Beiting på lyng var vanlig, fortelles det fra Kåfjord, og man slapp «hestene av den gamle lyngsrase på lyngbeite”. Lyngshesten er en liten hardfør hest som holdt på å forsvinne. De er blakke, rødbrune og sjeldnere svarte, og vanligvis meget flittige og kraftige i forhold til størrelsen. De er meget nøysomme og nærsagt altetende. En liten blakk hest som var blitt kjøpt til Nordreisa fra Nordmannvik, åt tang, tare, sild og fiskeavfall, og gikk ikke av veien for kobbekjøtt. Kom hesten til der de kokte hestemøkk i løypingen, forsynte den seg gjerne av dette bare det ikke var for varmt. Den gikk også under doen og spiste. Da Yngvar Mejland fortalte dette innover Kåfjord,«lo de gamle». De sa de hadde lært opp hesten fra den var føll til å ete alt. I forbindelse med stats-amtsutstillingen i Lyngen i 1916 ble det holdt en mønstring av lyngshest for å få klargjort om det var grunnlag for å renavle den som egen rase. Men fremmøtet var så dårlig at selv fagfolk mente hestetypen nærmest var utdødd. Saken ble ikke tatt opp igjen før på 1930-tallet, og i 1939 ble det holdt en hestemønstring i Manndalen for å velge ut avlsdyr. Det lyktes å finne flere renrasede eksemplarer, og med bevilgning av Landbruksdepartementet ble avlshingsten «Rimfakse» innkjøpt og stasjonert hos Edv. Mandal.

Ordfører i Kåfjord fra 1942 til april 1943.

Leif Caroliussen var opprinnelig fra Sandnessjøen på Helgeland. Han kom til Kåfjord i 1937som handelsbetjent hos kjøpmann P.M.Pedersen, Samuelsberg, og karakteriseres som en fremragende forretningsmann.

I desember 1940 ble Caroliussen konstituert i stillinga som forretningsfører i Kåfjord forsyningsnemnd, etter at herredsstyret i møte den 23. mars 1940 hadde sagt opp sin daværende forretningsfører. Denne stillinga hadde Caroliussen inntil han i et skriv den 25. mai -43 søker om å få fratre 1. juli samme år.Hvorfor Caroliussen sa opp stillinga vites ikke. Men, det sies at han hadde et betydelig alkoholproblem. Et annet forhold som trolig også hadde betydning i forbindelse med Caroliussens avgang, og som herredstinget under ledelse av ordfører Manndal kritiserte ham sterkt for, var at han hadde foretatt ansettelser av ekstrahjelp på forsyningsnemdas kontor uten at sakene hadde vært forelagt herredstinget.

Caroliussen ante nok hvordan han lå an hos makthaverne da han forfatta sitt skriv den 25. mai. Han ble likevel værende i Kåfjord resten av året.

Nyttårsaften 1943 ble han med ei gruppe fra Manndalen som flykta over fjella til friheten i Sverige. Leif Caroliussen nådde imidlertid aldri den friheta. Han ble borte underveis. Ingen i Kåfjord kjenner hans skjebne. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en av de tyske patruljene som streifa mellom Skibotndalen og Kåfjorddalen fant ham, men at funnet av en eller anna årsak ble fortiet av okkupasjonsmakten.

Om Caroliussen var nazist?

Ja, se det er det delte meninger om blant dem som i en eller annen sammenheng hadde med ham å gjøre.

«Caroliussen spilte nazist», mener vedkommende som tidligere nevnt også karakteriserte ham som en fremragende forretningsmann.

En av dem som satt i herredstinget mens Caroliussen var ordfører gir uttrykk for stor tilfredshet med hans handtering av saker som hadde betydning for Kåfjordfolkets hverdag. Han sier det faktisk så sterkt: » vi i Kåfjorden var heldige som hadde en som Caroliussen som ordfører i en slik tid. Vi hadde det bedre enn dem i nabokommunan på mange måta – ikke minst at han også var sjef i forsyningsnemda».

At Caroliussen var nazist er det ingen tvil.

Hvilken betydning hadde så dette «intermessoet» med Caroliussen som ordfører i Kåfjord, og for Kåfjord? Han var en av 4 ordførere i kommunen i løpet av de 5 okkupasjonsåra. Antakelig hadde det ingen særskilt betydning. Men, som en «fremmed» i kommunen har hans tilstedeværelse og virke som ordfører og sjef i forsyningsnemda – i ettertid vært omspunnet med en viss mystikk blant dem som fra tid til annen har berørt og diskutert krigstida og personen Caroliussen. Ikke minst har hans ukjente skjebne bidratt til det.

Flere har påstått at det var Kåfjordkvinnenes iherdige innsats som bokstavelig talt berga mange familiers liv – holdt familier samla – da det var som verst i depresjonsåra fra 1920 og fram til 2. verdenskrig.