Den norske Amerikalinje.

Den norske Amerikalinje AS (NAL) var et norsk linjerederi som ble stiftet i 1910 og som opererte havgående atlanterhavsskip / amerikabåter for rutefart mellom Norge og USA. Selskapet ble etter hvert bare kalt «Amerikalinjen» og var nasjonens stolthet hvor selskapets skip ble betraktet som handelsflåtens flaggskip.[1]

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_Amerikalinje

Postsparebanken

Norges Postsparebank var en norsk statseid bank opprettet ved lov av 10. desember 1948, og i virksomhet fra 1950.

Norges Postsparebank hadde sitt hovedkontor i Oslo og betjente lenge sine sparekunder via postkontorene. Senere og etter at tjenestetilbudet ble utvidet, ble det etablert distriktskontorer og bankfilialer rundt i landet.

https://snl.no/Norges_Postsparebank

Vadbein

Vadbein og vadhorn er redskap som festes på båtripa for å redusere slitasjen under fisking med fiskesnøre eller line. Vadbeinet brukes spesielt ved pilking eller juksafiske. Hensikten med vadbeinet er å gjøre det lett å trekke snøret opp med en stor fisk, samt å unngå slitasje på fiskesnøret og båtripa; konstant dras snøret opp og slippes ned ved disse fiskemetodene. Vadbein gjør arbeidet arbeidet lettere.

Sameproblemet

Kathrine Nedrejord (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden høsten 2011

Skrivekarrieren begynte i tenårene, med en rekke seire i Dagbladets diktkonkurranse Skolekammeret. I etterkant har Nedrejord skrevet og fått utgitt en rekke romaner, både for voksne og ungdom. For voksenromanen «Forvandlinga» (2018) mottok hun Havmannprisen, og ungdomsboka «Slepp meg» (2018) blei hun Norges utvalgte til Ibbys Honourlist.

Nedrejord debuterte som dramatiker på Norsk Dramatikkfestival i 2009. Stykket «Brent jord» blei i 2016 nominert til Ibsenprisen. Fra 2018 er hun husdramatiker på Nationaltheatret.

I de egenskrevne forestillingene «Understrømmer» og «Lappj*vel» står Nedrejord sjøl på scenen.

Olderdalen

«Den største idyllen i hele Nord-Norge«.

Ja, slik beskrev den anerkjente norske journalisten og forfatteren Edvard Welle-Strand bygda Olderdalen i 1957. Han ble så fascinert at han skrev en egen hyllest til bygda, som han kalte:

«Det praktfulleste i innlands-ruten.»

Det praktfulleste jeg hittil har opplevd på innlands-ruten i Nord-Norge er Olderdalen. Den er den største idyllen i hele Nord-Norge, og den må være et paradis å feriere i.

Jeg spår at om bare 3-4 år vil Olderdalen bli det sted hvor alle turister som tar innlandsruten vil komme til å slå seg ned for flere dager. Naturen der er jo et eventyr – med den stille Lyngenfjordens praktfulle fjellmassiv i midten.

Jeg har aldri nydt naturen så intenst som nettopp i Olderdalen. Det var som jeg opplevde en usannsynlig vakker verden. Jeg fikk der den store roen og stillheten i sinnet.

Olderdalen, Olderdalen synger det ennå i sinnet mitt. Nettopp i denne idylliske dalen vil det bli skapet et turist-sentrum som vil komme til å slå ut både Alta og Karasjok.

Jeg vil tilbake dit neste år og ta med meg så mange britiske venner som det sobre gjestgiveriet der kan romme.

Jeg har aldri tidligere nydt tilværelsen slik som jeg gjorde det de tre dagene jeg var i Olderdalen.

Men, hvorfor er det ikke laget mer turistreklame om denne dalen? Hvorfor spiller den askepottens rolle i denne reklamen.

Er de som lager den helt blottet for skjønnhetsinntrykk?

Edvard Welle-Strand.

…………………………

Innlands-ruten var en gjennomgående bussrute fra Nordlandsbanens endepunkt som da var Mosjøen, gjennom Nordland, Troms og Finnmark fram til Kirkenes. Ruten skulle være «Jernbanens forlengede arm» og ble kalt Nord-Norge bussen.

Olderdalen er kommunesenteret i Kåfjord kommune.

Olderdalen med fjellet Rismåltinden (1257moh.) i bakgrunnen

Olderdalsvannet.

Edvard Welle-Strand skriver videre:

I elven som renner fra vatnet og ned gjennom dalen boltrer ferskvannsrøya seg. Sjøørreten og sjørøya går noen hundre meter opp i elven.

I dalen går også reinen til en samefamilie som har sitt tilhold i Olderdalen fra vår til høst.

Noen hundre meter oppe flater dalen seg ut. Her renner elven i store slynger gjennom frodig skog – somme steder så stille at du ikke kan se et strømdrag på flaten. Her råder stor stillhet, avbrutt av naturens egne stemmer. rypeskvalder og storfugl-låt.

Midnattsol – det er ingen steder på kloden hvor midnattsolen har slik ramme som akkurat her. de mektige Lyngsalpene på den annen side av fjorden – som kan beskues i den riktige synsvinkel fra Olderdalen er et helt eventyr for seg. Denne synsamvirkning mellom sol ved midnatt og fjellenes betagende skjønnhet skiftende i fantastiske farger etter solens stilling, Lyngenfjorden blanke speil – det kan ikke beskrives det må oppleves.

Tar en så en tur på 3-4 kilometer etter riksveien fra Olderdalen til Kåfjordbergan hvor en faktisk har oversyn over hele Lyngenfjorden, Kåfjorden og Storfjorden innbefattet, i midnattsoltimen en sommerkveld, vel, da kan ingen som har litt sans for Vår Herres skaperverk unngå å måtte føle sitt sinn stemt til høytid og andakt.

Det fins ikke noe mer fullkommet i naturen. En må ganske enkelt gi seg over.

Det er aldri fritt for fisk på Lyngenfjorden, og fisketurer her er alltid populære. og jeg er overbevist om at de som skulle få den opplevelse å være med på en motorbåt-tur til Støvelen på den andre siden av fjorden ikke vil glemme den så lenge de lever. Støvelen er en praktisk talt loddrett fjellvegg som stiger opp av havet og fortsetter slik til en høyde av omlag 1000 meter. Det er så en faktisk må legge seg på ryggen for å kunne se opp. Og like ved siden av ligger en like idyllisk bukt «Strupen»- alle tiders campingsted, hvor det som oftest er speilblank sjø selv om det tordner aldri så mye utenfor når ishavet vonde vetter sender sine fortropper inn over Lyngenfjorden.

Støvelen

Motsetningens land, spenningens land til overmål.

Her inne spretter seien, laksen og sjørøya og bryter speilbildet av de taggete fjellene som står på vakt rundt viker mens havørnen som har sitt faste tilhold oppe i flågene ligger på strake vinger og fatter alt i sitt blikk.

Stedet hvorfra man kan nå alt dette heter OLDERDALEN.

………………………….

Om ikke dette var nok, dukker det opp flere leserbrev i bakkant av innlegget til Edvard Welle-Strand. Jeg har dessverre ikke navn på innsenderne, men her er noe av det de skriver:

«Det gleder en Olderdalings-hjerte å lese så annerkjennende ord om mitt hjemsted som det Edvard Welle-Strand er kommet med.»

«Edvard Welle-Strand har truffet spikeren på hodet med sin beskrivelse av Olderdalen. Der er sant hvert eneste ord. Jeg er overbevist om at en dag kommer det en som har forretningssansen i orden og som har syn for den selsomme skjønnhet i naturen og som uten betenkning vil investere penger i turistnæringen på stedet. Og det vil ikke bli noe tvilsom foretakende.»

Edvard Welle-Strand var en klok mann…

Takk til Arnt Heggelund som tipset meg om denne artikkelen i avisa «Tromsø» fra 1957.

Leopold von Buch

Leopold von Buch skriver i 1807 :
Lyngenfjorden var i begyndelsen af forrige aarhundrede saa lidet beboet, at endnu i 1720 Lyngen og Ullsfjord blev betjent fra Karlsøy, og Karlsøy selv var kun et anneks til Tromsø.
Det var misjonærene som fikk Karlsøy utskilt fra Tromsø og
efter kvænernes ankomst skiltes igjen Lyngen fra Karlsøy.

Og så fortsetter han :
I 1801 bestod Lyngens menighed allerede af 1 728 mennesker, den var altså ikke af de mindste i Norge; blandt dem var kun 104 nordmænd; de øvrige fo- det meste virkelige finner (kvæner), som boede i huse som nordmænd, og dyrkede marken.
Senere ble det innflytting u.v nordmenn i det 19. århundre.

Før år 1700 er det ikke noen skrifter som forteller om finsk bosetting i Nord-Troms, når unntas noen enkle tilfeller. I 1702 holdes det en slags folketelling og her registreres det første virkelige innslaget av inn­flytting fra øst, den store innvandringen som Lyngen-området ble hoved­innfallsporten til. Da var det 2 i Lyngenfjord, 1 i Oksfjord i Skjervøy, 1 i Ullsfjord «under Karlsøy». 21 år senere ble det manntallsført: 4 kvæ­ner i Kvænangen, 6 i Nordreisa, 1 i Skjervøy, 11 i Lyngen, 1 i Ullsfjord og 1 i Malangen, ialt 24. Det var Den store nordiske krigen (1700-21) som gav det første støtet til at så mange kom over, og senere krigerske forviklinger med uår og hungersnød drev så mange flere finner over til Norge.