Konrad Valin Albrigtsen ble født 23.07.1940 på Ysteby i Olderdalen. Han døde 28.07.2014, og er gravlagt på Olderdalen kirkegård.

«Hans liv var ikke et A-4 liv.«

Konrad var nest yngst i en søskenflokk på 12.  Moren døde i barsel og faren Isak ble igjen med 12 små barn. Konrad sa ofte at barndommen og oppveksten hadde sine utfordringer.

Konrad var en gjennomsnittlig elev på skolen, men han klarte aldri å finne seg til rette der. Faktisk utviklet han en sterk motvilje mot utdanning generelt. Selv om faren ønsket at han skulle fortsette skolegangen etter folkeskolen, stod Konrad fast på å ikke gjøre det.

Han hadde sin første arbeidsplass i fiskebåten. Siden ble det fiskearbeid på diverse fiskebruk i Finnmark. Det fortelles at han etter endt sesongarbeid i Båtsfjord kjøpte seg moped og kjørte den lange veien hjem til Olderdalen.

Som de fleste ungdom i bygda var også Konrad en tur i utenriksfart.

På slutten av 1950-tallet jobbet han med tømmerhogst i Namdalen. Arbeidet var tungt, og livet var hardt blant de erfarne, robuste tømmerhoggerne.

Konrad likte godt å fortelle historier fra denne perioden, og hans favoritt var om den gamle tømmerhoggeren som aldri hadde dusjet eller vasket seg. Da mannen ble syk, ble han lagt inn på sykehus og fikk sin første dusj. Kort tid etter døde han brått og uventet.

Konrad jobbet også på kibbutz i Israel.

På begynnelsen av 1970-tallet flyttet han til Oslo, hvor han tok ulike småjobber som han ikke fant glede i. Det var i denne perioden han bestemte seg for å prøve livet som uteligger. Da han sluttet med dette livet, var han helt utmattet og sterkt avmagret.

«Aldri røkt eller smakt alkohol«

Etter perioden i Folldal fikk han seg fast jobb som securitasvakt i Oslo. Det var en jobb han trivdes svært godt i. Han var ikke borte fra jobben en eneste dag på 25 år.

Han brukte ikke vekkerklokke, men stolte på sin indre klokke, som han sa.  

Den gang måtte securitasvaktene være kortklipte. Konrad fikk imidlertid dispensasjon fra denne regelen.

«Tok en pause på Gro Harlems Brundtlands kontor«

Han hadde mange opplevelser som Securitas-vakt, men en av de mest minneverdige fant sted under en nattevakt på Stortinget. Etter å ha gått runden, satte han seg ned på kontoret til Gro Harlem Brundtland, slo på radioen og tok en liten pause. Plutselig sto Gro selv i døra. Begge ble like overrasket, og Konrad fikk en grundig overhøvling. Han visste godt at dette var langt utenfor reglementet og fryktet det verste, men saken fikk ingen følger. Kanskje Gro selv så det komiske i situasjonen.

I Oslo fikk han også interesse for antroposofi. Han gikk på kurs og foredrag for å lære mer om dette temaet. Han leste antroposofisk litteratur og skaffet seg en stor samling bøker om dette temaet. Dette var en interesse han dyrket hele livet.

Han lærte seg også flytende engelsk og tysk med å lese litteratur ved hjelp av ordbøker.

I Oslo bodde han spartansk på et gammelt pensjonat. Alt han hadde var en liten radio og en koffert.

Hver dag gikk han ned på Østbanen for å drikke kaffe og lese Morgenbladet.                                                                                              

Han hadde stor interesse for gamle malerier. I Oslo var han en flittig gjest på diverse kunstutstillinger

Hver sommer reiste han rundt i Europa for å se på gamle kirker og katedraler. Hans interesser for slike bygninger var enorm.

                     «Man blir dum av å spise poteter«

Han spiste ikke kjøtt og poteter. Man blir dum av å spise poteter, sa han.    

Konrad forble ungkar hele livet og viste liten interesse for damer. Likevel hadde han vært forelsket én gang, i en vakker ung jente fra Olderdalen. Han pleide å si:

«Da jeg ikke fikk henne, kunne det være det samme.»

Som pensjonist flyttet han hjem til Olderdalen. Han ble syk og døde i 2014. Han kunne sikkert levd lenger, men han ville ikke til lege.

Konrad og vennen Sverre Albrigtsen gjorde en formidabel innsats for friidretten i Olderdalen. Konrad var ikke spesielt god i noen idretter, men han hadde stor glede av å konkurrere, og ikke minst legge til rette for andre. Kompisen Sverre var derimot et idrettstalent som kunne blitt god i mange idretter.

Det populære terrengløpet «Olderdalen rundt» var en 5,2 km lang løype som ble ble målt opp med et 100 meter langt tau.

I en årrekke ble løpet arrangert av Konrad og Sverre Albrigtsen, alltid med stor oppslutning fra hele idrettskretsen. Kjente løpere som Ernst Myrbakk og Henry Olsen deltok jevnlig. Etter at Konrad og Sverre trådte tilbake, fortsatte OIK å arrangere terrengløpet i flere år.

Hver uke organiserte Konrad friidrettsøvelser på skoleplassen i Olderdalen. Resultatene ble omhyggelig registrert i en protokoll, og deltakerne ble alltid informert om sine personlige rekorder. Nye klubbrekorder ble feiret med stor entusiasme. Stor takk til Konrad fra oss som fikk oppleve dette.

Resultatene ble ofte sendt til avisen «Nordlys», og det var en stor ære for de unge utøverne å få navnet sitt publisert der.

Olderdalen idrettsklubb var dyktige til å sende sine utøvere til stevner i kretsen.

Kasttalentet Frank Iversen var et ekte resultat av det arbeidet som ble lagt ned i Olderdalen. Frank, som var kraftig bygd, oppnådde imponerende resultater som ung utøver og var blant de beste i Norge. Da han var 15-16 år gammel, var resultatene hans så sterke at Aftenposten sendte en journalist til Olderdalen for å intervjue talentet.

Senere flyttet Frank til Sverige, og interessen for friidrett ble gradvis erstattet av jobb og familieliv.

Konrad var svært stolt av Franks prestasjoner. Det ble sagt at han flere ganger betalte av egen lomme for å sende Frank til idrettsstevner, særlig i perioder da klubbkassa i Olderdalen Idrettsklubb var tom.

 Olderdalen har lenge vært idrettsbygda nummer én i Nord-Troms, med ski, fotball og friidrett som de mest populære sportene. Jan Lindvall og Olsen-søsknene har vært de mest langvarige bidragsyterne, men også utøvere som Frank Iversen og Reidulf Larsen har gjort seg bemerket.

Kåfjord fotballklubb fortjener også å bli nevnt i denne sammenhengen. På 1980-tallet var de blant de beste fotballagene i Nord-Norge. Mange av utøverne fra den tiden fikk sitt første møte med konkurranseidretten på skoleplassen i Olderdalen.

Det burde vært arrangert et minnestevne til ære for Konrad Valin Albrigtsen. Dette bør vi få til… Vi lyser fred over hans minne!                                                      

                        Idrettsappell

                        Av Sverre Albrigtsen

                            I dag blant all slags kav og mas,
                            Er idrett av det gode.
                            Ingen kan i pomp og stas,
                            Gå utenom sitt hode.

                            Hva naturen gir enhver,
                            Kan ingen annen ane,
                            Enn den som ut i idrettsklær,
                            En skogstur tar til vane.

                            Når stress og nerver plager deg,
                            Du vet hva du skal gjøre,
                            Friluftsliv i skog og hei,
                            Tar bort de store børe.

                            Derfor fram for idrettsak
                            Den vil oss helse bringe,
                            Støtt opp og ta et kraftig tak,
                            Men ingen vil vi tvinge.

Diktet ble publiserte i forbindelse med et jubileum i idrettskretsen.

Kilde: Sverre Albrigtsen, Edit Monsen, «Nordlys» og andre

.

”..man drar aldri på ishavet på fredag den 13.”

Jens Odin Johansen Slettli ble født den 2.mai i 1912 i Olderdalen. Jens måtte tidlig ut i arbeid, på fiske, ishavet, anlegg og ikke minst på gruvearbeid. ”Fra Svalbard i nord til Knaben i sør” som han sjøl brukte si det. Han var gift med Ragnhild Eriksen Soleng, og sammen fikk de 6 barn. Jens døde 18.01.1987,nesten 75 år gammel.

Jens var en god forteller og mange dramatiske historier ble fortalt fra kjøkkenbordet hjemme på Soleng. Flere av hans historier er gjengitt i heftene Årbok for Nord-Troms og Nordnorsk Magasin. Også på Nord-Troms museum avd. Manndalen finnes interessante lydbåndopptak av Jens

Sønnen Sigmund hadde et lydbånd der Jens forteller om den dramatiske forliset til ishavsskuta ”Sælen” av Hammerfest. Håkon Bergmo har på en glimrende måte skrevet ned historien.

Med tillatelse fra Håkon gjengir vi hele historien:

Jens var mannskap ombord ishavsskuta ”Sælen” av Hammerfest ved krigsutbruddet 1940. Noen av ishavsgastene ombord rista på hodet og spådde en problematisk tur da det ble bestemt at skuta skulle legge i vei i retning Østisen fredag den 13.februar 1940. Historien her bekrefter at skeptikerne om bord fikk rett i sine forutsigelser; fredag den13.var ikke rettdato å legge i vei.

”Sælen” var utrustet med dampmotor og brukte kull til fyring for å få opp steamen. Da de etter mye stamping i kulde og dårlig vær kom fram til feltet observerte de storkobbe i store mengder som lå å kastet (fødde) på isen. -Man gjorde seg klar til storfangst. De hadde radiokontakt med tromsøbåten ”Hanseat” som også driftet på Østisen. Så fanget de opp en nødmelding fra denne båten. ”Hanseat”

hadde mistet propellen og lå hjelpeløs i ishavet. ”Sælen tok seg fram til havaristen og fikk sleper om bord. Det ble bestemt at ”Sælen” skulle buksere ”Hanseat” først ut i åpen sjø og deretter til Bjørnøya. Derfra ville tromsøbåten gjøre et forsøk på å seile ned til Norge.

Denne ekstraturen til Bjørnøya gjorde stort innhogg i bunkersen om bord på ”Sælen”, og de måtte derfor sette kurs for Svalbard i håp om å få tak i kull for videre drift. På vei nordover, på østsida av Svalbard møtte de uventet enorme mengder med skruis og det ble bom stopp i framdrifta. Tilværelset ombord ble utrivelig da det i tillegg brøt ut et formidabelt uvær. Etter å ha vært fanget i skruisens vold i flere dager begynte båten å ta inn vann i sånne mengder at de måtte rømme fra ”Sælen” som etter kort tid ble skrudd ned og forsvant i isen. På et isflak fikk de plassert tre små fangstbåter og en ovn i tillegg til noe proviant og kull. Da kullet var slutt etter kort tid, ble det skutt en storkobbe og spekket ble brukt til brensel. Lukta var forferdelig, men spekket gjorde at de overlevde. Storseilet fungerte som tak og storlukepresenningen ble til gulv. Humøret var på et lavmål, og noen av mannskapet var overbevist om at dette var slutten. Det minka stygt på provianten, men heldigvis fikk de skutt en nysgjerrige isbjørn, og var dermed forsynt med fersk kjøtt en stund. Etterhvert ble den daglige kosten en nyskutt måse og en og annen alke. Dagene på isflaket gikk, og de levde en heller ussel tilværelse under storseilet, der blant annet mangel på skikkelig søvn begynte å tære på i kulda.

Fra ”Sælen” hadde de raska med seg radiosenderen, og humøret steg mange hakk da de omsider fikk en svak kontakt med Isfjord radio på Svalbard. Det viste seg at i Longyearbyen lå isbryteren ”Isbjørn”. Det ble anmodet om hjelp, men også denne båten var kullfyrt og skipperen ombord var usikker på om det var bunkersplass nok til en så lang tur – men de ville gjøre et forsøk. Og etter flere uker fikk mannskapet øye på ”Isbjørn” i det fjerne. Men isforholdene var så vanskelig at isbryteren stod fast – og bunkersen var snart oppbrukt. Etter dager med blodslit der man vekselvis måtte skyve og ro fangstbåtene klarte mannskapet fra ”Sælen” å ta seg fram til ”Isbjørn” Datoen var 1.juli, mannskapet hadde fast dekk under føttene – marerittet var over.

Ved hjelp av flinke maskinfolk og noen fat med solar fikk man etterhvert drivstoff nok til en av steamkjelene og man klarte å ta seg ut i åpen vann. Her fikk man kontakt med kullbåter med last til fastlandet. Mannskap fra ”Sælen” ble med en av disse båtene til Hammerfest og kom til et okkupert Norge. ”På Sjømannsforbundets regning ble det hurtigruta til Tromsø og derfra hjem til Olderdalen – like blakk som da jeg dro i februar”, forteller Jens. For min del tenker jeg at rederen i Hammerfest kanskje burde ha organisert det slik at ”Sælen” heller la i vei torsdag den 12. Eller lørdag den 14. Fordi: ..man drar aldri til Ishavet på en fredag den 13!”

Tormod O. Albrigtsen ble født 26.mai 1926. Moren døde tidlig og Tormod vokste opp hos sin bestemor, Tina Olderdal. Han mintes ofte sin mor og hennes tidlige bortgang.

Tormod måtte tidlig klare seg sjøl. Han var fasinert av fiskeryrket og havet ble hans arbeidsplass. Fisker-kolleger har karakterisert han som en arbeidsvillig, jovial og hyggelig person.

De 20 siste årene drev han fiske med egen båt på fjordene i Finnmark og Troms. Han hadde klare meninger om fiskeressursene og hvordan de burde forvaltes.

Tormod var veldig sportsinteressert. Spesielt i fotball og ski. En av de store ”greiene” for oss – var å sette han fast i sportsspørsmål. Det var ikke enkelt, for han hadde store kunnskaper om idretten, spesielt det som skjedde like etter krigen.

Da Olderdalen fikk eget fotballag var Tormod en trofast tilskuer. For oss spillere var det viktig å få Tormod sitt syn på kampen. Fikk vi karakteren ”brukbar” var vi kjempefornøyd. Han brukte aldri å skryte uhemmet av laget eller enkeltspillere. Slik var han..

Tormod var glad i ungdommen. Hjemmet stod alltid åpent og ble et samlingspunkt i bygda.

Han gikk bort 18.juli i år 2000, 74 år gammel. Takk for alt, Tormod!