnet på Madlaleiren utenfor Stavanger.

Vi var fortsatt under opplæring der kjøretrening var en prioritert oppgave. Personlig synes jeg tiden på Sessvollmoen var ensformig og tildels kjedelig. I slutten av perioden ble det mye snakk om overflytting til Nord- Norge. Vi nordfra gledet oss selvfølgelig, mens gutta sørfra var mer skeptisk. Gokk!

Den 21. mars 1968 ble vi flyttet til Rusta leiren i Heggelia.

Vi hadde fått god opplæring på Vatneleiren og Sessvollmoen og følte oss som skikkelige soldater. Vi gledet oss til tjenesten og kjøreoppdrag i kjente omgivelser

Våren i nord lot vente på seg i 1968. I begynnelsen av juni var det fortsatt litt snø på bakken da vi lå på øvelse utenfor Bardufoss. En av befalet hadde sporet opp at jeg var baker og beordret meg til å bake wienerbrød ute i felten.

Sjøl gledet jeg meg veldig til fotballsesongen. Jeg var innstilt på å spille for hjemmelaget mitt, Olderdalen IK (O.I.K.). Men like før sesongstart fikk jeg beskjed om at OIK hadde trukket laget sitt fra seriespill pgr. av spillermangel. Etter dette meldte jeg meg inn i idrettsforeningen Fløya, noe jeg ikke har angret på. Fløya har vart en god klubb for meg.

Vår kamerat fra Vatneleiren, Christensen dukket plutselig opp på Rusta leiren for å hilse på. Han var blitt sendt nordover og var havnet på Setermoen. Vi hadde god kontakt med Christensen i hele perioden nordpå.

Det var blitt høst og tiden som soldat var på hell. Vi var fornøyd med tjenesten i nord, selv om alle så fram til å reise hjem og leve et normalt liv. Planen var at vi skulle dimittere den 5. oktober. Noen hadde imidlertid søkte om å dimmitere tidligere på grunn av skole og studier. Det var oppbrudds-stemning i hele leiren, selv om det var over en måned igjen.

Så skjer det dramatiske.

Den 20. august 1968 marsjerte Sovjetunionen sammen med Warszawapaktlandene inn i Tsjekkoslovakia. Det var en alvorlig og dramatisk situasjon. Verden sto i helspenn. Samtlige i Brigade nord ble pålagt 100% beredskap. Nå var det alvor. Vaktholdet ble intensivert ved alle militære installasjoner.

Vi fikk beskjed om at dimisjon kunne bli utsatt

Alle permisjoner ble inndratt. Og jeg som skulle spille en viktig fotballkamp til helga. Da fikk jeg beskjed fra kompanisjef Berg om å møte på hans kontor. Permisjon til fotballkampen var innvilget – under visse betingelser. En av betingelsene var at jeg måtte holde tett:

Dette var en sak mellom Bakke og Berg.

Hvordan Hjalmar Bakke og kompanisjef Berg fikk dette til vet jeg fortsatt ikke. Tilbake i leiren sto spillere fra Mjølner og Lyngen og lurte på hva som skjedde. De så langt etter meg da jeg dro fra leiren.

Etter 14 dager roet situasjonen seg i Tsjekkoslovakia og vi gikk tilbake til vanlige rutiner.

En av de siste helgene før dimisjon arrangerte vi en stor dimmefest i Tromsø. Christensen ble invitert sammen med resten av guttene. Vi hadde en veldig hyggelig helg i Tromsø.

Den 5.oktober 1968 vandret jeg ut av porten på Rusta leiren for siste gang. En særdeles hyggelig tid var over.

Etter endt førstegangstjeneste ble det fire repetisjonsøvelser på tre uker i 1985,82,77 og 73. Jeg har gjort min borgerplikt og fikk takkebrev fra hæren.

Å bli eldre er noe av prisen en må betale for å få et langt liv.

Jeg har møtt flere av guttene fra den gang, på repetisjonsøvelser og i andre sammenhenger. Alltid hyggelige møter. For noen år siden fikk jeg invitasjon til et 70 års lag fra en av soldatene fra Østlandet.

I invitasjon sto det følgende: «Til sommeren fyller jeg 70 år, og jeg har lyst til å benytte anledningen til å samle så mange som mulig av de personene som på forskjellig vis har betydd mye for meg opp gjennom livet.»

Kan også nevne at min romkamerat og venn fra Stavanger ble kjent med sin sønn i Tromsø etter førti år.