Kvener og tørrfisk

Hjeller med tørrfisk.

Kvenene, en finsk-etnisk minoritet i Nord-Norge, har en lang historie med tørrfiskproduksjon og handel. Tørrfisk, som er tørket fisk (oftest torsk), har vært en essensiell del av kystøkonomien i Nord-Norge i mange århundrer. Prosessen med å tørke fisk har dype røtter i regionen, og kvenene spilte en betydelig rolle i dette håndverket.

Tørrfiskproduksjonen startet vanligvis på våren, når fisken ble fanget og hengt til tørk på hjeller (store trestativer) langs kysten. Tørkingen var avhengig av spesifikke klimaforhold, med en kombinasjon av kald vind og lav luftfuktighet som var ideell for å sikre fisken holdbarhet uten at den råtnet.

Jektefart til Bergen var en viktig del av distribusjonen av tørrfisk. Jekter, som var robuste tre-seilskip, ble brukt til å frakte tørrfisk fra Nord-Norge til Bergen, som var et sentralt handelsknutepunkt. Bergen hadde sterke handelsforbindelser, særlig gjennom det hanseatiske kontor i Bryggen, som muliggjorde eksport av tørrfisk til Europa. Dette handelsknytet bidro til både økonomisk vekst i Nord-Norge og utviklingen av Bergen som en handelsby.

Handelen med tørrfisk var så omfattende at den ble en betydelig eksportvare for Norge og la grunnlaget for mye av den økonomiske aktiviteten langs kysten. Dette gjorde tørrfisk til en av Norges første store eksportartikler og la grunnlaget for Norges betydning som fiskerinasjon.

Kvener, som ofte bosatte seg i fjordene og langs kysten av Nord-Norge, var dyktige i både fiskeri og landbruk, og deres kunnskap og arbeidskraft var avgjørende for suksessen med tørrfiskproduksjon og handel. Denne kombinasjonen av naturlige ressurser, tradisjonell kunnskap og handelssystemer bidro til en blomstrende økonomi som var sentral for regionens utvikling.

Kilde: Lyngen bygdebok

Alpestein

I 2012 løsnet en «bergnabb» fra fjellet Giilavárri. Bergnabben eller steinen skled ned fjellsiden og stoppet på jordet til Albrigtsen, ca 2-300 meter fra Olderdalen skole.

Etter at avisen Framtid i Nord skrev om dette ble det lyst ut navnekonkurranse på steinen. Det ble et stort engasjement, navneforslagene haglet inn. Her kan jeg nevne: «Selmerstein», «Brigsenstein», «Strykhjernet», ja det kom også inn et forslag på «Liv Rundberg-steinen». Men, under en dåp utført av Henrik Albrigtsen jr. fikk steinen navnet «Alpestein»,oppkalt etter faren til Henrik de kalte for «Alpe-Henrik»

Brødrene Ulrik og Henrik Albrigtsen

Dåpen ble utført av Henrik Albrigtsen med Sonja Lindqvist og Ulrik Albrigtsen som vitner. Det hører med til historien at navnet sto i kort tid før noen malte over dette navnet. Foto: Jan R. Olsen, Framtid i Nord.

Nasjonal Badstu/Sauna-dag

1. juni er den nasjonal badstu-dagen.  Badstu-bading har alltid vært en viktig del av den kvenske kulturen, og med den kvenske/finske innvandringen på 16-1700-tallet ble tradisjonen med badstu vanlig i Nord-Troms og Finnmark. Noen steder var det vanlig med badstu på hver gård, andre steder fantes det felles-badstu, der bygdas folk samlet seg til bading. 

En oppfordring til alle kvener og andre, fyr opp badstua og marker badstuas dag. En viktig kvensk kulturmarkør.

Samisk, finsk og norsk språk i Lyngen rundt århundreskiftet

Av Alf J. Olsen

Hvis vi ser bort fra de 2540 blandete, kan vi si at følgende områder – det vil si tellingskretser – var typiske samiske: Manndalen/Skarvdalen, Indre Kåfjord, Sjursnes/Lakselv og Sørstrømmen/Stordalen. Når vi sier «typiske samiske», mener vi de tellingskretser der de som ble regnet kun som samer var i flertall.

Tilsvarende gjelder for de kretser vi kaller «typisk norske». Disse var: Birtavarre (den totale norske dominansen skyldes gruvedrifta) Lyngseidet, Rottenvik/Koppangen og ytre Sørfold.

Flest kvener var det i Olderdalen/Djupvik, Skibotn/Lyngsdalen og Storfjorden. Det må imidlertid understrekes at kvenene ikke var i flertall i noen tellingskretser.

Som jeg sa tidligere, må vi ikke uten videre godta de opplysninger som står i kildene til å være riktig. Selv om de strengt tatt ikke er gale