En legefrues betraktninger

Jeg tenker fortsatt på Olderdalen med stor glede. Årene nordpå gav meg et nytt perspektiv på livet, noe som har fulgt meg siden. Kunsten å klare seg med mindre og være tilfreds med det man har. Det gir ro i tilværelsen. Det er ikke jaget etter det som skal komme, det er øyeblikket, her og nå, som teller. Jeg har ikke klart å etterleve det til fulle, men jeg prøver så godt jeg kan. Og det burde vi alle.

Som gammel dame kan jeg se tilbake på livet med stor glede. Kanskje idylliserer jeg tilværelsens letthet i nord? Dess lenger tid det har gått siden vi reiste derfra, dess mer glemmer jeg alt det vonde og vanskelige.

Jeg har glemt de lange, ensomme kveldene, Johans strevsomme vakter og de nattlige telefonoppringningene. Jeg har glemt hvor utrygg og urolig jeg følte meg. Borte er angsten for blodige misfall og strevsomme barnefødsler, min engstelse for barna og min lengsel etter Johan, som aldri kom hjem.

Jeg husker best alt det ukjente, rare, uventede og morsomme vi opplevde. Kanskje fordi jeg var ung og uerfaren, og fordi livet i Olderdalen bød meg så mye av sitt vesen både på godt og vondt?

Minnene om livet, folket og naturen i nord har blitt til «edelstenene» jeg driver og pusser på til stadighet.

Som legefrue fikk jeg et unikt perspektiv på helsevesenet. Jeg så både utfordringene og gleder med å være gift med en lege. Det var en hektisk hverdag med lange vakter, men samtidig var det utrolig givende å se partneren hjelpe andre mennesker og gjøre en forskjell i samfunnet. Det å være støttende, fleksibel og forståelsesfull, var viktig i vårt forhold, spesielt når arbeidet var så krevende. Sammen støtter vi hverandre, både på jobb og hjemme, og det skapte en sterk og solid base for oss begge.

Fritt etter fru Wirsching bok – Optimisme og harde tak.

Læstadianerne i Tromsø

«Og det har bleven meningsforskjell deri»

Læstadianeres møtesteder i Tromsø på 1850-tallet: Kirken og hjemmene.

Av Rolf Inge Larsen

Læstadianerne bærer sitt navn etter den svenske presten Lars Levi Læstadius og er i dag en felles betegnelse for etterkommere av vekkelsen rundt ham. Læstadius var svensk prest, botaniker og vekkelsespredikant, og han var leder for vekkelsesbevegelsen frem til sin død. Læstadianerne i Tromsø på 1850-tallet er en vanskelig gruppering å definere med tanke på kildematerialet. Det finnes for eksempel ingen medlemsprotokoller fra denne gruppen. Av samtidige kilder har det vært Hans Bloms erindringsartikkel fra 1859 som tydeligst har plassert læstadianerne i Tromsø. Dagmar Sivertsen viser at det ifølge læstadiansk tradisjon har vært en liten gruppe læstadianere i Tromsø by siden 1850. Videre påpeker hun at det i perioden 1856-1860 var stille i de offentlige beretninger omkring læstadianismen i Norge, noe hun mener skyldes frykt i etterkant av Kautokeino-oppstanden og de påfølgende henrettelsene. I kilder fra 1860-tallet beskrives læstadianerne i Tromsø som en liten kvensk gruppe med egne samlinger i hjemmene.

Vi vet også at det kvenske (finske) språket var i bruk blant kvenene. På dette grunnlaget kan vi anta at det fantes en liten læstadiansk gruppe i Tromsø by, og at denne gruppen hovedsakelig bestod av innflyttere fra det nordlige Sverige og Finland. Det finnes altså kun noen få beskrivelser og alle disse omtaler byens læstadianere som kvener. Hvis læstadianeren var kven, er sannsynligheten stor for at han tilhørte. Tromsøs lavere økonomiske sjikt, siden kvenene samlet sett tilhørte byens lavere sosiale lag i 1865. Dette samsvarer med Drivenes og Niemi som viser til at læstadianismen i perioder og på enkelte steder kunne ses på som fattigfolks religion.

Rolf Inge Larsen skriver videre i hans avslutning:

«Læstadianismens materielle dimensjon i Tromsø hadde således to rom, først i statskirken for deltakelse i sakramentene, dernest i forsamlingen i hjemmene hvor man hegnet om den sanne kristendom. På de sistnevnte forsamlingene ble læstadianismens sosiale dimensjon synlig da det var her de sanne kristne var samlet, men også en annen sosial faktor har trolig hatt betydning, nemlig muligheten for å møte andre finskspråklige innflyttere i Tromsø.»