Måsestein/ Skávlegeađgi finner vi ca. 200 meter ovenfor øverste brua i Vinterdalen/Olderdalen. Steinen danner skillet mellom privat eiendom og allmenning i dalen. Om steinen Skávlegeađgi har noe med fjellet Skávlevárri å gjøre er jeg ikke sikker på.
Allerede i 1930 ser vi at Olderdalen og Djupvik Fiskarlag er representert på årsmøte til Nord Norges Fiskerforbund (senere Troms Fiskarfylking). Den 16. nov. 1991 ble Djupvik og Olderdalen Fiskerlag slått sammen. Laget fikk navnet Ytre Kåfjord Fiskarlag. Den 8.april 1999 blir Ytre Kåfjord Fiskarlag slått sammen med Indre Kåfjord Fiskarlag og tar navnet Kåfjord Fiskarlag
Og i 2018 kjøpte Olderdalen jeger og fiskerforening hytta fra Kåfjord Fiskarlag. Foreningen har siden brukt mye tid og penger for å sette hytta i god stand. Hytta har betydd svært mye for fiskere og jegere fra Kåfjord. Det finnes mange morsomme og dramatiske historier fra livet der ute. Vi har intervjuet flere av de gamle gutta.
Det gamle ungdomshuset som sto på eiendommen til Henry Rismo i Olderdalen ble revet og materialene ble fraktet til Jevvas. Hytta ble bygd i 1965 av Sverre Alskog, Leif Lindvall og Olav Nilsen (Nelle Olav). Da hytta ble bygd var det allerede flere gammer i Jevvas. Sverre Alskog var den gang formann i Olderdalen Fiskarlag.
Hytta har i alle år fungert som base og nødhavn for fiskere og jegere i Lyngstadlandet. Hytta er nå ny-renovert og tar seg pent ut. Det understrekes at det er ei åpen hytte.
Været kunne ofte være utfordrene. Men i Jevvas sgikk det som oftest greit å «lande». Men, vi måtte alltid bunkre for 2-3 uker ekstra, fortalte Kåre Samuelsen.
.
Denne bua er en halvdel av en enda eldre bygning, og ble flyttet dit den står i dag av Hartvik Larsen da han var 10 år (!) i 1924. Restaurert ca 2015-2017 av Håkon Dahlen og Reidulf Larsen. (v/Yngvar Larsen)
Det står flere lignende buer i Olderdalen som burde blitt tatt vare på. Veldig bra av Larsen familien!
Ser at det har stått flere gammer og naust i området ved Annajohka. (1700-tallet)
Hele Sommarnes er en av de mest spennende områder i hele Kåfjord.
Det fantes mange slike hus i Kåfjord – enkle tømmerhus med et kvistrom i fronten. De fleste ble levert fra Nordreisa tidlig på 1900-tallet. Et lignende hus, som fortsatt står i Skardalen, ble levert i perioden 1914-1915. Hans Mortensens hus er trolig eldre enn dette, kanskje helt fra overgangen mellom 1800- og 1900-tallet, ifølge Kjell Mathisen. Huset fungerte som et samlingssted for hele bygda. Her ble gode historier delt, det ble spilt kort, og store kurongturneringer fant sted. Det var et åpent hjem hvor «Tillo Hanna» alltid hadde kaffe klar, uansett tid på døgnet. Under krigen brukte tyskerne kvist-rommet som kontor.
Onkelungen Ravn Thorvaldsen forteller:
Kurong..(Couronne)..var et spill som fantes i mange hus før i tia..og som i mørke høst og vinterkveilla blei tadd fram..æ huske de to onklan mine hadde ett sånt og den blei gjort glatt med potetmel før kampan begynte..Gjerne var dem et heilt gjæng som deltok…men som ailt ainna som gjaldt spill i det huset så einte det ofte med surhet og krangel…ingen likte å tape..og dem som ikke tapte var mæstera i å tærge..og når dem i tillegg hadde smakt på «sorten» så kuinne det bli meire enn verbale krangla…da man blei større så fikk man delta og til slutt kjøpte gamlingen sjøl kurong…men det blei lite brukt..hjemme hos oss var det ikke borga for turneringe ala det man kuinne oppleve hos onklan mine…noen som huske???..og som hadde et sånt i hus??
Anton var en trivelig og hjelpsom kar, alltid med et smil om munnen. Da min tante Solveig ble enke etter en tragisk ulykke, stilte alle opp for å hjelpe henne. Anton var der nesten daglig – han sagde ved, kløyvde og bar inn. Men jeg har en mistanke om at Anton kanskje hadde en skjult agenda. Da Harald Brannfjell begynte å besøke Solveig, tok det brått slutt på vedsagingen. Noen uker senere møtte tante Solveig Anton langs veien. Anton hadde tydeligvis fått seg en liten sving på flaska, men han stoppet opp foran henne og sang: «Deg vil jeg aldri, aldri, aldri, aldri glemme, jeg kommer aldri, aldri mer å høgger ved…»
Hva skulle vi gjort uten alle grunnvannskilder (oppkom) vi hadde/har i Olderdalen.? Disse kildene var livsviktige for mennesker og dyr. Kilden på bildet står ved huset til Sandra og Einar Brandser på Storslett. Oppkommet gav friskt godt vann hele året. På Soleng hadde vi tre slike kilder. Rádjejohka og Ája var de mest kjente, men også et mindre oppkom var viktig. Kildene var helt avgjørende for drifta på gården. I tillegg fungerte kildene som kjøleskap om sommeren. Vi bør slå et slag for å bevare disse kildene. Vi kan komme i en situasjon der vi får bruk for disse igjen. Minner om Tsjernobyl-ulykken for noen år siden.
Huset er automatisk fredet som samisk kulturminne, før 1917.
Sandra og Einar Brandser eide huset som var ei toroms tømmerstue, med et mindre påbygg. Mest sannsynlig av kvensk opprinnelse. En eldre utgave av huset var arnestedet for historien om Lavvo-bøla. En dramatisk historie fra 1888 om bankeånder som herjet huset i flere uker. En historie også avisa Tromsø Amtstidende viste interesse for.
Ved sjøen ligger en gammel tømmer- bu fra midten av 1800-tallet.
I tidligere tider sto det også en gammel bakerovn på eiendommen.
Like bak huset er det en grunnvannskilde som gav friskt vann til mennesker og dyr. I brønnen svømte noen fisker som holdt vannet reint for insekter. Burde vært vernet som en kvensk kulturminne.
Kåfjord kirke ble vigslet den 19.juni 1949. Det var en stor begivenhet da biskop Wollert Krohn Hansen utførte den historiske vigslingen. Fylkesprost Alf Wiig og sogneprest Rødberg assisterte Krohn Hansen. Det var da 155 år siden Olderdalen sist hadde hatt en egen kirke. Det ble samtidig bestemt at kirka skulle benyttes som sognekirke i Kåfjord, under Lyngen prestegjeld.
Peder Soleng skal ha mye av æren for at kirken ble bygd. Dette skjedde like etter krigen, da det var stor mangel på byggematerialer. Uten å informere kirkedepartementet, hadde Soleng allerede startet byggingen. Dette skapte en del oppstyr, men til slutt løste det seg. Lokale lag, foreninger og frivillige bidro også. Det var en dugnadsånd i Olderdalen som aldri hadde vært sett maken til tidligere, og heller ikke senere for den saks skyld.
Kirkens første orgel kom på plass i 1953, altså fire år etter innvielsen. Orgelet var bygget av Vestres orgel- og pianofabrikk på Haramsøy, og hadde 5 stemmer. I 2002 ble det gamle orgelet erstattet av et nytt instrument, bygget av Knud Jønsson/Albert Lang. Dette orgelet har 12 stemmer, fordelt på 2 manualer og pedal.
Altertavlen er malt av Ferdinand Kjerulf Tranaas, og ble den gang kjøpt fra Sande kirke i Gaular (Sunnfjord). Tavlen ble avduket 1. juledag 1954.
«Kjærlighet er lysets kilde, kjærlighet er livets rot». Alterduken er gitt i gave fra håndarbeidslærerinnen Ingrid Marie Bjørn.
Nattverdskalken fra det gamle «Finne Capellet», samt en gammel finsk bibel står utstilt bakerst i kirken.
«Ring mot himlen mild og blid; Gud er min til evig tid.» Kirkeklokken fra O. Olsen og Sønns klokkestøperi veier ca. 240 kg.
Den røde gulvløperen, samt nummertavlene er gitt i gave fra Olderdalen pikeforening.
Prekestolen og døpefonten er fra 1949.
Alteret var opprinnelig tegnet for Førde kirke av Ferdinand Kjerulf Tranaas
«Finne Capellet»
I 1722 ble det såkalte «Finne Capellet» reist, som det aller første kirkebygget i Kåfjord. Kapellet var plassert på Soleng, litt sør for Olderdalen. Etter vel 70 års bruk ble kapellet revet, og tømmeret fraktet over til Lyngen. Til kapellets 250-årsmarkering, ble det i 1972 reist et minnesmerke på tomten.
Olderdalen kirkegård ble vigslet den 23.oktober 1949. Da var det 155 år siden Olderdalen hadde hatt egen kirkegård.
Før den tid måtte vi begrave våre døde på Lyngseidet og i Manndalen. Lenge før det igjen måtte vi til Skjervøy og Karlsøy. Har hørt mange historier om døde som ble liggende i mange uker før de kom i jorda pgr. av dårlig vær.
I 1946 døde ei jente fra Olderdalen som hadde et siste ønske om å bli begravd i Olderdalen. Kirkegården i Olderdalen var planlagt, men ikke ferdig. Faren bestilte ei kiste i Zink. Begravde jenta i Manndalen, men da kirkegården i Olderdalen var ferdig ble hun gravd opp og flyttet til Olderdalen.
At Barslet-nesset er et spennende område vet vi. Området ble ikke mindre spennende etter at det ble funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Funnet ble gjort i 2018. Tromsø Museum premierte dette som årets funn. Tanja Larsen ved UiT Norges arktiske universitet skriver i en mail til meg: « Mynten er et løsfunn så vi vet lite om dens kontekst. Det er jo vanskelig å si noe sikkert om hvordan det er havnet der, men vår samlingsansvarlig for middelalder-materiale mener funnet er interessant, for det viser Hanseatenes innflytelse i nord, ikke bare i de store fiskeværene som i Lofoten, men også i indre fjordstrøk.»
«Det lille FinneCapellet i Løngenfjord» ble bygd i 1722. Det sto på Barslett i 72 år og fungerte som kirke og skolestue for samisktalende barn. I 1794/96 ble bygget flyttet til Lyngseidet. Der fungerte kapellet som skolestue. Etter en tid fikk Lyngseidet ny skolestue og kapellet fra Olderdalen ble kjøpt av Giæver og benyttet som naust. På 1950-tallet ønsket Giæver å selge det gamle naustet. Mange var interessert. Giæver ville helst selge det til Kåfjord, fordi naust-bygget var det gamle Finnekapellet som hadde stått i Olderdalen. Ringen var på en måte slutt, mente han.
Trykk på NRK lenken under. Trykk videre på sendingen for å høre programmet om «finnekapellet»
https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-troms/sesong/202103/DKTR02004721#t=2h32m20s
Kjerneprøver som er gjort av naustet viser at sju av bordene er fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Man kan ikke være 100% sikker, men alt tyder på at dette er rester av det gamle Finnekapellet.
En arbeidsgruppe har planer om å bygge opp kapellet til 300 år jubileet i 2022.
https://www.nrk.no/kvensk/300-ar-gamle-bord-i-et-naust-kan-bli-del-av-et-nytt-finnekapell-1.15407643
KÅFJORD / OLDERDALEN
I 1722 ble det oppført et misjonskapell av Thomas von Westen i Kåfjord i Lyngen. Det ble betjent av misjonærer fra Skjervøy, og ble bare brukt av samisktalende (Holand 2004). Etter tradisjonen skal det ha stått på Storslett i Olderdalen (Bratrein 1969).
Storslett i Olderdalen, med den angitte lokaliteten for Kåfjord 1. Kart: Riksantikvaren/Askeladden. Katalognr.: 69
Navn: Kåfjord 1
LOKALISERING
En tuft skal ha vært påvist i 1930 oppå en tørr voll like ved skillet mellom Soleng og Storslett (Bratrein 1969, ”Tillegg til kirketuftundersøkelsen”, med ref.).
DATERING
Kapellet ble oppført i 1722.
BYGNINGSHISTORIE
Ungdomsskolestyrer Leigland befarte stedet i 1930, og fant en tydelig tuft med synlige graver omkring. Kapellet var 7-8 meter langt (Bratrein 1969).
Leigland: Ved sjølvsyn har eg i 1930 fått visse for at dette er rett. Tufta er tydeleg synleg. Ho ligg like ved skilet millom Soleng og Storslett uppe på ein turr liten voll. Det har vore kyrkjegard ikring. Gravene er enno synlege. Dette «kapellet» har venteleg vore 7-8 meter langt. Denne plassen bør ikkje verta gløymd.
Leigland skriver videre: I kallsbrev frå 19.september 1781 til sokneprest Dreyer, har kong Kristian 7. (Ove Gulberg) fastsett at «Kåfjordens Almue» heretter skal høyra under presten i Lyngen. Dette galdt likevel berre sjølve Kåfjorden. Gardane frå og med Nordmannvik og til og med Djupvik vart skilt ut frå Skjervøy og lagt til Lyngen ved kongeleg brev frå 3.mai 1811. «Kapellet» i Kåfjord vart i 1794 (eller1796) nedlagt. Timberet vart nytta til den faste skulen på Lyngseidet. Han vart bygd like etter. På kontoret i Lyngen prestegard er det ein liten sylvkalk som er eit minne frå dette kapellet. Kalken har presten brukt i soknebod. Han har denne innskrifta: «Bekostet til Guds Ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778». I Lyngen kyrkje står 2 små sylv-ljosestakar. Det er i den stunda dette vert skrive, ikkje avgjort um dei har høyrt til kapellet i Kåfjord.
RIVING/NEDLEGGING/FLYTTING
Da den første kirken på Lyngseidet (Lyngen 1) ble oppført i 1740 skal dette ha overtatt funksjonene til kapellet i Kåfjord. Bygningen skal likevel ha stått til omkring 1796, og det må bety at det i alle fall i en periode var i bruk også etter 1740. Tømmeret skal ha blitt brukt i en skolebygning på Lyngseidet (Bratrein 1969,” Tillegg til kirketuftundersøkelsen”). En annen tradisjon hevder at tømmer ble brukt i et båthus på Lyngseidet (Holand 2004).
KIRKEGÅRD
Det var kirkegård rundt kapellet. Det er funnet bein her i etterkrigstiden, men spor etter kirkegårdsmuren er nå borte, og trolig delvis under, eller ødelagt av en veg. Kirkegården er markert ved en minnestøtte.
Ser videre at disse misjonærene ikke var nådig i sin beskrivelse av folket i Lyngen. Dette er en rapport fra misjonær Andreas Hoff til Biskop Bang 1.juli 1774, under avsnittet: Sandfærdige Anmærkninger:
Olderdalen, bygda vår