Frank Alsing Iversen

«Ditt fina leende och ditt härliga skratt, kommer för alltid eka i våra hjärtan«

Frank ble født den 10. oktober 1953. Han døde 13. september 2023 på ferie i Kroatia.

Frank viste tidlig sitt unike kast-talent, spesielt i øvelsene kule, diskos og spyd. Han kastet ofte flere meter lengre enn sine konkurrenter.

Olderdalen idrettsklubb var veldig stolt av Frank. Han var det største friidretts -talentet vi noen gang har hatt i klubben.

Som mange andre ungdommer måtte Frank tidlig reise bort for å finne seg arbeid. Han havnet i Gøteborg, men reiste ofte til Norge for å konkurrere. Det ble etter hvert for slitsomt – familie og jobben krevde sitt.

Frank besøkte ofte hjembygda. Alltid blid og hyggelig.

Frank begraves fra Sankt Lukas kapell i Gøteborg torsdag 12.oktober kl.11.30.

Olderdalen Idrettsklubb takker Frank for hans innsats for klubben!

…………………………………………………………………………………………………………………………………

Legger ut noen resultater fra Franks tid i Olderdalen Idrettsklubb.

Skrekkopplevelse m/hest

Bildevisning / Norsk Fjording

På slutten av 1960-tallet hadde jeg en opplevelse med hest jeg aldri kommer til å glemme. Jeg jobbet i Tromsø, men var hjemme på helgebesøk. Pappa var bortreist og mamma var veldig bekymret for fôr-situasjonen til dyrene. Det var nesten tomt i «høylaen». Men, vi hadde en liten reserve ca.3 km inn i fjorden.

«Kan ikke du låne hesten til Jens og hente litt høy», spurte hun. «Nei, jeg har aldri kjørt en hest», sa jeg. Men, det endte med at jeg gikk bort til Jens for å låne hesten.

Jens gjorde hesten klar å gav meg noen formaninger.

Det gikk veldig fint på turen innover. Hesten og sleden oppførte seg bra på den isbelagte veien. Vel framme ved høystakken fikk jeg snudd hesten i kjøreretningen, og begynte å laste på. Småsøsknene Gudmund og Arnfinn var med, men de var mest interessert i å kaste snøball på hverandre. Så skjedde det som måtte skje – en av guttene traff hesten. Hesten la på full firsprang utover veien. Sleden slengte seg fra side til siden. Jeg tenkte at kommer det en bil nå, så kommer dette til å ende i en katastrofe…

Jeg så det hele på avstand fra en sparkstøtting jeg fant og som jeg prøvde å nærme meg hesten. Ved Johnsen-bakken etter ca. en kilometer så jeg en bil komme mot oss. Nå smeller det tenkte jeg..

Men føreren av bilen oppfattet situasjonen raskt, her var det en førerløs hest. Han hoppet ut av bilen, gikk ut i veibanen og stoppet hesten elegant. Jeg var mektig imponert. Det viste seg å være Oddmund Soleng, yrkesmilitær, med mange år ved kløvkompaniet på Skjold. Snakk om å ha flaks at det var akkurat han som kom.

Det var første og siste gang jeg har prøvd meg som hestefører.

Bevaring av Melenmyra

Ang. bygging av universell tursti over Melenmyra.

En av de mest utfordrende sakene jeg har jobba med i Olderdalen, har vært bevaring av Melenmyra. Det var intense konflikter der jeg først stod aleine mot styret i Olderdalen jeger- og fiskerforening og Kåfjord kommune. Etter hvert fikk jeg støtte fra flere kanter. Her vil jeg spesielt nevne Miljøverndepartementet, miljøorganisasjonen Sabima, Utinord, Sametinget, Troms og Finnmark fylkeskommune og mange andre.

Det var en sak som gikk over lang tid og takket være fornuftige grunneiere ble planen stoppet og myra ble reddet.

Forholdet til mine gamle venner i Olderdalen jeger og fiskerforening ble anstrengt, og er det fortsatt.

Jeg vil legge ut noen skriv fra min kamp for å redde myra:

Kåfjord kommune benektet lenge at det var kulturminner langs traseen, men faktum var at det fantes tre kulturminner. En registrert og to automatisk vernet etter kulturminneloven § 4 annet ledd.

Det er påvist en registrert kulturminne og to automatiske fredet samiske kulturminner.

Klima- og Miljødepartementet ville ikke kommentere saken siden den var under behandling i Kåfjord kommune. Men, de hadde betenkeligheter på prinsipielt grunnlag.

Etter min mening gjorde Kåfjord kommune en slett behandling i denne saken, både ovenfor meg og sitt forhold til Troms og Finnmark fylke.

Se fylkeskommunen anmerkninger over manglende behandling av Kåfjord kommune. Faktum er at da jeg klaget på avvisningsvedtaket for andre gang skulle det vært sendt kopi til fylkesmannen. Det ble heller ikke gjort.

Idrettsminner.

Av Sverre Albrigtsen

Jeg er født i 1940. Det første jeg kan minnes var et hopprenn i bakken nedenfor Kirkesteinen. Minnes deltakerne Sigmund Sommerbakk og Leif Lindvall. Sigmund Sommerbakk var fra Målselv, gift i bygda. Husker at det var langrenn senere, og husker spesielt Eilert Monsen. Han hadde en stil med armene ut fra kroppen. Dette viser at det var skisport kort tid etter krigen. Om det var noe før den tid, vet vi ikke. At de drev med langrenn så tidlig, kan muligens forklares med at blant annet Eilert Monsen var på skogshogst i Trysil. Muligens kom langrennssporten derfra. Denne sporten utviklet seg videre i bygda, som vi senere får se med sterke resultater.

Da jeg var barn og drev med skisport, var de voksne ikke med. Det var mye skiutstyr som tyskerne etterlot etter krigen, så vi hadde ski alle sammen. Mange av skiene var tunge, og passet godt til hopp. Vi drev mest med hoppsport, og det var flere hoppbakker, i størrelsen opp mot 30 meters hopp. Vi laget hoppbakkene selv, ingen hjelp fra voksne. Den mest kjente hoppbakken var i Kelemelli, med bakkerekord 27-28 meter. Leksene kom nok i andre rekke, og bøker fikk vi ikke tid til å lese. Men det ble da folk av oss også. Vi var godt trent, og det har en nytte av senere i livet.

Tidlig på vinteren 1958, stiftet vi Olderdalen idrettsklubb. Dagfinn Johnsen ble den første formann i klubben. En tid etter arrangerte vi det første langrennet etter at vi hadde fått stiftet et lag. Seniorklassen ble vunnet av Hjalmar Mikalsen fra Manndalen, foran Peder Olsen fra Langnes. Juniorklassen ble vunnet av Sverre Albrigtsen, fra Olderdalen, foran Kåre Vangen fra Manndalen. I årene etter ble det mindre hoppsport, men nå ble det arrangert langrenn. Ikke alle tok det like alvorlig. Torbjørn Rismo la inn røykepauser. Det var en fin tid. Vi arrangerte fester for å få penger i klubbkassa. Jeg kan også nevne at Sverre Stenersen var i Olderdalen og holdt foredrag med lysbilder. Kan huske han sa flere ganger: Flaksa som en kråke.

Storhetstiden for skisporten og Olderdalen begynte etter at de begynte å delta utenfor bygda. Den mest kjente er Jan Lindvall som har tre gull, tre sølv og tre bronse i NM i langrenn, og i tillegg flere gode plasseringer i NM. Høydepunktet hans var 5.plass på 50 km i OL i Sarajevo i 1984. Gull og sølv gikk til Grunde Svahn og Thomas Wassberg. Hadde det ikke vært for to finlendere, som senere ble mistenkt for bloddoping,, så hadde Jan fått bronse. Ellers hadde han en WC seier og seier på 50 km i Lahti. Han hadde også en rekke gode plasseringer, både nasjonalt og internasjonalt, og ble kjent som stilløperen. Han kunne nok gjort det enda bedre dersom han hadde satset i tidligere alder. Han var nemlig 27 år da han satset for alvor. Senere fikk vi en ny NM mester da Tore Olsen vant 50 km i NM i år 2000. Olderdalen fikk også 4.plass i NM i stafett i år 1995, kun to sekunder etter Byåsen på bronseplass. Det må også nevnes at Olderdalen IK hadde mange seirer i aldersbestemte klasser i nordnorsk mesterskap på ski. Skolegang og arbeid gjorde at de ikke satset videre. Det ble sagt at Olderdalen IK var det beste laget i aldersbestemte klasser. Det dabbet av etter hvert, og nå er det mest bare mosjonsløp igjen i bygda. Tore Olsens søsken, Even, Kjetil og Gunhild var også gode skiløpere. Kjetil har vært trener i Sveits, og har også vært trener på idrettsgymnaset iTromsø.

Til slutt må jeg nevne Børre Langhaug, som brøytet lysløypa gratis i en årrekke.

Fotball.
Fotball har vært drevet så lenge jeg husker, men vet ikke noe fra før min tid. Vi hadde en mindre bane som ble daglig brukt av oss barn, men ikke av voksne. Hver kveld på sommerhalvåret samlet vi oss på banen. Vi delte opp i to lag, og alltid mente noen at de var på det dårligste laget. Vi var ikke med i kretsen, men fulgte med i fotballsporten. Vi sparket ofte fotball i friminuttene på skolen, og mange ble ganske gode etterhvert. Den første kampen spilte vi mot Karnes. Det var en guttekamp i 1956 som vi selvsagt tapte. Karnes og Lyngen på andre siden av fjorden hadde vært lenge med i fotballmiljøet i kretsen, mens vi var nybegynnere. Senere utviklet fotballsporten også hos oss, og på det beste spilte laget i landsdelsserie med Bodø Glimt, med blant annet Runar Berg på laget, noe jeg kommer tilbake til. OIK kom med i laveste divisjon i kretsen. Der spilte de i mange år mot lag som Fløya, TUIL, Skarp, Skjervøy. Sørreisa og mange andre. De hadde også lag med i aldersbestemte klasser hvor de hevdet seg godt. De hadde også lag medi Norway cup. Etter hvert som noen ble ganske gode, gikk de over til bedre lag. Her kan nevnes Nordreisa, Fløya og Skarp. For at andre talenter i kommunen skulle få muligheten til å være med, ble fotballen skilt ut i egen klubb.

Kåfjord Fotballklubb.

Laget fikk etter hvert ny bane, og de spilte seg opp og opp. De var i landsdelsserien og møtte lag som Bodø/Glimt, Mosjøen og Lyngen, for å nevne noen. I NM cupen var den beste prestasjonen da Kåfjord og Mo var de eneste lagene igjen fra Nord Norge. Mo vant så over Kåfjord med 2-1. Av spillere kan nevnes at Hjalmar Lyngmo spilte en periode for TIL, og ble et år kåret til lagets beste. Svein Soleng gikk over til Fløya, hvor han spilte hele karrieren. Han kunne nok nådd lenger, men slo seg til ro der. Hans yngre bror Gudmund spilte på Pors, og var innom juniorlandslaget. Også hans bror Arnfinn var god, en hardtspillende kar som ikke gikk unna en takling. Han spilte også for Skarp. Tommy Olsen spilte på det nordnorske juniorlandsdelslaget mot Nord Sverige. Han var banens beste i denne kampen. Han gikk så til TIL, men ble skadd i første kamp. Må også nevne Jørn Søraa, som et år ble kåret til TITO-seriens beste spiller. Skade stoppet hans karriere. Nevnes må også Johnny Olsen, en fantastisk dribler, som senere var fotballdommer i kretsen. For et lite lag som Kåfjord var det vanskelig å være så høyt i divisjonene. Økonomisk var det på sparebluss hele tiden, og administrativt slet det ut de samme personene hele tiden. De var nesten glad for å rykke ned.

Må nevne Mildrid. Søraa som hadde loddbok med seg overalt.

Nå er det knapt lag igjen i kommunen som er med i seriesystemet. I Troms er det nesten bare Tromsø, Harstad og Senja kommuner som hevder seg. Mange andre interesser har overtatt.

Friidrett.
Når det gjelder friidrett, er det ikke drevet så langt som med ski og med fotball. Det var nok talenter i friidrett også, men det var i grunnen de samme som drev flere idretter. Noen var bare med i friidrett, men på et lavere plan. Friidretten ble mest drevet blant barn og unge. De deltok også I Narviklekene, og oppnådde gode resultater. Noen voksne drev det mest som fritidsbeskjeftigelse. I friidretten gjorde Konrad Albrigtsen en stor innsats, ikke som utøver, men som tilrettelegger. i den tiden han var med, ble det oppnådd mye. Han og Sverre Albrigtsen fikk i stand det etter hvert kjente vandrepokal-løpet i Olderdalen der de beste i kretsen var med, så som Henry Olsen og Ernst Myrbakk.

Det ble kjøpt inn en del utstyr, og den som nådde lengst, var Frank Iversen. Han var et fantastisk talent i kastøvelser, spesielt i kule. Han lå langt foran de andre på kretsnivå, og til og med Aftenposten fattet interesse og kom og intervjuet han. Av familie-årsaker flyttet han til Sverige i ung alder, og sluttet med idrett etter hvert. En periode var det noen som deltok i seniorklassen på stevner i kretsen, og noen hevdet seg i skoleidrett. Her kan nevnes Reidulf Larsen, som gikk på gymnaset i Finnfjordbotn. Han var spesielt god i spyd. Senere ble det arrangert terrengløp i Olderdalen med deltakelse utenfra i kretsen, men ski og fotball fanget de fleste av idrettstalentene. I forbindelse med opparbeiding av ny fotballbane, ble det også lagt til rette for friidrett, med bane og kastegroper, men disse er etter hvert grodd ned.

Skøyter.
Når skøyter er tatt med som egen bolk, er det mest for å fremheve den betydningen Leibodammen hadde blant barna i bygda. Kommunen doset den bort uten å kontakte idrettsungdommen. I ettertid må en spørre: Hvordan kunne dette skje? Da jeg var unge, var Leibodammen og skøyteløp viktig i bygda. Vi kunne bruke en hel dag for å måke opp banen, og legge til rette for skøyteløp. Det var barn som administrerte det hele, og vi filte skøytene selv, og vi spilte til og med ishockey. En gang var fergemannskapet på Lyngenferga og så på oss. De mente vi burde prøve oss blant andre. Vi gikk også på skøyter på vegen når det var is på vegen. Da jeg var bortreist, registrerte jeg at noen fra bygda deltok i skøyteløp på Skjervøy.

Annet.
Her må nevnes at Even Olsen vant NM i triatlon. Han var også en god skiløper, og var med på stafettlaget som tok 4.plass i NM på ski.. Her må nevnes at det var etter at Jan Lindvall var aktiv. Gunhild Olsen var nok den eneste som drev litt lenger blant kvinner. En habil langrennsløper. Dessuten hadde jentene en periode for lenge siden håndballag, og senere hadde de et fotballag en periode.

Dendrokronologisk analyse av naustet på Vangen i Kåfjord kommune.

Solid arbeid er gjort av arbeidsgruppa «Finnekapellet». Alle muligheter har vært gjort i håp om å kunne finne svar på kapellets form og historie. En historie vi kom over var om dette naustet på Vangen i Trollvik kunne være «Finnekapellet» fra Soleng.

Oppdragsgiver:

Rapport dato: Utarbeidet ved:

SAMMENDRAG:

Davvi álbmogiid guovddáš/Senter for nordlige folk, Kjerringdalsveien 240, 9144 Samuelsberg kontakt: daglig leder Svein Leiros
30.10.2020
Andreas J. Kirchhefer, dr.scient., Skogåsvegen 6, 9011 Tromsø

Epost: post@dendro.no, mobil: 995 30 332, Org.-nr.: 994 482 181 MVA

Naustet ble bygd på 1950-tallet av materiale etter et naust på Lyngseidet, som igjen skal ha vært bygd av tømmer etter Finnekapellet fra 1722 i Kåfjord. Det ble tatt boreprøver av 12 kledningsbord, seks hver på nord- og vestveggen. Elleve av disse er av furu, mens én av gran. Tre prøver har sikker barkkant, mens overflaten på én representer trolig en eldre skade. De øvrige åtte er bearbeidet. Årstallet for den ytterste årringen spenner fra 1628 til 1885.

Granbordet er yngst. Prøven avslutter med barkkant og sommerved 1885. Treet ble altså hogd på vinterhalvåret 1885/86. Voksestedet kan spores til Midt-Norge (Glk 83 %; tBP 7,5). De to yngste furubord er hogd vintrene 1884/85 og 1846/47. Til sammen kan opp til 5 bord representere det som kan være to bygge- og/eller reparasjonsår (vintrene 18846/47 og 1885/65) av naustet på Lyngseidet.

Måleseriene av de øvrige sju bordene slutter mellom 1628 og 1722, kunne altså tenkes å være gamle nok til å være originalt materiale fra Finnekapellet. Imidlertid ser geitveden ut til å være fjernet fra samtlige av disse. Et grovt anslag basert på tenkt posisjon av bordene i stammen og kjernevedformelen tyder på at trærne ikke kan være felt før mellom ca. 1710 og ca. 1790. Hvis materialet har noen tilknytting til Finnekapellet, er det dermed mer sannsynlig at bordene representerer flytting av kapellet til Lyngseidet i 1794 der den ble satt opp som kirkeskole, eller påbyggingen i 1799.

Alt furumateriale ser ut til å stamme fra Troms. Middelkurven for de seks eldste furuprøvene (1504-1698 e.Kr.) er solid tidfestet mot grunnkurven for furu i Troms (Glk 78 %, tBP 13,9). Det mangler kronologier fra Nord-Troms som kunne bidra til å spore tømmerets opprinnelse nærmere.

DENDROØKOLOGEN A. J. KIRCHHEFER RAPPORT 22/2020

Tabell 1: Lokalitet og prøvetaking.

Objekt:naustet på Vangen

Eier:
Adresse: Kommune/fylke: Knr./Gnr./bnr.: Bygningsnr.: SEFRAK-nr.: kulturminne-ID:

Hege Renate Nilsen
Trollvikveien 269, 9147 Birtavarre Kåfjord, Troms og Finnmark 5426/14/5 (Vangen)

AJK, 13.07.2020, med håndverker ved Hans-Erik Olsen, Nord-Troms museum Berlinerbor (∅: indre 6,5 mm / ytre 12 mm) 12 kledningsbord (11 furu, 1 gran)

MATERIALE OG PRØVETAKING

Naustet ble ført opp på et lite nes (kart: Coagesnjárga, østre) mellom Langnesbukt og Grønvoll på midten av 1950-tallet av materialer etter et naust på Lyngseidet som eides av Giæver (tidligere eier Ørnulf Grønnvoll, Framtid i Nord 30.04.2005). Lengden av sørveggen ble målt til 6,08 m og bredden av vestveggen uten tilbygg til 3,97 m. Åpenbart er det anvendt mye, om ikke utelukkende, gjenbruksmateriale. Denne studien skulle belyse spørsmålet om naustet kan være bygd av materialer etter «Finne Capellet» som Thomas von Westen lot bygge i 1722 på Sommarnes i Olderdalen (kulturminnesok.no: Kåfjord finnekirkegård, kulturminneID 8108-1). Der skal «noen brede bord … være funnet med trenagler og hull efter nagler» (Wisløff, 1975). Kirkerommet skal ha vært 7-8 m lang. Ifølge historiker Helge Guttormsen (Framtid i Nord 30.04.2005) skal kapellet ha blitt flyttet til Lyngseidet i 1794, der brukt som kirkeskole, påbygd i 1799, beskrevet som ubrukelig i 1825 og erstattet av et nytt skolebygg i 1830.

Verken golvbordene1 eller reisverket ble vurdert som egnet til dateringsformålet. En del av kledningen i sør- og østveggen er sagd med sirkelsag, er altså av yngre dato. Ingen prøver ble tatt av disse. Av større interesse var kledningen på nord- (mot tilbygget) og vestveggen med spor etter hånd- (sagstilling), oppgangs- og/eller rammesag. Fem bord har vannrenner, har altså vært takbord. Alle bord har rad med små spikre, har altså stått i en vegg som var kledd med papp eller lignende. Bord KVN004 er kalket og viser spor som ligner på rapping, dvs. kan ha stått i en vegg som var pusset med leire.

Det ble tatt boreprøver av 6 bord i både nordveggen (KVN001-006) og vestveggen (gavl, KVN007-012; Tabell 2). Prøvene ble tatt ved hjelp av et hulbor (Berlinerbor). Innledningsvis ble prøvene tatt på steder med bark eller sikker barkkant (KVN001-002, KNV005) eller mulig barkkant (KVN006; Figurer 7-8, Tabell 3) som kunne gi eksakte hogstår. Kantene av bordene i blant annet vestveggen er til dels sterkt bearbeidet og kunne derfor bare gi maksimalaldere. Prøvene av disse skulle styrke mulighetene for dateringen av bordene med barkkant. Bordene i vestveggen ligger. Prøvene ble her tatt fra yttersida, på steder der man kunne bore oppover slik av bordene ikke ble utsatt for vanninntrenging. 

Elver, bekker og kilder

Elver, bekker har vært viktige møteplasser for folk. Folk brukte vannkildene på en helt annen måte i tidligere tider. Først og fremst som drikkevannskilde for mennesker og dyr. Men, også til vask av klær, kjøle ned mat osv. Selv små bekker var viktige.

I Lyngen Bygdebok kan en lese:

«Vannbæring på gårdene var et slit. Til vanlig var det ikke innlagt vann hos det brede lag av folket, og lenge heller ikke hos de bedre situerte. Det blei båret fra elver eller utgravde brønner, først i treboller eller kjørler og seinere i zinkbøtter, to slike med et vasstre, også kalt øk, over skuldrene og tvers over nakken. Ved transport av vatn særlig til fjøsbruk brukte man vasski, formet av ett gjerne tykt tre med en taugstump i forenden til å trekke i. Vatnstampen ble satt bak for en hakk i skien. Det måtte gjerne to personer til hvis det var en større vasskopp en hadde, den ene holdt stampen og skyvde på mens den andre dro i tauet.»

I dag regner vi at behovet for vann ofte ligger på ca 120 liter i døgnet pr. person. Dette skal dekke vann til drikke, matlaging, dusjing, klesvask, toalett mv. På gårder med husdyr er vannforbruket vesentlig større.

Går vi tilbake til 1800-tallet var elvene viktig når kornet skulle males. Bare i Olderdalen-området hadde vi 10-12 møller.

Olderdalselva ble også brukt til fløting av trær – fra øverst i dalen og ned til bygda. Det var trær som i hovedsak ble brukt til brensel.

I dag er Olderdalselva og Nommedalselva drikkevannskilder for store deler av befolkningen.

Begge elvene er i dag nærmest fisketomme. Men, de er svært viktig som kulturbærere og rekreasjons-områder.

Naturmangfoldet og livet langs elver og bekker må vi ta vare på. Det er bygdas pulsårer.