«Trefotingen»

Min far Øyvind var en av mange dyktige jegere i bygda, Olderdalen. Jakt på rev, oter og småvilt var hans spesialitet. I den tiden han jaktet, var det fortsatt lov å bruke saks til fangst av rev, brutalt, men effektivt. Han fortalte at reven, om den først satte foten i saksa, ofte bet den av i desperasjon for å komme seg fri. Et rått instinkt for overlevelse, som ingen av jegerne kunne unngå å respektere.

Men én rev skilte seg ut. En rev som etter hvert fikk til-navnet – «Trefotingen». Den ble en slags legende.

«Trefotingen» hadde unnsluppet en felle, det var de fleste enige om, og satt igjen med tre bein. I snøen kunne man følge sporene, alltid tre. De ledet over åpne myrer, gjennom tett bjørkeskog og opp langs bratte åser. Men aldri i en felle, og aldri innenfor skuddhold.

Jegerne, harde menn med erfaring og kald tålmodighet, begynte etter hvert å snakke lavmælt om denne reven. Ikke som en vanlig rødrev, men som noe annet. De kunne stå i timevis i mørket og vente, bare for å oppdage at sporene stoppet midt i løypa, som om reven hadde løst seg opp i lufta. De satte opp fellene med stor forsiktighet og dekket dem til med snø og løv – men «trefotingen» unngikk dem alltid. Som om den visste.

Far og jaktkameratene samlet seg ofte etter endt jaktdag. Rundt kjøkkenbordet gikk historiene om «trefotingen», hver gang litt mer underlig. Noen mente den var en ånd, andre at det var en rev som hadde lært seg menneskers tanker. Én jeger, gammel og halvt blind, mente han en gang hadde sett øynene dens gløde i mørket – ikke som et dyr, men noe annet, eldgammelt.

Det ble nesten en sport blant dem, hvem skulle bli den som klarte å ta «trefotingen»? Hvem skulle knekke dyrets mønster? Men år etter år kom og gikk, og ingen klarte det. Den fortsatte å dukke opp, særlig etter nysnø, som for å vise at den fortsatt var der. Fri og uovervinnelig.

Og etter hvert, da årene tok både far og de andre jaktkameratene, ble det færre som snakket om «trefotingen». Men i snøen, om du ser godt etter, kan man fortsatt ane sporene etter tre små avtrykk.

Kjent kven

-Charlotte Kalla er en svensk skiløper født 22.juli 1987 i Tärendö i Tornedalen.

» Når jeg tenker på Tårnedalskulturen, tenker jeg først og fremst på det finske språket, jeg er faktisk ganske sint på min mor og min far som ikke lærte meg finsk/meänkieli i ung alder, slik at jeg kunne snakke med min finske bestemor»

https://no.wikipedia.org/wiki/Charlotte_Kalla

Lillian Cilence Theodorsen

På Elverhøy kirkegård i Tromsø hviler snille og gode Lillian Theodorsen. Hun levde et rikt og spennende liv, noe sønnen Leif dokumenterte i 2020 i boka «Lillian på Røssholmen».

I mange år bodde Lillian i Olderdalen, hvor hun var samboer med onkel Erling. Hun ble hele 102 år gammel.

Ardis, Solveig og Lillian.

Skrikende nød i Olderdalen

Bildet er ikke fra det omtalte massemøte, men noen av gutta fra den gang kan ses. Fra høyre Stefanus Pettersen, Odin Jensen, Anton Solheim, Erling jensen, Sigmund Sommerbakk, Ragnvald Eriksen med «tversover», Johan, Arnt Søraa, Erling Steinnes, Hans Berg og noe ukjent for meg.

Hvor skal dette gå?

Fra Olderdalen i Lyngen skrives det til «Nordlys»:

Den 11.januar var oppsittere i Olderdalen samlet til et massemøte for å drøfte hva man burde gjøre for å hindre den hungersnød som i så stor grad florerer her nu.

Her en rekke familier som i lengere tid har vært fri for mel, margarin osv. så det er ikke greit for dem å leve. Det ble sendt et brev til ordføreren i Lyngen, fra et massemøte avholdt i siste halvdel av desember; men det er antagelig intet gjort noe for avhjelpe nøden, da vi intet har hørt noe fra dem.

Hungeren gir ikke slipp, den raser verre og verre for hver dag som går. Nu er det på tide at myndighetene griper inn for å hjelpe oss fra å sulte i hjel.

Dersom folk ikke skal sulte burde det komme hjelp snarest mulig og at det blir satt i gang veiarbeid så folk på en ærlig måte kan sørge for seg og sine.

Forholdene her kan undersøkes.

Det ble på nytt sendt følgende skrivelse til Lyngen formannskap.

(Her purres det på svar fra et skriv fra desember 1928)

Etter massemøte avholdt på Olderdalen skole den 11.januar d.å. tillater vi å spørre det ærede formannskap om de har mottatt den henstilling som et samlet massemøte avholdt i siste halvdel av desember og sendt til formannskapet?

Dette massemøte henviser til den ovennevnte henstilling og gjentar at her er skrikende nød, og at noe må gjøres snarest mulig for å komme de de nødlidende til hjelp på en eller annen måte, f.eks ved å skaffe dem arbeide.

Vi må gjøre formannskapet oppmerksom på at massemøte har valgt 4 menn som skal reise til Lyngseidet for å forhandle med fattig-ordføreren og lensmannen og få dem til å undersøke forholdene her.

Olderdalen 11. januar 1929.

På massemøtes vegne: Odin Jensen og Ole Soleng, Olderdalen. Mathias B. Mathisen, Storslett. Erik Olsen, Isak Jacobsen, Ole Mathisen og Einar Eriksen, Soleng