Regionen har lenge vært et møtested for tre stammer. Et tydelig eksempel finner vi på Langnes i Kåfjord i 1845, der befolkningen besto av 12 samer, 10 kvener og 8 nordmenn.

I Lyngen Regionshistorie bind 2 skriver Einar Richter Hansen om den kvenske innvandringen til Lyngen. Slike artikler og tabeller er interessante, spesielt når de blir brutt ned på dagens kommunenivå.

Etnisk sammensetning i Lyngen-regionen i 1845 – 1855

Folketellingene fra 1845 til 1930 er gjennomgått for å kunne anslå en mest mulig korrekt etnisk fordeling.

Etniske grupper i Lyngen- regionen fra 1845 – 1930. Fra 1865 får vi også tall på gruppen blandet

Tellingslederen for krets 3 påpeker imidlertid at «raseforhold er vanskelig å fastslå med full sikkerhet, ettersom samer og kvener var inne i en sterk fornorskningsprosess»

I Lyngen-området hadde de ulike folkegruppene tradisjonelt sine egne bosettingsmønstre. Den norsktalende befolkningen dominerte de ytre delene av Lyngen og ytre Kåfjord, særlig området rundt Djupvik–Hammervold.

De typiske kvenske områdene var Ysteby, Hammervik og Nordnes, og den mest markante veksten i kvensk bosetning fant sted i Kåfjord mellom 1845 og 1855.

Regionen fremstår som en møteplass for tre stammer – samer, kvener og nordmenn – som bodde tett på hverandre uten å danne klart adskilte samfunn. Det tyder også på at interetniske ekteskap var spesielt utbredt i Kåfjord.

I 1875 besto området Djupvik–Olderdalen av 12 % samer, 11 % nordmenn, 29 % kvener, 12 % norsk/kvener, 5,5 % kven/samer, 0,8 % norsk/samer og 28 % øvrige blandinger.

Geografen Turid Blytt Schøtt viser i sin hovedoppgave at det samiske kjerneområdet Manndalen nærmest ble fordoblet i perioden 1801–1865. I 1865 bodde det 205 samer, 26 kvener, 14 nordmenn, 7 norsk/finske, 2 samisk/finske og 1 norsk/samisk i dalen. Enkelte kvenske familier hadde vært bosatt der allerede før 1801.

Det omtales også tre norske tilflyttere: to kvinner og en ugift mann som alle giftet seg i Manndalen. Den ene kvinnen var en enke fra Skjervøy med ni barn, den andre en tjenestepike fra Alta. Den første giftet seg med en kven, den andre med en norsk–kven.

Schøtt skriver videre om Manndalen at det var en «stadig tiltakende inngifte, i det personer som tilhørte ulike etniske grupper giftet seg med hverandre». I perioden 1865–1891 fikk den blandede gruppen i Manndalen den største prosentvise delen av befolkningsveksten, og økningen i denne gruppen «gikk på bekostning av andre grupper».

Den blandede gruppen vokste imidlertid ikke bare i Manndalen, men i hele regionen. Av en samlet befolkning på 4 661 personer i 1875 utgjorde denne gruppen hele 34,5 %.

Den franske reisende Paul du Chaillu, som foretok flere reiser i Skandinavia mellom 1871 og 1878, han bemerket at folk i Finnmark og Nord-Troms ofte giftet seg på tvers av etniske grenser. Denne blandingen av tre folkegrupper, mente han, skapte et «ypperlig folkeferd» («form an excellent race»).

Språk

i Kåfjord oppga nesten tre ganger så mange samiske som hovedspråk, enn de som var av ren samisk identitet. (64 mot 23%)

Hovedspråk som «tales» i hjemmet i prosent i Lyngen – regionen 1865 – 1930

Etnisitet i prosent i Lyngen – regionen etter avstamningskriterium 1865 – 1930

Dagligspråket sier mye om hvor sterkt en gruppe står i et område. I 1875 behersket to tredjedeler av befolkningen i Kåfjord samisk. På dette grunnlaget må Kåfjord regnes som en klart samiskdominert fjord.

Det samiske språket hadde stor livskraft i Kåfjord, men ser man på avstamning, tegner det seg et annet – og etnisk sett mer presist – bilde. I 1930 var det generelt langt flere som oppga å være norsktalende og/eller norske enn det avstamningen tilsier. Personer med blandet bakgrunn ble i stor grad registrert som norske. Det var om lag 60 prosent flere som brukte samisk enn det var etniske samer, en tendens som var særlig tydelig i Kåfjord. Blant kvenene derimot var forholdet motsatt: Det var omtrent dobbelt så mange etniske kvener som finskspråklige.

Med andre ord: Samisk ble brukt av flere enn de som var etnisk samiske, mens det blant kvenene var flere med kvensk bakgrunn enn det var finskspråklige.

Fig. utarbeidet av H. Guttormsen. Kilde: NOS folketellinger bearbeidet v/Antonsen

Fram til 1920 var samene den største folkegruppen i Lyngen-regionen. Etter hvert økte imidlertid antallet nordmenn, blant annet som følge av et mer intensivt fornorskningsarbeid – særlig i perioden 1910–1920. Ekteskap på tvers av gruppene førte samtidig til at den blandede etniske gruppen vokste aller mest fram mot 1920.

I tabellen under vises folketelling som ble utført i 1930

Kilde: Lyngen Regionhistorie Bind 2