Av Sverre Albrigtsen

Når jeg tenker tilbake på tiden i psykiatrien, må jeg spørre: Er det innenfor Menneskerettighetene at et uskyldig menneske skal bli utsatt for slike umenneskelige lidelser som jeg opplevde. I denne tiden må jeg takke min avdøde søster Hedly for alt hun gjorde for meg. En psykiater bemerket en gang til meg at jeg hadde en prektig søster.

Tiden kan deles i to perioder, først på en psykiatrisk avdeling her i Tromsø, og senere for et opphold på Åsgård. Jeg vil ikke tidfeste alt nøyaktig, men kan nevne at jeg flyttet til Tromsø i 1974/75 hvor jeg begynte å jobbe. Nå holder jeg perioden i Oslo før jeg avbrøt studiet, utenfor. Kommer kanskje tilbake til det senere.

Det jeg husker best, er alle bivirkninger av medisinen jeg fikk. Helt forferdelig. Jeg vil også si min mening om ting innenfor psykiatrien av det jeg har opplevd.  På den psykiatriske avdelingen jeg var først, var vi mange unge.  Husker spesielt en voksen mann som hadde psoriasis.  Han hadde det ikke lett.  Å se en voksen mann gråte er litt ekkelt.  Inn på avdelingen kom en yngre mann som skapte miljø.  Han fikk i stand spørrekonkurranse og annet som skapte trivsel.  En gutt fra Østlandet som var i militæret, var en gutt med humør.  Han sa til meg at jeg var den eneste som ville bli frisk.  Ellers vil jeg ikke skrive mer om oppholdet der, men det var ikke trivelig å komme i en slik situasjon i min beste alder.  

Den andre perioden jeg vil skrive om, er et opphold på Åsgård.  Jeg var hjemme etter at jeg måtte slutte som lærer på realskolen. Det var en trasig tid, og jeg bebreidet familien for det som var gjort med meg, men jeg velger å tro at de ikke var klar over hva jeg ville gjennomgå.  Jeg var i Tromsø og ville gå til rettssak, men ble bare avvist av politiet.   Så ville jeg emigrere til Australia.  Gjorde nødvendige forberedelser i Tromsø. Hjemme igjen var det tidlig morgen jeg satt på kjøkkenet og pisket litt. Var veldig forbannet.  Da mamma sto opp, skremte jeg henne opp på loftet igjen. Til og med hun som hadde vært med på å gjøre alt dette mot meg, kunne jeg ikke forstå.  Jeg ble nok litt vanskelig og var ikke enkel å ha med å gjøre.  

Så ble jeg med tvang kjørt til Åsgård.   En av de første jeg så der, var en jente jeg hadde strøket i matematikk før jul.  Hun måtte slutte på realskolen.  Nå var hun faktisk over meg.  Ja sånn kan det gå.  Jeg ble plassert på lukket avdeling, og truet med reimer hvis jeg ikke roet meg.  Gikk en tur uti døra og kikket.  Det var ikke noe trivelig syn.  Så også en hjemmefra som hadde vært på Åsgård i lang tid.  Mange satt og knoppet angler.  Etter hvert kom jeg i prat med andre.  Fikk et litt annet syn på de som var innlagt, men jeg forsto vel ikke alt.   En kar spurte om jeg var fra Karasjok.  

Senere ble jeg flyttet til åpen avdeling.  Devold var sjef på Åsgård, og i ettertid vil jeg si at han gjorde nok en god jobb.  På kontoret hadde han en stor hund, en sjæfer.  Det var et snekkerverksted, og jeg ble plassert der om dagen.   Må si at det var system der i Devolds tid.  Det var nok viktig at vi var opptatt med noe, og jeg likte sløyd som jeg faktisk fikk S i på framhaldsskolen.  Vel fortjent vil jeg si.  I ettertid vil jeg si at det var riktig å sende meg til Åsgård.  I min situasjon forsto jeg ikke bedre.

Oppholdet på Åsgård vil jeg ikke skrive om så utførlig.  En nabogutt hadde utdannet seg til lege og han jobbet der.  Vi var av og til samlet på tur, blant annet på fjellheisen.  En gang sa han nabogutten til meg at jeg var oppskrytt.  Jeg laget mange fine ting, blant annet en reol til en niese.  Det var ikke enkelt i min alder å være i en slik situasjon.   Jeg forsto nok etter hvert at ingen dame kunne tenke seg en Åsgård-pasient.  Da forsto jeg hvorfor jeg ble avvist av damer, og det var min skjebne.  

Tiden gikk, og jeg ble utskrevet etter hvert.  Møtte opp med jevne mellomrom til kontroll, men bivirkningene av medisinen jeg måtte ta, var forferdelig.  Mange ganger la jeg meg om dagen. Det var liksom lettere. Nå gikk det etter hvert bedre å være hjemme, og det skjedde mange positive ting.  Jeg skrev mange dikt, og da jeg jobbet på Lånekassen, skrev jeg hvert år sang til julebord, som ofte var det høydepunktet på julebordet.  To av mine brødre hadde en bedrift bestående av bilverksted og servicestasjon. Jeg jobbet en del på servicestasjonen med det jeg kunne til tidsfordriv.  Ved årets slutt avsluttet jeg regnskapet for bedriften.  Et ganske omfattende arbeid.  Fikk alt å stemme, og rettet opp en del feil fra tidligere. Bokføring hadde jeg hatt på framhaldsskolen, og i tillegg brukte jeg hodet, så det gikk bra.  

Jeg hadde et søskenbarn som var interessert i friidrett.  Konrad og jeg gjorde mye for å arrangere friidrettsaktiviteter.  Må nevne det etter hvert så kjente vandrepokalløpet i Olderdalen, hvor Henry Olsen og Ernst Myrbakk var de mest kjente blant årlige deltakere.  En periode var jeg tidtaker, og delte ut premier.  Alt det negative var fortrengt og glemt.  

Jeg gikk hjemme med uføretrygd.   Så fant jeg på å intervjue eldre folk.   Skrev ned mange gamle historier, noe av det sendte jeg til Årboka som kom ut til jul.   Jeg gjorde også mange ting hjemme, blant annet med ved-arbeid.  En kan spørre hvordan det var med selvtilliten i en slik situasjon.  Heldigvis hadde jeg hele tiden en sterk indre tro. På meg selv, og hadde mange bein å stå på.   Men en ting plaget meg.  Jeg var ung, og syntes det var lite tilfredsstillende å gå hjemme med uføretrygd.   Så begynte jeg å søke på jobber i Tromsø.  Vet ikke hvor mange jobbet jeg søkte på, men ingen ville tydeligvis ha en som kanskje hadde psykiske plager.  Men da jeg senere kom i arbeid, var jeg aldri borte fra jobb.  Jeg fikk til slutt halvdags jobb på universitetsbiblioteket ved siden av at jeg hadde uføretrygd.  Det ga meg starten på et rikere liv.  

Etter hvert gikk jeg over i full stilling og kuttet ut uføretrygden.  

Som lyn fra klar himmel dukket det opp ei jente som jeg likte, og som jeg hadde truffet for ti år siden. Vi ble gift, og hun har gjort grovarbeidet med det som brakte meg tilbake til samfunnet.  Periodevis hadde jeg tilbakefall, men det var som regel i kortere perioder.  Jeg har faktisk klart å opptjene min egen pensjon, og jeg fullførte også Can. Mag. -graden, og gjorde et stort arbeid med slektsgransking.

Nå i en alder av 81 år sitter jeg i rullestol og bor på Heracleum bo- og servicesenter i Tromsø.  Venstre hofte er ødelagt, og dette og andre plager skyldes legetabber. Jeg ble rykket opp med rot, og gjorde mye dumt, men heldigvis ikke noe kriminelt.  Hele tiden i voksen alder har jeg ikke kunnet leve helt normalt.  Har måttet innpasse mitt liv med regelmessighet for å få det å fungere, og måttet avstå fra mye.  Ellers er jeg faktisk frisk som en fisk.  Selvsagt vet en ikke hva morgendagen bringer.  Har fulgt med i samfunnsdebatten, også på det psykiatriske området. Mange er imot tvang i psykiatrien. Her vil jeg si at mange er i en situasjon hvor de ikke forstår sitt eget beste.  En må spørre.  Er slike i stand til å vurdere om det er best at de tar et opphold på psykiatrisk sykehus?   Forresten, psykiatrisk sykehus virker skremmende på mange, men de fleste har psykiske plager i løpet av livet, og det bør ikke være noe å skjemmes over.   Det andre jeg vil påpeke er at det er nok viktig at pasientene ikke går og slenger, men er beskjeftiget med noe, for eksempel med snekring eller noe kvinnesysler.

Til slutt vil jeg ta med noe som faktisk er viktig.  I tiden i Oslo ble jeg presset på det seksuelle.  En fæl tid.  I ettertid ble jeg plaget med ukontrollert sædavgang, og kunne drømme om det som ga sædutløsing.  Dette var heldigvis ikke ofte, og de siste årene har jeg heldigvis ikke merket noe av det.  Det kunne av og til åpne seg om natta, men om morgenen fant jeg ut at det bare var innbilning.  

Jeg er 81 år, og håper at jeg enda får noen gode år før jeg dør.  Jeg tror jeg fortjener det.  Eller?  Til tider måtte jeg røyke for å slappe av noen minutter.   Jeg var plaget med hodepine.  Var bedre å gå på jobb enn å sitte hjemme.  Hadde hodepine hver dag da jeg jobbet på Lånekassen.  På det verste tok jeg 4-5 paralgin forte for dagen.  To ganger var det så smertefullt at jeg måtte til fastlegen for å få sprøyter i hodet.   Dyrene har Dyrebeskyttelsen.  Men hva har jeg?  Ingenting!    Falske profeter.

En gang jeg satt hjemme, ble jeg så presset i hode at jeg måtte ringe Åsgård for å få en anti-tablett som jeg visste de hadde. Jeg møtte opp, og snakket med en lege. Fikk det ikke, uvisst hvorfor.  Heldigvis fant jeg en slik tablett hjemme, og kunne endelig slappe av. Nesten så en hører dem si, det er ikke så nøye med han, men jeg er da menneske jeg også.  Eller?   Synes jeg måtte fortelle alt dette for å vise noe av det jeg har gjennomgått. Nå lurer jeg faktisk på om jeg skal ha evig pine?   Denne saka er som å skyte spurv med kanoner.