Brevandring i Lyngsdalen

Historien jeg skal fortelle kunne gått fryktelig galt. Det hele startet med at vi så et oppslag i avisen at det skulle arrangeres en brevandring i Lyngsdalen. Etter en annonse i avisa Nordlys meldte Trond og jeg oss på turen, og sammen med fire svensker møtte vi opp utenfor Furustua på Furuflaten. En brefører tok i mot oss og gav oss en rask informasjon. Han regnet med at turen ville ta ca.8 timer slik at vi ville være nede klokken 18.00. Vi fikk utlevert hver sin isøks, det var alt. Samtidig presiserte han at ei isøks er den viktigste redskapen på en isbre.

Denne annonsen sto i avisa.

Været var nydelig og alle så fram til en fin tur.

Oppmøte på Furuflaten

Vi skiftet om til fjellsko, lett turantrekk. Samtidig som vi hadde mat og drikke til en 8-timers tur.

Utstyret klargjøres.

Fikk gode råd fra Thorleiv Michelsen før vi startet.

Den gamle fjellføreren Thorleiv Michelsen kom bort for en prat, og ønsket oss lykke til.

Lyngsdalen var ny for meg. En fantastisk fin dal med et stort elvedelta innerst i dalen.

Lyngsdalen

Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»

Vestbreen Skip ohoi !

Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.

Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.

Vi fikk en våt start

Vi (Trond og jeg) oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren

Trond viser bruk av isøks.

Antall sprekker ble etter hvert flere og dypere.

Svenskene begynner å bli engstelig

De fire svenskene var nå skikkelig redde og ønsket og komme seg på fast grunn.

Ei jente og en av guttene var skikkelig redd.

I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk.

Dype kløfter på alle kanter

Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.

Situasjonen begynte å bli skummel.

Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under føttene satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen.

Dette bildet har en tom alt-tekst; dets filnavn er ruta-vi-gikk.jpg
Dette var ruta vi gikk.

-før og etter glasieren-

En av de svenske jentene jobbet på regionsykehuset i Tromsø. Det var hun som hadde invitert vennene sine på en opplevelsestur. Det var også hun som konkluderte følgende. Dette blir «før og etter glasieren«

Da vi kom ut av breen, ba breføreren Trond å springe ned til bygda for å stoppe en eventuell redningsaksjon. Vi andre var nede i bygda kl 02.30 på natta.

En dramatisk tur som kunne gått galt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: