DAGLIGLIVET I BERGAN FOR 80 ÅR SIDEN OG UTOVER …

Illustrasjon av Håkon Bergmo, Alta – tidligere sambygning og tekst av Alf Albrigtsen.

Tegning : Håkon Bergmo

                                    Alta/Trondheim, jan. 2024

Da Andre verdenskrig kom til Norge i 1940, giftet Alfred Albrigtsen (f 1898 – d 1983) og Amagna Hansen (kalt Magna f. 1911 – d. 1996) seg. Samtidig overtok de eiendommen Bergsjord av enke Ellen Marie Iversen (f. 1987 – d. 1965) som var søster til Magnas mor Petra Amanda Monsen (senere Hansen – Skogli) (f 1892 – d 1977) gift med Peder Matias Hansen (f. 1886 – d. 1945). Peder Matias Hansen hadde – ut fra datidens forhold – et større og velholdt fiskefartøy. Foreldrene til Alfred var Albrigt Henriksen (f. 1856 – d. 1907 i tyfus) og Marie Salamonsen (f. 1866 – d. 1941). Hun ble enke med 6 gutter fra 2 til 17 år. Ellen Marie Iversen – som var enke – ble boende hos oss, og det var bra, ikke minst for mor Magna og oss barna – Alf Erling f. 1942, Petra Marie f. 1946 og Lisbeth Olaug Jonette f. 1948. Reidar Johan f. 1950 døde kort tid etter fødsel av kikhoste. Som meget aktiv helårs fisker var far Alfred store deler av året på fiske utenfor Bjørnøya (fangst småhval), i Barentshavet (line-haling/stubbing), kysten av Troms og Finnmark og storsildfiske (drivgarn) på Vestlandet.

Kort om krigen i bygda – Under krigen ble hele Finnmark brent ned og i Nord – Troms gjennomførte tyskerne punkt brenning. Vårt gamle tømmerhus med fjøsgamme og flere andre hus i kommunen ble spart. Innenfor Russeelva ved hovedvei E6 etablerte tyskerne en liten leir for russiske fanger. Mor Magna og en sambygning «smuglet» mat til fangene som bl.a. fiskesuppe, litt kjøtt og poteter. Kommandanten for leiren var ganske human og tillot dette. Henry Rismo med familie – som nektet å evakuere, og vår familie ble evakuert med et fiskefartøy sammen med noen sauer til Hemmestad i Kvæfjord kommune. Nord – Troms generelt og Lyngenfjorden spesielt med kommunene Lyngen, Storfjord og Kåfjord var meget viktig for tyskerne – kalt Lyngenlinjen. To yngre brødre av mor Magna (Hans og Johan) deltok i motstandsbevegelsen og rømte etter hvert til Sverige.

Etniske slektslinjer og språk – På farssiden har vi kvenske slekts aner og på mor siden noe sjøsamisk blod. Alfred og Magna hadde 3 – 4 års skolegang og selv om Ellen Marie (Dadda) var analfabet var hun en klok person og interessert i samfunns- og boklig lærdom. Under oppveksten etter krigen gikk dagligtale i familien både på norsk, samisk og finsk/kvensk, noe avhengig av hvem som kom på besøk. Vi barn lærte imidlertid hverken samisk eller finsk/kvensk.

Eiendommen som grenset fra sjø i Lyngenfjorden til fjell (ca. 1100 m høyde) besto av et lite 1 1/2 etg. tømmerhus på 21 m2 med torvtak, jordkjeller og bislag, jordgamme til fjøs og enkle høyløer ved gamme og ved fjæra. I fjæra var det var det båtstø av steinmur uten tak til naust og en liten ett roms trebåt. Det var ikke mulig å bruke hverken hest eller maskiner da dyrkbar mark var begrenset og bratt. All drift av småbruket var basert på håndkraft, også med forsyning av vann fra elv til husholdning generelt og til husdyr. Både før, under og ganske lenge etter krigen (med bl.a. rasjonering) var mye av matforrådet basert på naturalhusholdning. Arbeid med tilførsel av vann, oppvarming, tilbereding av mat, lys og matforråd var naturlig oppdelt i årlige sesonger.

Sikkajåkk Kraftverk, som ble etablert i Rotsund, hadde produksjonsstart 1950. Dette var en milepel for kommunen og for bygda Bergan. Før strømmen kom ble det brukt stearin, olje – og petromaks lamper som lyskilde. Fjøs med høylade (oppbevaring av høy) ble etablert noe før nytt Husbankhus ble oppført i 1953 med flaggstang og innlagt strøm. Det gamle tømmerhuset ble fra midten av 1960 årene tatt i bruk som fjøs med høylade.  Småbruket med dyrehold ble drevet til litt ut i 1970 årene før denne driften ble avviklet. Det hører også med at en tid etter krigen hadde bruket – i tillegg til sauer og kyr – også høns og oksekalver.

Noen kommentarer til illustrasjonene i bildet:

Da far Alfred i utgangspunktet var en meget aktiv helårs fisker, falt mye av det daglige arbeidet på småbruket på mor Magna, Ellen Marie (kalt Dadda), og etter hvert på barna Alf, Petra Marie (kalt Søsse) og Lisbeth. Skissen på bildet illustrerer i grove trekk aktivitetene gjennom året.

Våren – Ut på våren var det betydelig aktivitet knyttet til klipping av sauer, merking av lam og å få disse ut på beite. I tillegg måtte vi – før kunstgjødsel ble vanlig – få gjødslet jorda og potetland med frau fra kyr, kalver og sauer. Opparbeiding av potetland ble gjort med håndmakt ved huset, ved fjæra og ved skogen mot Russeelva, samt setting av poteter (spiret i mørkt og kjølig rom/kjeller). Jevnlig hypping av potetland før opptak ut på høsten. Etter hvert som snøen forsvant ble det felt ved som older, bjørk, selje og rogn/skav. Veden lå til høsten med greiner og lauv.

Fiskeri og bruk av Lyngenfjorden – Fiske i fjorden var en meget viktig matkilde og ga også inntekter til befolkningen langs fjorden ved bl.a. produksjon av tørrfisk, saltfisk, guano (tørket bifangst som for eksempel hoder), mv. for salg til bl.a. Johs. Giæver, Havnnes. Vi barna var ikke gamle når vi rodde ut på fjorden til reketrålere og fikk småfisk og utkast som vi tørket og solgte som guano. Fisket i fjorden foregikk mye med dorg, jukse, snik, line og med ulike garntyper etter sild, torsk, brosme, sei og uer, blant annet. De beste fiskeområdene var i nærområdet (mellom Bergan og Nordmandvik) og på sørsiden fra Årøyholmen via Strupen til Reindalen, Vakkas, Indre Gamvik, Jevvas, Gamvik – bukta og til Ytra Gamvik. Om sommeren «bodde» vi barna nærmest i fjæra fra vi var 5-6 år i område Bergan – Skarelva/Sedigenta. På fisketurene var vår Dadda ofte med som mannskap og rodde. I barn – og ungdomstiden ble også sjøpattedyr som niser og springer skutt om sommeren og inngikk som del av kostholdet, i tillegg noe hvalkjøtt (ofte litt harskt) som vi fikk fra Tromsø.

Sommer – medio juni til medio august var en spesielt aktiv periode for både foreldre og barn med setting av poteter, forberedelse og gjennomføring av slåttonna og ulike fiskerier i fjorden. Far hadde ansvaret for rigging av hesjer med staur og tau/streng og innimellom noe slåing av gress. Som meget ung gutt måtte jeg veive slipestein og fra 9 – 10 års alder også trene meg opp som slåttekar. Som 11 åring skadet jeg venstre kneskål med ljå og lå 3 uker på sykehjemmet på Storslett. Det var på nippet til at jeg fikk stivfot (hele foten stivnet) og har fortsatt arr i kneet etter hendelsen.

Når høyet ble tørt, ble det transportert på ryggen til høylade for vinterlagring. Så ble hesjestolper og tau rigget ned for bruk året etter. Sommer og tidlig høst var en fin periode for oss barna med bading i sjøen, samling av flintstein og glimmer på bl.a. Bergenesset og fisking med og uten trebåten. Fisking fra land forgikk først med stanger av bjørk og selje og seinere med stang av bambus. Vi fanget «kjilkor» (yngel av torsk og sei), «akkabiddo» og andre større fiskearter. Årøyholmen var spennende med fisking og undersøkelse av tyskerbunkere.

Sensommer og høst – samling av ved hugget om våren og året før og felling av ved for neste år. Da far sparte på bjørk i nærområdet for å ha lettere tilgang når han ble eldre, måtte vi ganske langt opp i skogen/fjellet i meget bratt lende for felling av spesielt bjørk. Bjørk, selje, rogn og older ble tatt ned til hovedvei E6 med håndmakt. Redskaper som ble brukt var håndsag, slipestein, heine og øks.

Opptak av poteter, sortering og bæring på ryggen med striesekker til potetkjeller for vinterlagring. Vi dyrket også gulrøtter, neper, kålrabi og kålrot som ble forvellet og   lagret på glasskrukker.

Sanking og foredling av ulike typer bær (blåbær, tyttebær, multer og bringebær) for vinteren var meget viktig del av naturalhusholdet. I dette arbeidet deltok mor, Dadda og vi barna. De beste områdene for blåbær var Fjellmyra (ved tre-grensen) og for multebær noe nedenfor tregrensen.

Sau og lam som var utsatt på fritt beite om våren – normalt innenfor et område mellom Sedigent Sokken og Bollanvarri/Kjolpi – ble samlet ut på høsten. Dette var krevende både for de eldre og for ungene. Jeg kjenner ennå «blodsmak i munnen» etter løping over lange avstander i ulent terreng.

Slakting av sau og de første årene etter krigen også oksekalver – som ble utført med kniv og øks – var det spesielt for oss barna en spennende tid på året. Det meste på dyra ble benyttet – som kjøtt, skinn, ull og tarmer (unntatt tarmsekk) – og foredlet som kjelost, blodpølser, blodpannekaker, ullklær, m.m. Etter krigen og fram til midten av 1950 åra hadde vi på Julaften (på kvelden) det vi kalte for sluring og risengrynsgrøt (tidligere på dagen) som julemat. Oppskrifta på sluring var kraft fra kokt sauebein blandet til en masse med smuldret tørrbrød, sauekjøtt, sirup og i tillegg melk som drikke. Etter krigen hadde vi en tid også noen høner som inngikk i kostholdet – egg og hønsefrikassé.

Om vinteren deltok vi barna fra 4-5 års alderen aktivt i drift av småbruket. I tillegg begynte jeg tidlig med snarefangst av ryper, harer og snøtitinger og fangst av røyskatt med feller (flatstein og pinne med åte) i deler av året. Fangstene ble «solgt» til Hans Persa – landhandel. Mor og dadda brukte – særlig i den mørke årstid – alle ledige stunder til husflidaktiviteter som produksjon av garn (karring, spinning, strikking) av ull, sying av klær og reparasjoner. De første årene etter krigen sydde de skaller/kommager som ble brukt om vinteren med sennagress som isolasjon.

Selv om vi barna forlot barndomshjemmet tidlig (arbeid, skoler, mv.) deltok vi ofte i slåttonna (etter gamle måten) og i andre aktiviteter som samling av ved, poteter, bær, m.m. til mor og far sluttet med husdyr i begynnelsen av 1970 årene. Etter et langt og hardt liv som aktiv fisker trappet far ned ut mot 1970, men deltok likevel i enkelte sesongfiskerier på kysten av Troms og Finnmark. Han brakk lårhalsen i 1970 årene kunne derfor ikke delta aktivt med for mye fysisk påkjenning. Etter ca. 1970 med avvikling av dyrking av bl.a. jorda endret dagliglivet seg noe gradvis i Bergan, men det er en annen historie ………

Leonard Seppola

Leonhard Seppala ble født i Skibotn i Storfjord og var av kvensk avstamning. Det kvenske navnet seppälä kommer av seppä ‘smed’ og endelsen -lä ‘sted’, dvs. ‘smedplassen’. Faren het Isak Isaksson Seppälä og var født i Junosuando i TornedalenSverige. Moren Anne Henrikka var født Henriksdatter i Kvalvik i Lyngen, også hennes slekt har kvenske aner.

Les mer om Seppola`s spennende liv ved å trykke på lengen under:

https://no.wikipedia.org/wiki/Leonhard_Seppala

Leonard Seppola og hundene

Sjøormen i Liksebiddin Javri, og en satan i dyreriket..

Av Per Henning Olderdal

Jeg falt i hu min fars mange fortellinger om hva han hadde opplevd i sine yngre dager, og han påberopte seg å bli trodd, noe vi gjorde, vi var bare barn og trodde på alt.  Han kunne legge inn en pris snus, mens han satt på langbenken, i godt humør,»ålla» hadde rett før besøkt han på butikken, og da så.

Ni ryper i et skudd. «Jeg var på rypejakt oppe ved lille kiila»,sa den gamle, –  skuddene var så kostbare at jeg ventet til jeg fikk ni ryper på en rekke før jeg skjøt, fikk alle ni på et skudd.

Kappkjørte med skrea -Jeg satt og drakk kaffe under lille kiila, da hørte jeg at et skred løsnet lenger oppe. Heldigvis hadde det vært mildvær i mange daga før, så det var speilblank is i skredrenna, med litt nysnø oppå.Jeg kastet meg ut i skredrenna, og til å ake nedover, med skrea hakk i hæl! -Foran skrea gikk en luft/trykkbølge, og den blåste meg avgårde i en forferdelig fart! Anslagsvis 250 km/h. Nede i  Kellemelli stoppet jeg endelig, skrea stoppet få meter på øversia.

At jeg først nevner disse tingene gjør det mer naturlig for meg å si: Eplet og stammen. Da med tanke på min historie,som følger om en stund.


Men først vil jeg kort nevne: «Ålla» lærte meg å slakte/flå da jeg var i 10-12 års alderen.

Gamlingen lærte meg å sette rypesnare da jeg var i 6-7 års alderen.

Bøla
Og alle som satt på kjøkkenet i kaffeslabberas besøk hos Alida, pratet jevnt og trutt om kor mye bøla det var overalt, alle voksne hadde sett det mange ganger. Barneører slukte alt, de voksne løy da ikke om slikt. Man var redd for å legge seg om kvelden, da kunne bøla komme å hente deg, det var jo mørkt. Bak hver tredje busk i elveholmen befant bøla seg, man kan si at det krydde av dem. Jeg sprang alltid fort mellom store og lille brua i kveldsmørket. I dag er det gatelys, og bøla ble borte…eller?
Man kan jo møte noen man ikke kjenner på veien, og tro at det er en turist, men så er det altså selveste bøla, og du har ikke vett å bli redd.

Må være frustrerende å være bøla på slike premisser; ingen blir redd…
 
Salige Ibsen sa i sin tid at: «Peer du lyver» ! -Det gjør jeg ei! -Så bann på at det er sant!  Men hvorfor banne? Jeg lyver aldri, men det er klart man slår en plate en gang i blandt.                                                   

Sjøormen i liksebiddinjavri, og selveste satan i dyreriket. Torsdags morgen, en sen vinterdag en gang midt på 80 tallet kom jeg til Liksebiddinjavri, et sted i Finnmark. Jeg hadde lånt en  tilårskommen hytte hos Aslak Loggje. Planen var klar, jeg skulle oppholde meg her en uke og gjøre noe som jeg hadde lært allerede i 1956-57. Jeg skulle fangste ryper med snare. Det er ca.30 år senere med andre ord. Hadde ingen behov for å å gjøre slik fangsting, var nok heller det at jeg ville se hvordan jeg fikk det til. Snarene jeg skulle sette ville garantert bli langt mer sirlig laget enn den gang for lenge siden. Samtidig skulle jeg bore noen hull i isen, og hytta sto bare 10 meter fra vannkanten. Det var stor fin røye og ørret i vannet, så en stor del av kostholdet ville være basert på selvfanget fisk.

Snarefangst etter rype

Rypesnare

I området fantes det mye småbjørk og kratt, et ypperlig rypeområde, og jeg hadde sett mengder av rypespor i snøen da jeg kom anstigende på ski. Det var jo tidlig dag, så allerede første dagen satte jeg hele 14 rypesnarer, med 2 og 3 dører i hver snare. Det begynte å bli mørkt, første dagen var til ende innen jeg tok kveld. 

Sto opp tidlig neste dag, og med frokosten unnagjort bar det ut på isen for å bore noen hull, samt mate disse hullene for å samle fisk. Så bar det avgårde for å se til rypesnarene. Allerede ved første snara ante jeg ugler i mosen, for; av alle ting jeg håpet å unngå hadde jeg fått hit; jervespor! 

Av tillært erfaring visste jeg at dette kunne bli en trasig fangsting, jerven ville følge sporene fra snare til snare, den lærer fort, og kom til å pyndre snarene, garantert! Kort og greit: jeg så at jeg hadde fått 5 ryper, samtlige var fjernet av jerven, den jækelen.. Jeg forsto jo at her hadde jeg fått en motstander som jeg vanskelig kunne slå.

Likevel, jeg rettet alle snarene og håpet jo at jerven ikke ble i området. Den er jo en ufryktsom rastløs krabat som kan vandre hele 7-8 mil på et døgn. Men å gjøre regnskap uten vert hadde jeg gjort  før, og neste dag var snarene rasert, og 7 ryper var borte. Jeg hadde ikke gevær, men jeg hadde sett en stor jerve/gaupe saks i sjåen ved hytta, en plan tok form fort. 

I midlertid, jeg måtte sette ut noen pilkestikker i hullene, og gjorde  det. Neste morgen  fikk jeg to fine ørreter i de to første hullene, og i det tredje hullet kjente jeg at det «svarte fra jupta», som om jeg skulle være fast i bunnen, men det gikk jo ikke ant, kroken hadde stått kanskje 30 cm. over bunnen. All erfaring tilsa at her var det fisk! Stor fisk!

Kort versjonen; jeg fikk etter 10 minutter ett utyske av en fisk opp til hullåpningen, men dermed var det stopp. Jeg så vekselsvis et stort øye og en råtten tanngard der nede, hullet var altfor lite, 12 cm. i diameter -altfor lite. Men gode råd var overhodet ikke dyre, nysgjerrigper visste alt om hva som befant seg i sjåen. Så jeg hentet en stor kveiteangel pluss en rull ti millimeter tykk tau. Jeg senket kveitkroken ned i halshullet på det ubestemmelige der nede og rykket til!

Gjort! jeg hadde parkert fangsten, og oppe festet jeg en 24 tommers svart blåse.. Så var det bare å vente, ved issmeltingen til våren kunne jeg dra hit å innkassere fangsten.

Så var det neste gjøremål, å sette opp saksa av russisk fabrikat. Ved snara nærmest hytta visste jeg at det sto en høvelig stein, med kjetting og hengelås, tjore fast saksa. Disse nymotens saksene hadde jeg ikke mye greie på, man måtte ha nøkkel for å åpne den. Jeg satte ryggsekken mot ett tre, tjoret saksa til steinen, spente opp saksa, og skulle legge en kotelett til åte.

» Ka båoka, båoka, båuka» lød det plutselig noen meter fra meg; ei rype lettet ut av dokken den hadde lagt i. Jeg skvatt og tråtte uforvarende et par skritt bakover. Pang, eller klikk! En smerte jog gjennom høyre leggen! Jeg hadde trått oppi saksa som smalt igjen! Og la det være klart, uten nøkkel var det ingen mulighet å få åpnet saksa, og nøkkelen lå i sidelomma på ryggsekken, som sto noen meter utenfor rekkevidde…

Det var midt på dagen, og smertene i leggen var overkommelig, men dette var jo tragikomisk? Jeg hadde satt jervesaks, og åtet i saksa det var jeg! Som timene forsvant hadde jeg etterhvert gjennomgått alle mulige og umulige tanker. Det ene som sto foran meg tilslutt, og som jeg tenkte mye på, var tanken på at hvorfor skulle jeg lære å sette rypesnarer den gangen?

Her var jeg og det var særlig en episode som vendte tilbake: I 1959, det var rundt 25.mars, jeg var hjemme i den bredeste lia fra kiila og nedover, «jåtnalåkka»,eller noe sånt? Sola smeltet snøen på dagtid og jeg satte noen snarer. Den siste døra jeg spikket til var altfor stor, så derfor stakk den dypt ned i snøen, en v-formet kvist. Der frøs den fast om natta med kuldegrader. Bomfast!

Neste dag da jeg kom opp så jeg av alle ting at det var en hare fast i denne stordøra, hæ? Haren hadde ikke rikket døra, så da hengte den seg i den sterke, glatte, hvite nylontråden. En stolt snart 9 åring klasket haren i disken hos gamlingen, se! Den eldre så ikke opp fra regnskapet han holdt på med, men sa bare; «Du må fjerne denne snara før det blir sommer, så ikke hesten går og henger seg».


Det ble kveld, og mørket kom. Det ble kaldt å sitte slik i ro, og jeg hadde forsonet meg med at det var umulig å åpne saksa. Mot natta ble jeg trøtt, mens jeg tenkte over hva jeg visste om jeven: All mårdyr er sterk og ufryktsom. Jerven hadde et utrolig kraftig bitt, den kunne knuse elglårbein med bittet for å få tak i margen. Og den går ikke av veien for å gi seg i kast med hverken ulv eller bjørn i kamp om bytte.Den var alltid sint og aggressiv, og må betraktes som selveste satan i dyreriket… Selv var den maks 18 kilo tung, som hanjerv.

Jeg støtte 17 cm. langt mora-stål knivblad ned i snøen, det røde skaftet stakk opp, og var lett tilgjengelig, om det umulige skulle skje, at jerven angrep meg. Redd? Nei. Bare kraftig irritert over at jeg hadde satt meg selv i denne situasjonen. Hvor lenge ville det gå før det kom folk denne veien? 

Sen natt, og jeg befinner meg etterhvert i en tilstand mellom søvn og våken. Dette var ikke redsel, men brått kom jeg på en gang noen år før, da var jeg utrolig redd:

I Forsøl hvor jeg bor hadde jeg i høstmørket plassert slakteavfall straks ovafor flomålet og rigget meg til bak store steiner bak kamuflasjefarger. Skulle sitte musestille og vokte på reveåte. Jeg hadde dobbeltløpet hagle, side by side.  Jeg satt der i grålysningen og var fryktelig røyksugen, men torde ikke røyke, reven ville lukte det på flere hundre meters avstand, og da kunne jeg glemme skuddpremie.

Jeg både så og hørte småbølger skvulpe mot land, en ensformig, søvndyssende lyd. Med ett ble jeg var ett menneskehode som dukket opp ute i sjøen?? Langsomt beveget hodet seg inn mot land, mot meg.. Under hodet vokste det fram mer og mer av en menneske kropp, jeg så at kroppen hadde på seg oljejakke, etterhvert så jeg også oljebukse! Den våtdryppende skikkelsen nådde land og fortsatte rett mot meg.. Jeg satt der som de fleste andre ville gjort, nemlig stiv av skrekk!

Forsto at det var en fisker som hadde druknet, og ikke fant ro i sin våte grav. På bare en halv meters avstand stoppet skikkelsen med ett brustent, tomt blikk opp. Så, med rusten stemme, spurte den svaiende skikkelsen om han kunne få en røyk hos meg? Skrekken tok kveletak, javel, men jeg løftet opp løpet på hagla og stakk det inn i munnen på den navnløse og brente av begge løpene!

 
«Takk!,det var en kraftig og god røyk», sa mannen i anslagsvis i femti årene, snudde og gikk ut i sjøen, og forsvant utover marbakken. Nei, jeg skjemmes ikke å fortelle at det ble en umiskjennelig stank rundt meg der jeg satt. Voldsom, akutt diarè var blitt meg til del. Og la det være klart: Selv en som gjør selvmord og hopper ut fra ett tusenmeters stup, vil drite seg ut innen han lander. Kroppen vil på sekunder sette i gang en voldsom overproduksjon av adrenalin, og spruten står i buksa! Det handler om frykten for det ukjente. Jeg fortet meg hjem og gikk rett i badekaret.

La meg her tilføye: Jeg har ikke noe imot at de døde går igjen, bare de går igjen…!

Og med det samme: En annen gang var jeg like redd. Denne gangen kjørte jeg bil over Sennalandet, det var mørkt, dårlig vær med snøfokk. Litt forbi Aissaroaivi, i retning Alta, ble jeg var en eldre, barhodet mann, med åpen blafrende frakk står og haiker? I uværet? Jeg stoppet selvfølgelig og plukket opp mannen. Et snødryss og kald vind slår imot meg. Jeg kjører videre i flere minutter med den tause passasjeren sittende der. Så tenkte jeg at jeg skulle spørre karen hvor han skulle, for å komme i prat med fyren. Jeg snur meg mot høyre, og hva? Fyren var borte! Redselen slo inn, men heldigvis ble jeg ikke handlingslammet, jeg kjørte videre på en sikker måte.

Jeg hadde kjørt flere mil og nærmet meg nedkjøringen mot Stokkedalen og Rafsbotn, og hva ser jeg? joda, der sto den samme fyren og haiket på nytt! Om jeg stoppet? nei, vet du hva, det ble nesten full gass mot Alta, Og nå spredte det seg en før nevnt umiskjennelig odør i bilen. Jeg skulle egentlig til Olderdalen, men valgte å ta  inn på hotell i Alta, måtte jo dusje og skifte klær. Jeg kjørte aldri mer over Sennalandet i mørke og snøfokk.

Mot grålysningen hørte jeg vingeflaksing på nytt og på nytt fra den nærmeste snara, og visste at ei rype var fast i snara. Tanken slo meg umiddelbart: Nå var det bare å vente på at jerven skulle komme å inkassere fangsten. Ja, det skjedde! Ti minutter senere. Så blir jerven var meg, og med rypa i kjeften passerer den meg på 7-8 meters avstand, stopper og løfter baklabben og urinerer mot meg. Så fortsetter den videre i sin hoppende gange.  Den totale ydmykelse tenkte jeg der jeg satt og forbannet avgjørelsen om ikke å ta med meg hagla..

Skal ikke si mye om de neste timene, og mot ettermiddagen kom Aslak og fikk meg løs. Med snøscooter bar det fort til nærmeste legekontor, sykehus og røntgen. Det var kun brist i et leggbein, og tid og stunder leget alt.

Historien om sjøormen i Seljordsvannet - Seljord

Så ble det sent på våren etter isgangen på de fleste vann. Da leser jeg i Finnmark Dagblad at man har observert sjøormen i Liksebiddin-javri, den raser att og fram i vannet og har en stor svart pukkel på ryggen! Jeg forsto umiddelbart hvor landet lå, og dro samme dag dit for å berge fangsten!  Med en sjekte rodde jeg mot den lett synlige blåsa. Den lå stille nå, fisken var nok totalt utsultet og utmattet. Det var lett å få inn den ufattelig store, magre røya. Her hadde nok noe gått alldeles galt med store hormonelle forstyrrelser, derfor en ufattelig størrelse. Slikt skjer. Mennesker kan bli to og en halv meter høy, vet man.  

Vel, jeg forsto jo at ingen kom til å tro på denne fangsthistorien, så hva gjorde jeg? jo, fisken var ubrukelig som menneskemat, men jeg skrapte vekk alt fiskekjøtt av ryggraden, og tok den med hjem. Nå hadde jeg bevis for at jeg snakket sant. Så malte jeg ryggraden grønn og brukte den til juletre, og enda måtte jeg kappe vekk en halv meter i toppen, den var alt for lang…