Selv på Lyngseidet var det få hus på den tiden.

Selv på Lyngseidet var det få hus på den tiden.


Navnet «Rublar» = en artig fyr, en som tuller mye og finner på mye rart.
Han var født 2.juli 1922 og døde 12.mai 2003, 81 år gammel.
Far Henrik ble kalt «Roggi Henrik», Roggi=grop. Henrik var fra Gropa. Moren het Berit (Bio), hun var søster til Johan Pedersen.
«Rublar»vokste opp med syv søsken. Peder Johannes «Jona» døde etter «MK Dagnys» forlis i 1951. De andre var Trygve, Sonja, Helga, Petra, Agnes og Dagmar.

«Rublar» var ungkar hele livet. Han var en spesiell fyr. Mange så på han som en bygdeoriginal. Men, han var seg sjøl i alle sammenhenger. Mye tull og tøys, men også en flink mann. Kan nevne at han sydde klær til seg sjøl og andre på bestilling.
En periode var han dreng på en stor gård i Trøndelag.
Han jobbet på Svalbard i mange år, og var kjent som en god «driver»
På et tidspunkt ble han veldig syk og legene fant en svær svulst på hjernen. Han ble operert og det gikk etter forholdene bra.
Han var imidlertid en bedreviter, som kunne alt og visste alt.
«Rublar» var full av selvopplevde historier, som han fortalte med stor fornøyelse. Som den gang han og en kamerat fra Olderdalen ble arrestert på et hotellrom i Narvik. Foranledningen var et stort bankran i byen. Politiet jaktet på to gjerningsmenn. Resepsjonisten på hotellet tipset politiet om en gjest som kunne stemme med signalementet. Politiet stormet rommet og arresterte de to fra Olderdalen. Det spillet som fulgte i etterkant var det bare Rublar som kunne fortelle. Selvfølgelig var de uskyldige, men «Rublar» klarte å lage mye artighet av situasjonen. En historie som forøvrig fikk stor pressedekning i avisa Fremover.

«Rublar» var flink med ord. Han elsket å skrive små vers som han fremførte på en humoristisk måte.
«Han var god til å si», som dem sier i Olderdalen
Rønnaug Soleng Bjørklid husker godt noen av disse versene. Her tre eksempler : Trykk på den lille trekanten under for å få lyd!
«Rublar» var glad i en fest, men da han fylte 70 år var det slutt. Han var nykter til han døde 11 år etter.

Historien om bilturen til Kvænangen er blitt en skikkelig vandrehistorie. Den skal være sann og historien lever fortsatt, men dog i forskjellige versjoner:

Fire glade bygdegutter hadde festet i bilen i flere dager og var i storform da «Rublar» foreslo en biltur til søsteren sin i Kvænangen. Det var en strålende søndag, solen skinte, og forventningene var høye for utflukten. Den gamle bilen, som hadde stått urørt på paller i årevis, skulle nå bli deres trofaste reisefølge.
«Rublar» tok plass bak rattet og ledet både bilen og stemningen, mens de cruiset langs fjorden mot Kvænangen.
Etter en times kjøring våknet en av guttene i baksetet og bemerket at de kjørte altfor fort. «Hold kjeft, det er jeg som kjører. Dessuten er det ingen politikontroller så tidlig på en søndag morgen, svarte «Rublar». Mens noen av guttene sov, begynte andre å våkne til liv. En av dem spurte høflig om de kunne stoppe fordi han måtte tisse. «Ikke aktuelt før vi er fremme,» svarte sjåføren kontant. «Hvor er vi nå da?» spurte den tissetrengte. «Vi er på Kvænangsfjellet,» kom svaret. «Du må holde ut til vi kommer frem.»
Etter tre dager med hard festing falt guttene etter hvert i søvn. Da de senere våknet, hadde de mye moro med å mimre om den begivenhetsrike turen til Kvænangen.
Henry Olav «Rublar Henriksen var en spesiell fyr som vi minnes med glede.
Bilder fra 1973. Eier: Svein Ivar Engen.





Skiftet navn fra Eriksen til Soleng i 1968

Bilder fra reinbeite-kommisjonens av 1913 på besøk i Manndalen i 1914.










Av Sverre Albrigtsen
Når jeg tenker tilbake på tiden i psykiatrien, må jeg spørre: Er det innenfor Menneskerettighetene at et uskyldig menneske skal bli utsatt for slike umenneskelige lidelser som jeg opplevde. I denne tiden må jeg takke min avdøde søster Hedly for alt hun gjorde for meg. En psykiater bemerket en gang til meg at jeg hadde en prektig søster.
Tiden kan deles i to perioder, først på en psykiatrisk avdeling her i Tromsø, og senere for et opphold på Åsgård. Jeg vil ikke tidfeste alt nøyaktig, men kan nevne at jeg flyttet til Tromsø i 1974/75 hvor jeg begynte å jobbe. Nå holder jeg perioden i Oslo før jeg avbrøt studiet, utenfor. Kommer kanskje tilbake til det senere.
Det jeg husker best, er alle bivirkninger av medisinen jeg fikk. Helt forferdelig. Jeg vil også si min mening om ting innenfor psykiatrien av det jeg har opplevd. På den psykiatriske avdelingen jeg var først, var vi mange unge. Husker spesielt en voksen mann som hadde psoriasis. Han hadde det ikke lett. Å se en voksen mann gråte er litt ekkelt. Inn på avdelingen kom en yngre mann som skapte miljø. Han fikk i stand spørrekonkurranse og annet som skapte trivsel. En gutt fra Østlandet som var i militæret, var en gutt med humør. Han sa til meg at jeg var den eneste som ville bli frisk. Ellers vil jeg ikke skrive mer om oppholdet der, men det var ikke trivelig å komme i en slik situasjon i min beste alder.
Den andre perioden jeg vil skrive om, er et opphold på Åsgård. Jeg var hjemme etter at jeg måtte slutte som lærer på realskolen. Det var en trasig tid, og jeg bebreidet familien for det som var gjort med meg, men jeg velger å tro at de ikke var klar over hva jeg ville gjennomgå. Jeg var i Tromsø og ville gå til rettssak, men ble bare avvist av politiet. Så ville jeg emigrere til Australia. Gjorde nødvendige forberedelser i Tromsø. Hjemme igjen var det tidlig morgen jeg satt på kjøkkenet og pisket litt. Var veldig forbannet. Da mamma sto opp, skremte jeg henne opp på loftet igjen. Til og med hun som hadde vært med på å gjøre alt dette mot meg, kunne jeg ikke forstå. Jeg ble nok litt vanskelig og var ikke enkel å ha med å gjøre.
Så ble jeg med tvang kjørt til Åsgård. En av de første jeg så der, var en jente jeg hadde strøket i matematikk før jul. Hun måtte slutte på realskolen. Nå var hun faktisk over meg. Ja sånn kan det gå. Jeg ble plassert på lukket avdeling, og truet med reimer hvis jeg ikke roet meg. Gikk en tur uti døra og kikket. Det var ikke noe trivelig syn. Så også en hjemmefra som hadde vært på Åsgård i lang tid. Mange satt og knoppet angler. Etter hvert kom jeg i prat med andre. Fikk et litt annet syn på de som var innlagt, men jeg forsto vel ikke alt. En kar spurte om jeg var fra Karasjok.
Senere ble jeg flyttet til åpen avdeling. Devold var sjef på Åsgård, og i ettertid vil jeg si at han gjorde nok en god jobb. På kontoret hadde han en stor hund, en sjæfer. Det var et snekkerverksted, og jeg ble plassert der om dagen. Må si at det var system der i Devolds tid. Det var nok viktig at vi var opptatt med noe, og jeg likte sløyd som jeg faktisk fikk S i på framhaldsskolen. Vel fortjent vil jeg si. I ettertid vil jeg si at det var riktig å sende meg til Åsgård. I min situasjon forsto jeg ikke bedre.
Oppholdet på Åsgård vil jeg ikke skrive om så utførlig. En nabogutt hadde utdannet seg til lege og han jobbet der. Vi var av og til samlet på tur, blant annet på fjellheisen. En gang sa han nabogutten til meg at jeg var oppskrytt. Jeg laget mange fine ting, blant annet en reol til en niese. Det var ikke enkelt i min alder å være i en slik situasjon. Jeg forsto nok etter hvert at ingen dame kunne tenke seg en Åsgård-pasient. Da forsto jeg hvorfor jeg ble avvist av damer, og det var min skjebne.
Tiden gikk, og jeg ble utskrevet etter hvert. Møtte opp med jevne mellomrom til kontroll, men bivirkningene av medisinen jeg måtte ta, var forferdelig. Mange ganger la jeg meg om dagen. Det var liksom lettere. Nå gikk det etter hvert bedre å være hjemme, og det skjedde mange positive ting. Jeg skrev mange dikt, og da jeg jobbet på Lånekassen, skrev jeg hvert år sang til julebord, som ofte var det høydepunktet på julebordet. To av mine brødre hadde en bedrift bestående av bilverksted og servicestasjon. Jeg jobbet en del på servicestasjonen med det jeg kunne til tidsfordriv. Ved årets slutt avsluttet jeg regnskapet for bedriften. Et ganske omfattende arbeid. Fikk alt å stemme, og rettet opp en del feil fra tidligere. Bokføring hadde jeg hatt på framhaldsskolen, og i tillegg brukte jeg hodet, så det gikk bra.
Jeg hadde et søskenbarn som var interessert i friidrett. Konrad og jeg gjorde mye for å arrangere friidrettsaktiviteter. Må nevne det etter hvert så kjente vandrepokalløpet i Olderdalen, hvor Henry Olsen og Ernst Myrbakk var de mest kjente blant årlige deltakere. En periode var jeg tidtaker, og delte ut premier. Alt det negative var fortrengt og glemt.
Jeg gikk hjemme med uføretrygd. Så fant jeg på å intervjue eldre folk. Skrev ned mange gamle historier, noe av det sendte jeg til Årboka som kom ut til jul. Jeg gjorde også mange ting hjemme, blant annet med ved-arbeid. En kan spørre hvordan det var med selvtilliten i en slik situasjon. Heldigvis hadde jeg hele tiden en sterk indre tro. På meg selv, og hadde mange bein å stå på. Men en ting plaget meg. Jeg var ung, og syntes det var lite tilfredsstillende å gå hjemme med uføretrygd. Så begynte jeg å søke på jobber i Tromsø. Vet ikke hvor mange jobbet jeg søkte på, men ingen ville tydeligvis ha en som kanskje hadde psykiske plager. Men da jeg senere kom i arbeid, var jeg aldri borte fra jobb. Jeg fikk til slutt halvdags jobb på universitetsbiblioteket ved siden av at jeg hadde uføretrygd. Det ga meg starten på et rikere liv.
Etter hvert gikk jeg over i full stilling og kuttet ut uføretrygden.
Som lyn fra klar himmel dukket det opp ei jente som jeg likte, og som jeg hadde truffet for ti år siden. Vi ble gift, og hun har gjort grovarbeidet med det som brakte meg tilbake til samfunnet. Periodevis hadde jeg tilbakefall, men det var som regel i kortere perioder. Jeg har faktisk klart å opptjene min egen pensjon, og jeg fullførte også Can. Mag. -graden, og gjorde et stort arbeid med slektsgransking.
Nå i en alder av 81 år sitter jeg i rullestol og bor på Heracleum bo- og servicesenter i Tromsø. Venstre hofte er ødelagt, og dette og andre plager skyldes legetabber. Jeg ble rykket opp med rot, og gjorde mye dumt, men heldigvis ikke noe kriminelt. Hele tiden i voksen alder har jeg ikke kunnet leve helt normalt. Har måttet innpasse mitt liv med regelmessighet for å få det å fungere, og måttet avstå fra mye. Ellers er jeg faktisk frisk som en fisk. Selvsagt vet en ikke hva morgendagen bringer. Har fulgt med i samfunnsdebatten, også på det psykiatriske området. Mange er imot tvang i psykiatrien. Her vil jeg si at mange er i en situasjon hvor de ikke forstår sitt eget beste. En må spørre. Er slike i stand til å vurdere om det er best at de tar et opphold på psykiatrisk sykehus? Forresten, psykiatrisk sykehus virker skremmende på mange, men de fleste har psykiske plager i løpet av livet, og det bør ikke være noe å skjemmes over. Det andre jeg vil påpeke er at det er nok viktig at pasientene ikke går og slenger, men er beskjeftiget med noe, for eksempel med snekring eller noe kvinnesysler.
Til slutt vil jeg ta med noe som faktisk er viktig. I tiden i Oslo ble jeg presset på det seksuelle. En fæl tid. I ettertid ble jeg plaget med ukontrollert sædavgang, og kunne drømme om det som ga sædutløsing. Dette var heldigvis ikke ofte, og de siste årene har jeg heldigvis ikke merket noe av det. Det kunne av og til åpne seg om natta, men om morgenen fant jeg ut at det bare var innbilning.
Jeg er 81 år, og håper at jeg enda får noen gode år før jeg dør. Jeg tror jeg fortjener det. Eller? Til tider måtte jeg røyke for å slappe av noen minutter. Jeg var plaget med hodepine. Var bedre å gå på jobb enn å sitte hjemme. Hadde hodepine hver dag da jeg jobbet på Lånekassen. På det verste tok jeg 4-5 paralgin forte for dagen. To ganger var det så smertefullt at jeg måtte til fastlegen for å få sprøyter i hodet. Dyrene har Dyrebeskyttelsen. Men hva har jeg? Ingenting! Falske profeter.
En gang jeg satt hjemme, ble jeg så presset i hode at jeg måtte ringe Åsgård for å få en anti-tablett som jeg visste de hadde. Jeg møtte opp, og snakket med en lege. Fikk det ikke, uvisst hvorfor. Heldigvis fant jeg en slik tablett hjemme, og kunne endelig slappe av. Nesten så en hører dem si, det er ikke så nøye med han, men jeg er da menneske jeg også. Eller? Synes jeg måtte fortelle alt dette for å vise noe av det jeg har gjennomgått. Nå lurer jeg faktisk på om jeg skal ha evig pine? Denne saka er som å skyte spurv med kanoner.
Fantastisk mann!

Tidligere kalte man gjerne kommunestyret i landkommuner for herredsstyre

Bildet skal være tatt under vedhogst i Sverige.

Bernhard var født den 8.juli 1924 og døde 30.mai 2018.

Bernhard var sønn av Peder Marinius Helmer Mathisen og Anna Birgitte Kristine Mathisen.

Bernhard opplevde de harde 1930-årene – en utfordrende tid for hele landet, og særlig for folk fra Kåfjord. Birtavarre gruver hadde gått konkurs, og skilsmissen fra «Stor-Lyngen» var et faktum. Et oppgjør som for øvrig etterlot Kåfjord i en svært ugunstig situasjon.
«Kåfjord ble regnet som en av de fattigste kommunene i landet.«
Så kom krigen i 1940, med alle de grusomheter den førte med seg. For Bernhard ble det en tid preget av både nasjonal uro og personlige tragedier. Han mistet sin søster Agnes i en drukningsulykke i Nordreisaelva – en hendelse som gjorde sterkt inntrykk på ham. Senere mistet han også en yngre bror i forbindelse med forliset av «Dagny» i 1951.

Min interesse for lokalhistorie førte meg i kontakt med Bernhard, og gjennom de siste 15–20 årene har jeg besøkt ham jevnlig. Jeg ble stadig imponert over hans detaljerte kunnskap og imponerende hukommelse.
«Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom hele livet.»
Alle historiene Bernhard delte, fortjente å bli skrevet ned og bevart for ettertiden. Han fortalte med en innlevelse og detaljrikdom som gjorde at man nesten kunne se hendelsene for seg. Som historien om den unge tjenestejenta som tragisk mistet barnet sitt – en fortelling full av sorg, men også menneskelig varme. Eller beretningen om det dramatiske forliset til «Dagny», hvor han formidlet både tragedien og de etterlatte sporene det satte i lokalsamfunnet. Og ikke minst fortellingen om funnet av en gammel øks – et tilsynelatende lite funn, men med stor betydning i en lokalhistorisk kontekst. Dette var lokalhistorie på sitt aller beste – levende, gripende og formidlet med en ektefølt respekt for både menneskene og stedet. Bare Bernhard kunne gi liv til fortidens hendelser på den måten.
Mange historikere og journalister har gjennom årene oppsøkt Bernhard for å dra nytte av hans unike minner og kunnskap som tidsvitne. Han hadde en enestående evne til å formidle fortiden med presisjon og innlevelse, noe som gjorde ham til en uvurderlig kilde for dem som ønsket å forstå vår nære historie. Blant annet laget Linda Pedersen i NRK Troms en gripende og innsiktsfull radiodokumentar om Bernhard og hans opplevelser fra krigens dager. Gjennom hans egne ord får vi et sterkt innblikk i en dramatisk tid, sett gjennom øynene til en som faktisk levde midt i det hele.
Reportasjen kan både sees og høres ved å trykke på lenken nedenfor:
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/skrev-leve-kongen-pa-tyskernes-plakater-1.12806778
I intervjuet forteller Bernhard en gripende og detaljrik historie fra krigsårene – nærmere bestemt om seks unge gutter fra Olderdalen som den 9. april 1943 rodde over fjorden til Manndalen. Det var en modig og risikofylt ferd, gjennomført i en tid preget av frykt, okkupasjon og stor usikkerhet.
Guttene som deltok på denne turen var: Karsten Alsing Jensen, Øyvind Soleng, Kristian Solberg, Johan Henriksen, Bernhard Mathisen og Henry Henriksen – sistnevnte kjent under kallenavnet «Rublar».
Bernhard beskriver både stemningen, landskapet og den skjøre balansen mellom fare og håp som preget denne dagen. Det som kunne virke som en enkel rotur, var i realiteten en handling preget av både mot og sivil ulydighet, sett i lys av den tyske okkupasjonsmakten som på dette tidspunktet hadde full kontroll over området.
Gjennom hans fortelling får vi ikke bare innsikt i en enkelt hendelse, men også et sterkt innblikk i hvordan det var å vokse opp og være ung i en tid hvor hele samfunnet var preget av krig og frykt – og hvor små handlinger ofte krevde stort mot.
Alle de seks guttene klarte å ta seg over fjellet i retning Kilpisjärvi, og derfra gikk reisen videre med buss til Kiruna. I Kiruna ble de registrert den 29. april, før de den 1. mai 1943 reiste videre med tog til Stockholm.
Opprinnelig hadde de planlagt å ro over fjorden den 10. april, men planene måtte endres på kort varsel. En urovekkende telefonsamtale til lensmannen på Lyngseidet ble overhørt og varslet videre. Dette førte til at guttene i all hast pakket sakene sine og forlot Olderdalen allerede samme kveld, den 9. april.



Legg merke til at Bernhard skrev seg for Pedersen (etter sin far Peder) da han var i militæret.
Under dette arbeidet var tropper fra Feltbataljon 5 (kp. 5) til stede som vaktstyrke ved gravene, og de bidro også med praktisk assistanse der det var nødvendig. Selve det tunge og groteske arbeidet med å grave opp likene ble pålagt tyske gestapister og norske landssvikere – et tydelig symbol på det ansvaret og den skyld som hvilte på dem.


Bernhard og resten av Reservepolitiet, Feltbataljon V, marsjerer gjennom Tromsøs gater i mai 1945.
Totalt ble fire store massegraver åpnet, og til sammen 140 lik ble gravd opp. Arbeidet var både fysisk og psykisk krevende, og mange av de tilstedeværende ble sterkt preget av det de var vitne til. Bernhard var blant dem som deltok, og han fortalte senere om grusomme scener som festet seg i minnet for livet. Lukten, synet og stemningen på stedet gjorde sterkt inntrykk – og det han opplevde disse dagene forble noe av det tyngste han bar med seg fra krigsårene.
Her bilder fra gravene i Kitdalen:



På grunn av arbeidet i krigsforbryterkommisjonen måtte Bernhard bli i forsvaret til desember 1945.
Tidlig på nyåret i 1946 mønstret Bernhard på en norsk båt i utenriksfart. Det ble starten på noen begivenhetsrike år til sjøs, hvor han fikk se deler av verden og oppleve livet i handelsflåten etter krigens slutt. Etter noen år på havet valgte han å mønstre av og reiste hjem til Nord-Troms.
Senere giftet han seg med Ebba Laurine fra Manndalen, og sammen stiftet de familie. De fikk til sammen sju barn, og bygde et liv preget av arbeid, fellesskap og engasjement.
Bernhard arbeidet i mange år som avdelingsingeniør i Kåfjord kommune, hvor han ble kjent for sin grundighet og tekniske innsikt. Han var også samfunnsengasjert og aktiv i lokalpolitikken, der han representerte Arbeiderpartiet med stor troverdighet og respekt. Hans politiske arbeid bar preg av et sterkt sosialt engasjement og et oppriktig ønske om å bidra til utvikling og bedre vilkår for folk i kommunen.


«Lokalhistorie er basert på muntlige kilder i form av minner og livshistorier.«
Bernhard Mathisen satte dype spor etter seg – som menneske, som samfunnsborger og som formidler av vår felles historie. Gjennom et langt liv viet til arbeid, familie, samfunnsengasjement og formidling, ble han en viktig stemme for lokalhistorien i Nord-Troms. Med sitt skarpe minne og store fortellerglede formidlet han erfaringene fra krigens dager og etterkrigstidens utfordringer med varme, ærlighet og innsikt. Han var et levende tidsvitne – en som bar historien i seg, og som delte den med neste generasjoner.
Som avdelingsingeniør i Kåfjord kommune, og senere som aktiv politiker for Arbeiderpartiet, jobbet han iherdig for lokalsamfunnets beste. I sitt politiske virke viste han alltid omtanke, ansvar og tro på fellesskapet. Han var en tydelig og trygg stemme, drevet av rettferdighet og et sterkt sosialt engasjement.
På det personlige plan var Bernhard en kjærlig ektemann, far og bestefar. Han og Ebba Laurine, hans kjære kone fra Manndalen, bygde sammen et varmt og gjestfritt hjem, hvor de oppdro sine sju barn. Deres liv sammen var preget av kjærlighet, samhold og arbeidsomhet.
Dette har Bernhard bidratt med på en god og raus måte – med hele sitt hjerte. Vi andre er evig takknemlige for alt han delte og alt han gjorde.
Bernhard Mathisen gikk bort den 30. mai 2018. Han er gravlagt ved Olderdalen kirkegård, side om side med sin kjære Ebba Laurine. Minnet om ham lever videre – i historiene han fortalte, i menneskene han berørte, og i bygda han var så glad i.
