Gretha Synnøve Soleng

 «Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn.»

«Å vår solskinnsskatt hvor det endte bratt.»

Den 14. desember 1953 stilnet et liv før det rakk å begynne. Vår lillesøster, Gretha Synnøve, døde i krybbedød, bare to og en halv måned gammel. Jeg var eldst av søsknene, seks og et halvt år, gammel nok til å ane at noe uerstattelig var borte, men for liten til å bli invitert inn i sorgen. Den gang skulle barn skånes for sånt. Stillheten la seg over oss som en form for omsorg.

Denne høsten var et kappkjør for å rekke å komme inn i eget hus før jul. Vi småsøsken ble plassert litt her og der. Jeg bodde for det meste hos besteforeldrene mine, rundt tre kilometer hjemmefra. Mamma og den nyfødte bodde hos vår nærmeste nabo på Soleng.

Tidlig om morgenen den 14. desember kom pappa på besøk til besteforeldrene mine. Han snakket lite, satte seg ved bordet. Det hvilte en underlig stillhet i rommet. Bestemor Sofie ordnet kaffe og spurte om han hadde begynt med julestria.
Nei, svarte han, vi har andre ting å tenke på. Gretha er død. Hun ble funnet i senga i dag tidlig. Krybbedød.

Der stopper på en måte minnene mine. Jeg gråt og gråt. Jeg var utrøstelig.

Jeg ville bare hjem til mamma. Jeg sa det flere ganger. Ingen svarte ordentlig, men til slutt ble jeg fulgt dit. Jeg husker veien, den føltes lang selv om den ikke var det. Jeg gikk og tenkte på mamma og på Gretha, og på at noe var helt galt.

Ingen forklarte hva som skulle skje videre. Gretha var borte, men ingen sa hvor. Det var ingen kiste, ingen avskjed, ingen ord som kunne romme det som hadde skjedd. Bare en tomhet, og en sorg jeg bar alene.

Jeg husker vi ble sendt ut for å leke. Det var vinter, snøen lå tung og ren, som om ingenting hadde hendt. Jeg holder min søster Ranveig i hånden – ser opp mot en stor klar måne og synger:

Måne, du tilgir vel at jeg, 
sender en liten bønn til deg
For når du strør ditt smil mot meg, 
smil til din hjertes kjær.

Kontrasten gjorde vondt. Verden fortsatte, mens noe i meg hadde stanset. Søsknene mine var der, men vi lekte ikke. Vi satt nær hverandre. Ingen sa noe. Det var som om hele huset holdt pusten.Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg bare var snill og stille, så ville alt bli som før igjen.

Jeg har et svakt minne om at noen voksne snekret på noe i et annet rom. Det banket og skrapte bak lukkede dører. Jeg forsto etter hvert at det var en liten kiste, men jeg så den aldri. Min søster Ranveig som var to år yngre enn meg mener å huske at det var en form for begravelse hjemme – der den lille hvitmalte kista står på bordet og mamma gråter veldig.

Jeg husker ingen begravelse. Kanskje var det ingen. I hvert fall var det ingen jeg fikk være med på. Gretha forsvant, og så var hun borte.

Det er mye man kan tenke i ettertid. Man kan bebreide foreldrene for det som ble gjort, og for alt som ikke ble sagt. Men, jeg tror ikke de visste bedre. Slik var tiden. Slik gjorde man, barn skulle skånes.

Én ting ble likevel viktig for oss senere i livet. Den lille gravsteinen, helt ytterst i et hjørne av kirkegården i Olderdalen. Der fikk sorgen et sted å være. Der ble Gretha virkelig.

«Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn.«

https://sml.snl.no/krybbedød

Kulturprisen 2025

Tildelt Svein Arild Soleng

Tusen hjertelig takk for kulturprisen! Denne utmerkelsen kom både uventet og overraskende, og det gjør meg oppriktig rørt og stolt å motta en slik påskjønnelse fra min egen hjemkommune.

Det er også litt spesielt – og nesten symbolsk – å stå akkurat her i dag. I dette området opplevde jeg et av mine største øyeblikk som idrettsmann. Som 16-åring, i 1963, vant jeg terrengløpet arrangert av Manndalen idrettslag og slo samtlige seniorløpere. Det er pussig, og veldig fint, å tenke på at det er nettopp her jeg nå får motta Kåfjord kommunes kulturpris.

I 2018 mottok jeg Frivillighetsprisen, noe som ga meg ny inspirasjon. Siden den gang har jeg, sammen med mange andre, jobbet for å realisere flere prosjekter. Mye har vi lykkes med – selv om den største drømmen, en kopi av Finnekapellet fra 1722, foreløpig ikke er blitt bygget.

Likevel har vi fått til mye: Vi har reist et minnesmerke over de fem omkomne ved Sorbmegaisa, etablert en lokalhistorisk vandringssti, registrert flere hundre nye stedsnavn, bygget en frisbeegolfbane i Olderdalen med informasjon på norsk, samisk og kvensk, og anlagt en Kvenpark som besøkes av rundt 10 000 personer hvert år.

Jeg administrerer også hjemmesiden bygdavar.com, der jeg skriver om lokalhistorie fra Kåfjord. Arbeidet har gitt meg verdifull innsikt i kommunens historie – langt tilbake i tid.

Arbeidet med minnesmerket etter Sorbmegaisa-ulykken har rommet mange sterke øyeblikk. I 2022, ti år etter tragedien, samlet vi pårørende, hjelpemannskaper, frivillige og kommunen til en verdig minnestund. Det gjør fortsatt inntrykk å motta hilsener fra familier som besøker stedet og uttrykker takknemlighet for mottakelsen i Kåfjord.

Også ord fra historiker Lars Elenius under et kvenseminar i høst gjorde inntrykk, da han beskrev Kvenmonumentet i Kåfjord som et enkelt, men svært fint sted – bygget av private.

Dette arbeidet er resultat av ekte dugnadsånd. En stor takk går til min søster Ranveig, mitt søskenbarn Steinar Hansen og alle som har bidratt med penger, arbeid og tjenester. Kåfjord er virkelig en kommune der folk stiller opp for hverandre.

Vi ønsker å fortsette arbeidet sammen med dere. Kvenparken skal videreutvikles, veiskilt er godkjent, og det skjer spennende ting på Finnekapell-tomta. Samtidig er vi avhengige av finansiering, og håper på tilslag på noen av søknadene våre.

Til slutt: Tusen hjertelig takk. God jul og godt nyttår!