En stor stein løsnet fra fjellet Giilavärri for noen år siden. Steinen endte på eiendommen til Henrik Albrigtsen, bedre kjent som «Alpe Henrik». Dette er opphavet til navnet Alpestein.
Før de kom fram til navnet Alpe stein var det stor diskusjon hva steinen skulle hete. Avisa Framtid i Nord engasjerte seg navneforslagene og under kan dere se på forslagene som kom inn.
Vi har også noe bilder fra dåpen som ble foretatt av Henrik Albrigtsen med Ulrik Albrigtsen og Sonja Johansen Lindqvist som vitner.
Juuso – familie bygde en gamme bak steinen som et skydd mot snøras. Dette må ha virket etter hensikten siden gammen sto der i alle år. To bilder fra forskjellige vinkler.
Stállogohpi oppfattes som en stein, men er mer en bergklippe. I Nord Troms regionhistorie kan en lese mye om det gamle samiske offerstedet. Bilde av Stállogohpi fra to forskjellige vinkler.
Bergklipa Stallogohpi.Stallogohpi. Bildet er tatt like ved det gamle offerstedet.
En stein som i utgangspunktet var tre ganger så stor. Steinen ble sprengt opp for å skaffe barduner og fundamenter til brakkerigger som ble satt opp etter krigen. Steinen er siden blitt et landemerke, stedsnavn og kulturminne fra en svunnen tid.
Jeg har lenge vært ute etter original bildet av steinen slik den var før den ble sprengt.
En stein med mange myter. Steinen/bergklippe kan enklest nås fra Ysteby og Bergan. Steinen ligger på sørsiden av Helvetesdalen godt synlig, ganske langt oppe på vei til Nordmannviktind
Er ikke registrert som offerstein. (meg bekjent)
Alf Steinar Eriksen forteller at person på bildet er Ove Hansen på vei til Nordmannviktind for mange år siden. Foto Alf Steinar EriksenEspedja. Jeg garanterer ikke stedsangivelsen 100%. Har fått det stedsfestet pr. telefon.
Gárdi = innhegning (f.eks til reinskilling og reinmerking. Duolban = slette, mo.
Gárdeduolban har blitt forkortet til Gárd-duolban el. Gárduolban.
Gárd-duolban var en sommerboplass der fjellsamene hadde et stort reingjerde. Boplassen kan være brukt av svenske og finske flyttsamer for ca. 150 -200 år siden. Samefamiliene Wasara, Labban og Bongo brukte østsiden av Lyngen som beiteland. Sletta ble opparbeidet til jordbruksformål – tidlig på 1980 – tallet.
Vinterdalen/Dalvvesvággi/Dálusvággi er de opprinnelige navnene på dalen.
Talosvannka er det kvenske navnet.
Etter krigen i 1945 ser vi at navnet Olderdalen gradvis tar over. I dag brukes nesten utelukkende navnet Olderdalen.
Navnet Olderdalen gnr.7 ser vi første gang i en matrikkel fra 1723 sorterte under gården Suel-Eng gnr.8
I perioden 1934 til 1941 ble det bygd ca.20 km med skogsveier i Olderdalen, inkludert to bruer. Dette ble finansiert med nødsbidrag fra staten.
Den første søknaden om midler ser vi allerede i 1934 og i de påfølgende årene kommer flere slike søknader. 1930-årene var de mest dramatiske årene for Kåfjord. Vi hadde nylig blitt egen kommune. Vi kom dårlig ut i skilsmisseoppgjøret med Lyngen. I tillegg til mange dårlige år med fiske. Det var fattigdom og hungersnød.
I et skriv fra Troms Fylke så sent som den 28.februar 1940 ser vi at Kåfjord kommune får tilsagn om kr. 4000 kroner til veibygging. I april samme år søker kommunen om å få omdisponere disse midlene til innkjøp av settepoteter til kommunens trengende. Søknaden ble avsluttet på følgende måte:” Da det haster med aa faa innkjøpt settepoteter, tør jeg henstille til hr. fylkesmannen som Regjeringas representant aa avgjøre saka straks.”
Søknaden ble avslått og veiene ble bygget etter en tidsfrist gitt av fylkesmannen.
Veiene ble i mange år omtalt som Nygaardsvold veier etter statsminister Johan Nygaardsvold, som var statsminister i Norge i perioden 1935–1945.
Olderdalen, bygda vår 