Store eller små – ingen lokale krigshistorier må bli glemt
Her et maleri av Sydspissen fangeleir av Torleif Markussen som sjøl var fange i leiren
Da jeg satt på Sydspissen aktivitetshus og hørte Henrik Romsaas fortelle om Sydspissen fangeleir og jødenes skjebne i Tromsø, gjorde det et sterkt inntrykk. Mye var ukjent for de fleste. Han minnet oss samtidig om hvor viktig det er å ta vare på de små, lokale krigshistoriene. Spesielt i disse tider.
Det fikk meg til å spørre: Har vi i Olderdalen og Kåfjord vært flinke nok til å ta vare på våre egne krigshistorier? Jeg tror det finnes mange fortellinger som fortjener å bli hentet fram og skrevet ned – før de går tapt for alltid.
………………………………
Hadde vi tyske fangeleirer i Kåfjord?
«Festung Lyngen»
Ja, Djupvik fangeleir hadde rundt 80 krigsfanger, hovedsakelig sovjetiske, jugoslaviske og polske. Mindre kjent er underleiren ved Russeelva/Russebakken på Kåfjordbergan, der rundt 20 fanger oppholdt seg om gangen. Disse deltok i veiarbeid i et krevende terreng.
I tillegg ble det fraktet fanger med båt daglig fram og tilbake fra Djupvik fangeleir, til bygging av fergekai i Olderdalen.
Det finnes sterke historier om hvordan bygdefolk smuglet mat til de utsultede fangene. Fortellinger som minner oss om krigens lidelser, men også om motet og medmenneskeligheten folk viste i en vanskelig tid.
Ved Spåkenes kystfort ble det bygd et torturkammer og en galge like ved leiren. Alt i alt ble 15 fanger henrettet, enten ved skyting eller henging.
Kystfortet hadde også en minestasjon ved utløpet av Reindalen på andre siden av Lyngenfjorden. Stasjonen var bemannet med 12 personer, fordelt på to bunkere. Mannskapet fikk forsyninger fra fortet i Djupvik én gang i uka.
Det var flere fangeleirer i nærområdet. På Årøyholmen var det rundt 200 fanger, mens Rottenvik fangeleir hadde om lag 550 fanger.
I 2022 ble det reist et gravminne på Årøyholmen til minne om de to sovjetiske krigsfangene Ivan og Jegor. Dessverre kom både arrangementet og avdukingen i skyggen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina, som startet samme år.
1.april 1945 var det registrert over 5 000 krigsfanger i området Lyngen, Kåfjord og Storfjord.
Les mer om «Festung Lyngen» og «Junker JU 52» ved å trykke på lenkene under.
https://bygdavar.com/2021/05/08/stor-militaer-aktivitet/
https://bygdavar.com/2021/05/07/junker-ju-52/
………………………………..
Lyngenlinja – sprengladninger klare til bruk i Kåfjord
Mot slutten av andre verdenskrig begynte sovjetiske styrker å frigjøre Finnmark. Tyskerne fryktet at Den røde armé skulle fortsette sørover, og etablerte derfor Lyngenlinja – et omfattende forsvarsverk som skulle stanse en eventuell sovjetisk framrykning.
Også i Kåfjord forberedte tyskerne seg på å kunne sprenge viktige veier og ferdselsårer dersom russerne rykket videre sørover. Et eksempel finner vi ved Vikaberget i Nordmannvik. På kartet er stedet markert med et rødt punkt. Her var det ei hule i fjellet som var ferdig ladet med store mengder dynamitt. Sprengladningen var klargjort for å sprenge bort veien og gjøre det vanskelig for fienden å komme videre.
Dynamitten ble fjernet en tid etter krigen, men hula kan fortsatt ses fra veien den dag i dag. Den er et synlig spor etter de omfattende krigsforberedelsene som ble gjort i bygdene våre.
Josef Terbowen inspiserer troppene i Nord Troms. Her under landstigningen i Olderdalen
Også ved fergeleiet i Olderdalen var tyskerne forberedt på å bruke sprengstoff. Her var alt klargjort for å sprenge fergeleiet dersom situasjonen krevde det. Målet var å hindre fienden i å bruke viktige transportårer under en eventuell framrykning av russerne.
Disse stedene minner oss om at krigen ikke bare handlet om kampene som ble utkjempet. Også her i Kåfjord var man forberedt på at bygdene kunne bli åsted for nye kamphandlinger, og at både veier og viktige forbindelser kunne bli ødelagt i krigens siste fase.
………………………………….
De som nektet å evakuere.
Familien Rismo ved Russelva oppe til venstre og Jakop og Ellen ved Gardedolban
Det var noen familier som nektet å la seg evakuere da tyskerne tvang befolkningen bort fra bygdene høsten 1944. I Olderdalen var det først og fremst familien Henry Rismo, men også det eldre ekteparet Jakop og Ellen, som klarte seg gjennom den kalde vinteren 1944–45.
Henry Rismo ble intervjuet flere ganger av ulike medier. Jeg har et opptak fra 2016 der sønnen Torbjørn forteller om familiens opphold på Kåfjordbergan. Han beskriver det som en nokså sorgløs tid for barna. Livet gikk sin vante gang, mens foreldrene hadde langt større bekymringer. De måtte skaffe mat og brensel og samtidig passe på at familien ikke ble oppdaget.
De hadde med seg ei ku, og den skulle vise seg å bli svært verdifull. Kua bodde sammen med familien i gammen gjennom hele vinteren.
Den tyske kompanisjefen i Olderdalen skal ha vært en human og grei kar. En dag i mars 1945 dukket han plutselig opp i gammen. Han hilste høflig, tok av seg lua og la pistolen på bordet. Deretter spurte han Henry hva familien hadde tenkt å gjøre videre.
Henry svarte at de ville prøve å holde ut til våren, for så å reise til Sverige.
«Nix Schweden! Deutschland kaputt!» svarte den tyske offiseren.
Med disse ordene ga han familien en tydelig antydning om at krigen snart var over. Kanskje var dette også et tegn på at det ikke lenger var nødvendig å frykte tyskerne på samme måte som før.
Familien ble enig om å flytte ned til bygda i begynnelsen av april. Den 6. april 1945 var de hjemme igjen, etter seks måneder i fjellet. De var de eneste i bygda – faktisk én måned før den offisielle fredsdagen 8. mai. Stillheten må ha vært påfallende. Det var ikke et menneske å se.
Henry gikk deretter opp til Gardedolban for å hente ned Jakop og Ellen. Det var på høy tid. De var helt tomme for mat, men kunne endelig glede seg over at krigen snart var slutt og at de hadde overlevd den dramatiske vinteren.
……………………………………
Angivere
Hadde vi angivere i bygda?
Dersom vi legger til grunn at en angiver er en person som bevisst gir videre opplysninger om andre, gjerne med hensikt å skade dem eller oppnå egen fordel, må svaret dessverre bli JA. Vi kjenner til minst to tilfeller der dette skjedde.
Av hensyn til de berørte og deres etterkommere vil jeg ikke oppgi navn eller andre identifiserende opplysninger. Det er likevel åpenbart at det også i vår bygd fantes personer man måtte være forsiktig med, og som det kunne være grunn til å passe seg for.
……………………………………
Komandosentralen i Olderdalen
Tysk soldat står vakt utenfor gammelskolen, det som i dag er Husfliden
Den gamle skolen i Olderdalen ble bygd omkring 1900 og fungerte både som skole og lasarett fram til 1940. Da tok tyskerne huset i bruk som kommandosentral. Mye av sjøtrafikken over Lyngenfjorden ble koordinert herfra.
Som nevnt tidligere skal sjefen for kommandosentralen ha vært en svært hyggelig mann. Det samme ble sagt om legen og krigsfotografen. Bygdefolket hadde etter det som er fortalt, et godt og uproblematisk forhold til disse personene.
På bildet ser vi fra venstre: Tysk soldat, Ragnar Johansen, Peder Mathisen, Hilmar Solberg, Arthur Soleng, tysk soldat, Johan Pedersen, Hans Johansen og Hilmar Haugen, De tre guttene som står foran, mellom to tyske soldater er: fra venstre Henrik Albrigtsen jr., Peder Odd Olsen og Tormod Albrigtsen.
Soldaten holdt ord – 35 år etter krigen
Sverre Albrigtsen fortalte meg historien til dette bildet.
En tysk krigsfotograf tok mange bilder fra Olderdalen under krigen. Blant annet besøkte han Sandra og Henrik Albrigtsen, der hele familien stilte villig opp for fotografering. Mor og far med sine ti barn ble foreviget på flere bilder. Fotografen lovet Sandra at hun skulle få kopier av bildene.
Så tok krigen slutt, brått og brutalt. Soldatene dro sin vei, og bildene ble etter hvert glemt.
Men fotografen hadde ikke glemt løftet sitt.
I 1971, 26 år etter krigens slutt, planla datteren hans en Norgesferie. Hun skulle kjøre helt til Nordkapp for å se landet faren hadde fortalt så mye om. Da kom han på bildene han hadde lovet familien i nord. Han fant fram filmrullen og fikk fremkalt flere av bildene fra Olderdalen.
Datteren tok bildene med seg på turen. Hun hadde verken navn eller adresse, bare opplysningen om at familien bodde i Olderdalen i Lyngen. Da hun kom fram, spurte hun flere personer om noen kjente igjen menneskene på bildene, men uten resultat.
Hun var i ferd med å gi opp da hun fortsatte til nabobygda Djupvik. Der traff hun noen trivelige folk og fortalte historien sin. Heldigvis var det en av dem som kjente igjen familien på bildene. Dermed fant bildene omsider veien tilbake til rette vedkommende.
Det var ganske mange bilder, men dessverre er de fleste blitt borte.
– Et artig minne fra krigen. Mamma fikk aldri se bildene, for hun døde 10. februar 1973, forteller Sverre Albrigtsen.
Det tok 26 år, men den tyske soldaten holdt ord.
…………………………………….
Nils Olav Amundsen
Mange historier fra krigen er allerede godt dokumentert, og jeg har særlig latt meg fascinere av historien om den 21 år gamle Nils Olav Amundsen fra BirtavarreHan var mannskap om bord på panserskipet Eidsvold, som ble torpedert av den tyske jageren Wilhelm Heidkamp utenfor Narvik havn om morgenen 9. april 1940. Klokken var omkring 04.37- 04.40, og bare noen få timer var gått siden det tyske angrepet på Norge startet.
De tyske styrkene ble observert omkring kl. 04.15. En tysk parlamentær kom om bord for å kreve at skipet skulle overgi seg. Da kaptein Odd Isaachsen Willoch avviste kravet, ble «Eidsvold» truffet av torpedoer fra den tyske jageren Wilhelm Heidkamp og sank i løpet av sekunder.
Av besetningen på 183 mann omkom 175. Bare seks overlevde selve senkingen.
Nils Olav Amundsen var en av de unge mennene fra Kåfjord som aldri kom hjem fra krigen. Les mer om Nils Olav i lenken under:
https://bygdavar.com/2026/03/09/nils-olav-amundsen/
Disse to kåfjordinger mistet også livet i kamper på havet:
Harald Marelius Ballovarre 27 år – omkom etter at konvoien han var med i fra Skottland, ble torpedert av en tysk ubåt.
Mons Peder Henriksen 28 år – omkom da minesveiperen NYMS 382 eksploderte og sank mot slutten av krigen
Kåfjord hadde også mange som gjorde en innsats på andre fronter under krigen. Noen av dem kom hjem med traumer og andre skader etter krigsopplevelsene. Flere har i ettertid gitt uttrykk for bitterhet og skuffelse over den hjelpen de fikk – eller ikke fikk – fra den norske staten.
Jeg har tidligere skrevet om to av disse, og legger artiklene ut nedenfor. Trykk på navnet for å få opp artikkelen:
……………………………………..
V – Tegnet som et seiersymbol i Olderdalen
Plakatene med en stor V som tyskerne satte opp under andre verdenskrig, var en del av den tyske propagandaen. Her et bilde fra Stortingsbygget i Oslo.
Slike plakater med den store V-en ble satt opp av tyskerne flere steder i Olderdalen, under krigen. En ungdomsgjeng ledet av Hedmund Antonsen, tok saken i egne hender og skrev «Leve Kongen» over den tyske propagandaen. Det førte til stor oppstandelse. Flere av ungdommene følte at mistanken var rettet mot dem, og noen valgte å flykte over til Sverige.
V-en sto for «Victory» – det engelske ordet for seier – og ble brukt av tyskerne i et forsøk på å kapre et symbol som var blitt svært populært blant de allierte.
Bakgrunnen var at den britiske politikeren Winston Churchill og de allierte brukte V-tegnet som symbol på seier over Nazi-Tyskland. Tyskerne forsøkte å snu dette til sin egen fordel.
I det tyskokkuperte Norge ble det satt opp plakater med V-tegnet, ofte sammen med slagordet «Deutschland siegt an allen Fronten» – «Tyskland seirer på alle fronter».
Det interessante er at kampanjen ikke lyktes slik tyskerne hadde håpet. Mange nordmenn fortsatte å oppfatte V-en som et symbol på håp, frihet og seier over okkupasjonsmakten. Dermed ble forsøket på å kapre symbolet en propagandamessig fiasko.
……………………………….
Olderdalen – hovedkommando for ferge – og skipstrafikken over Lyngenfjorden
Da tyskerne rykket inn i Olderdalen, lå forholdene godt til rette for rask etablering. Den gamle skolen ble militær kommandosentral. Hotellet, som tilhørte Nord-Norsk Hotelldrift, ble kaserne for soldater.
Herfra ble mye av skips og fergetrafikken over Lyngenfjorden koordinert under krigen. Olderdalen fikk dermed en viktig strategisk rolle i tyskernes kontroll med sjøtrafikken i området.
Stortinget hadde alt i 1939 bevilget penger til fergekai, men tyskerne kom oss i forkjøpet, og fanger fra Djupvik fangeleir sto for bygging av fergeleiet.
Alt dette måtte sikres med gode langtrekkende luftskyts og kanoner. Se bildet under:
Slike stillinger var det flere av langs sjøen
Før fergekaia var ferdig var det landgangsfartøyer som fraktet biler over fjorden
En av de første bildene fra fergekaia i Olderdalen, ser ganske uferdig ut
……………………………………..
Evakueringsordre høsten 1944
Da evakueringsordren kom høsten 1944, var det mange i Kåfjord som ikke visste hva de skulle gjøre. Noen valgte å flykte til skogs, mens andre hadde funnet andre gjemmsteder. De fleste trodde at det ville bli kortvarig, men der tok de feil.
Hadelsmann Olav Olderdal var en av de siste som forlot bygda og han skrev dagbok om de kaotiske novemberdagene. Trykk på overskriften i historien under:
