Fin sang og nydelige bilder av Anne Fyhn og Harald Albrigtsen.
Brevandring i Lyngsdalen
Historien jeg skal fortelle, kunne ha endt fryktelig galt. Det hele begynte da vi så en annonse i avisen om en organisert brevandring i Lyngsdalen. Etter å ha lest annonsen i Nordlys, bestemte Trond og jeg oss for å melde oss på. Sammen med fire svensker møtte vi opp utenfor Furustua på Furuflaten, spente og klare for eventyret.
En brefører tok imot oss og ga en rask gjennomgang av turen. Han anslo at vandringen ville ta omtrent åtte timer, slik at vi skulle være tilbake klokken 18.00. Deretter fikk vi utdelt hver vår isøks – og det var alt. Han understreket imidlertid at isøksen var den viktigste redskapen på isbreen, noe vi snart skulle få erfare.
Været var nydelig og alle så fram til en fin tur.
Vi skiftet om til fjellsko, lett turantrekk. Samtidig som vi hadde mat og drikke til en 8-timers tur.
Fikk gode råd fra Thorleiv Michelsen før vi startet.
Lyngsdalen var ny for meg. En fantastisk fin dal med et stort elvedelta innerst i dalen.
Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»
Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.
Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.
Vi (Trond og jeg) oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren
Antall sprekker ble etter hvert flere og dypere.
De fire svenskene var nå skikkelig redde og ønsket og komme seg på fast grunn.
I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk.
Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.
Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under føttene satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen.
-før og etter glasieren-
En av de svenske jentene jobbet på Regionsykehuset i Tromsø. Det var hun som hadde invitert vennene sine med på denne opplevelsesturen. Og det var også hun som til slutt konkluderte: «før og etter glasieren«
Da vi endelig kom ut av breen, ba breføreren Trond løpe ned til bygda for å avverge en eventuell redningsaksjon. Resten av oss nådde bygda først klokken 02.30 om natten – utmattet, men trygge.
En dramatisk tur som lett kunne ha endt galt.
Militærtjenesten
Den 5. oktober 1967 møtte jeg opp på rekruttskolen i Vatneleiren, som ligger like utenfor Sandnes i Rogaland. Jeg var svært motivert og så fram til et spennende år i Kongens klær, der jeg skulle tjenestegjøre i transportkompaniet. Det gikk raskt opp for meg at jeg hadde mye å lære når det gjaldt både bil og bilkjøring. Flere av medsoldatene mine var allerede erfarne yrkessjåfører. Selv hadde jeg ikke førerkort da jeg ankom Vatneleiren.
Det viste seg at Hæren hadde innkalt 10–15 soldater uten førerkort. Befalets oppdrag var å utdanne gode sjåfører helt fra grunnen av. Etter fem ukers intensiv kjøreopplæring hadde samtlige bestått og fått sertifikat. Da førerkortet var i boks, ble vi tildelt større militære kjøretøyer. Læringskurven var mildt sagt bratt.
Tiden på Vatneleiren var svært lærerik. Det var mye nytt å ta inn, både militært og på det personlige plan. Ungdom fra hele landet ble samlet og innkvartert fire mann på hvert rom. Jeg havnet sammen med gutter fra Tønsberg, Stavanger og Toten, og det fungerte overraskende godt.
Svartemyr var et øvingsområde like utenfor leiren, og området var beryktet. Det var her «gutter ble menn», som det het. I ettertid må jeg likevel si at det ikke var så ille som ryktet skulle ha det til.
På rom 404 på Vatneleiren utviklet det seg et svært godt og nært kameratskap. En helg inviterte Christensen oss hjem til foreldrene sine i Stavanger. Vi ble tatt varmt imot av mor og far Christensen og servert en nydelig middag. Etterpå gikk vi ut på byen – jeg mener å huske at stedet het «Allikken». Etter to–tre øl ruslet vi samlet tilbake.
Christensen dro videre til forloveden sin, som vi hadde hilst på tidligere samme kveld.
Like før jul i 1967 var rekruttskolen over. Alle gledet seg til å reise hjem på juleperm. Hjemreisen måtte foregå i uniform, noe jeg tror hang sammen med rabatterte billetter.
Den 4. januar 1968 var det på igjen. Da møttes vi på Sessvollmoen, utenfor Gardermoen. De fleste guttene fra Vatneleiren var fortsatt med. Men vennen vår fra Stavanger var borte. Vi hørte rykter om at han var blitt vurdert som arbeidsdyktig – eller stridsdyktig B, som det het – og hadde havnet på Madlaleiren utenfor Stavanger.
Vi var fortsatt under opplæring, og kjøretrening var en prioritert oppgave. Personlig opplevde jeg tiden på Sessvollmoen som nokså ensformig og til dels kjedelig. Mot slutten av perioden begynte det å gå rykter om overflytting til Nord-Norge. Vi som var nordfra gledet oss naturligvis, mens guttene sørfra var langt mer skeptiske. Gokk!
Den 21. mars 1968 ble vi flyttet til Rusta leiren i Heggelia.
Vi hadde fått grundig opplæring på Vatneleiren og Sessvollmoen og følte oss etter hvert som skikkelige soldater. Nå gledet mange av oss til videre tjeneste og kjøreoppdrag i kjente omgivelser.
Våren i nord lot vente på seg i 1968. I begynnelsen av juni lå det fortsatt flekker av snø på bakken da vi var på øvelse utenfor Bardufoss. En av befalene hadde fått med seg at jeg var baker og beordret meg til å bake wienerbrød ute i felten.
Selv gledet jeg meg stort til fotballsesongen. Planen var å spille for hjemmelaget mitt, Olderdalen IK (O.I.K.). Like før seriestart fikk jeg imidlertid beskjed om at OIK hadde trukket laget fra seriespillet på grunn av spillermangel. Etter dette meldte jeg meg inn i idrettsforeningen Fløya, et valg jeg aldri har angret på. Fløya har vært en svært god klubb for meg.
Vår kamerat fra Vatneleiren, Christensen, dukket plutselig opp på Rusta-leiren for å hilse på. Han hadde blitt sendt nordover og havnet på Setermoen. Vi holdt god kontakt med Christensen gjennom hele perioden nordpå.
Høsten hadde kommet, og tiden som soldat nærmet seg slutten. Vi var fornøyde med tjenesten i nord, selv om alle så fram til å reise hjem og vende tilbake til et normalt liv. Planen var at vi skulle dimittere den 5. oktober, men noen hadde søkt om å dimittere tidligere på grunn av skole og studier. Det var en tydelig oppbruddsstemning i hele leiren, selv om det fortsatt var over en måned igjen.
Så skjer det dramatiske.
Den 20. august 1968 marsjerte Sovjetunionen, sammen med Warszawapakt-landene, inn i Tsjekkoslovakia. Situasjonen var både alvorlig og dramatisk, og verden sto på helspenn. Samtlige i Brigade Nord ble satt på 100 % beredskap. Nå var det alvor, og vaktholdet ved alle militære installasjoner ble intensivert.
Vi fikk beskjed om at dimisjon kunne bli utsatt
Alle permisjoner ble inndratt – også min, og jeg som skulle spille en viktig fotballkamp til helga. Da ble jeg kalt inn til kompanisjef Bergs kontor. Til min overraskelse ble permisjon til kampen innvilget, men under visse betingelser. En av betingelsene var at jeg måtte holde tett:
Dette var en sak mellom Bakke og Berg.
Hvordan Hjalmar Bakke og kompanisjef Berg fikk dette til, vet jeg fortsatt ikke. Tilbake i leiren sto spillerne fra Mjølner og Lyngen og lurte på hva som hadde skjedd. De ropte etter meg da jeg dro fra leiren.
Etter fjorten dager roet situasjonen seg i Tsjekkoslovakia, og vi kunne gå tilbake til vanlige rutiner.
En av de siste helgene før dimisjon arrangerte vi en stor dimisjonsfest i Tromsø. Christensen ble selvfølgelig invitert sammen med resten av guttene, og vi hadde en svært hyggelig helg i byen.
Den 5. oktober 1968 vandret jeg ut av porten på Rusta-leiren for siste gang. En særdeles minnerik og hyggelig tid var over.
Etter endt førstegangstjeneste ble det fire repetisjonsøvelser på tre uker i 1985,82,77 og 73. Jeg har gjort min borgerplikt og fikk takkebrev fra hæren.
Å bli eldre er noe av prisen en må betale for å få et langt liv.
Jeg har møtt flere av guttene fra den gang, både på repetisjonsøvelser og i andre sammenhenger, og det har alltid vært hyggelige møter. For noen år siden fikk jeg en invitasjon til et 70-årslag fra en av soldatene fra Østlandet.
I invitasjonen sto det:
«Til sommeren fyller jeg 70 år, og jeg ønsker å benytte anledningen til å samle så mange som mulig av de personene som på ulike måter har betydd mye for meg gjennom livet.»
Jeg kan også nevne at min romkamerat og venn fra Stavanger fikk gleden av å møte sin sønn i Tromsø etter førti år.
Gjenreisninga av Nord- Troms
Vandreturer
Vandreturer i skog og mark har gitt meg stor glede i livet. Turer med gode venner fra Lofoten og Lillestrøm . Sammen har vi opplevd norsk natur i verdensklasse. «Turlandsdelslaget» ble etter hvert et begrep som mange hadde lyst til å bli endel av. I tekst og bilder vil jeg fortelle om fem utvalgte turer.
Svalbard august 2008
Fottur med start i Todalen utenfor Longyearbyen, i 7-8 varmegrader og lettskyet vær. Terrenget er ensforming med lett stigning de første to timene. Ved inngangen til Bødalen stoppet vi ved ei hytte der vi tok en lang lunsjpause før vi fortsatte videre inn i dalen.
Bødalen er ikke lang, men det sliter på beina å gå i skrått, løst sandunderlag i timesvis. Tunge ryggsekker og dårlig «kondis» gjør ikke saken bedre.
Da vi nådde Fardalen var det kveld og vi slo leir. Leiren ble godt sikret med «snublebluss». I tillegg hadde turlederen pistol, så vi følte oss ganske trygg, da vi krøp i soveposene. Om sikringa var bra nok er en annen sak..
Dagen etter startet vi klatringa opp Fardalen mot Longyearbreen. Det var et slit, men det gikk på et vis. Nedstigningen til Longyearbyen var problemfritt. Jeg ville imidlertid valgt en annen rute neste gang.
Kautokeino – Nordreisa 2006
Vi gikk turen i 2006 i et nydelig høstvær. Solen og månen avløste hverandre. Når solen gikk ned, kom månen opp.
Gåturen ble avsluttet ved Mollisfossen. Derfra tok vi elvebåt ned til Sappen leirskole, En iskald øl (eller to) ble inntatt før vi dusjet og spiste en bedre middag. Etter en god natts søvn kjørte alle hver til sitt. En fantastisk tur var over. Kan anbefales!
Bad Gastein, Østerrike 2014
Bad Gastein er et meget populært skisted i Østerrike. Om sommeren omtales den som Europas vandre-hovedstad. Etter å ha opplevd byen, terrenget og området rundt, skjønner jeg det godt. Fantastiske muligheter i alle retninger. Da turlandsdelslaget skulle feire sitt 10 års jubileum var det naturlig å legge turen hit.
Bad Gastein arrangerte alpin-VM i 1958 der Inger Bjørnebakken tok gull i slalom. Toni Sailer ble imidlertid den store VM-konge med 3 gull og 1 sølv.
En hyggelig kveld og en fantastisk tur.
Kilpisjärvi – Pältsa Fjällstuga – Oteren
Vi møttes på Lyngskroa Motell på Oteren. Derfra kjørte vi med buss til Kilpisjärvi. Ved Kilpisjärvi lå båten Malla som fraktet oss over sjøen. På den andre siden gikk par kilometer til Treriksrøysa. Været ble dårlig utpå kvelden, så vi slo leir etter par times gange. Dagen etter var været blitt bedre og vi fortsatte turen videre mot Pältsa Fjällstugan, inne i Sverige. Lunsjen ble inntatt ved fjellstua der en lite vennlig svenske styrte med hard hand. Vi fortsatte turen videre langs en 11 km lang morenerygg, (europas lengste) til vi nådde Gappohytta øverst i Barrasdalen. Der teltet vi for andre gang og fortsatte videre dagen etter til Signaldalen. Der sto en buss og fraktet oss videre til Lyngskroa. Litt dårlig vær første kvelden. Ellers en fin tur.
Takk for turen!
Bjørkliden, Riksgrensen, Sverige 2018
Siste turen med turlandsdelslaget gikk til Bjørkliden i Sverige i 2018. Oppmøte var godt og alle stortrivdes. De fleste av oss kom også denne gangen opp til Låktatjåkko Fjällstation 1228moh. På denne Fjällstationen ligger forøvrig Sveriges høystliggende pub. På dag to valgte noen shopping i Kiruna, mens andre gjorde et besøk på den gamle rallarkirkegården i Torneträsk.
Besøk på rallarkirkegården i Torneträsk
Takk for mange fine turer!
Torvspade
Arthur Kjelstrup-Olsen
Portrett av legen, sjakkspilleren og fjellmannen Arthur Kjelstrup – Olsen
Foto: http://legeforeningen.no/
På 80-tallet var Arthur Kjelstrup-Olsen en eneste gang innom Tromsø sjakklubb og den kvelden tok han 21/21 mulige i lynsjakk! Noe som kanskje var hans favorittgren på den tiden. Han har spilt sjakk mot Arne Næss, han har vært rangert blant de 35 beste i Norge og han har klatret høye fjell og spilt sjakk mot sterke russere i Base Camp. I dag har kommunelegen i Kåfjord rukket å bli over 70 år, men arbeidsgnisten, fjellklatringen og sjakklidenskapen lever fortsatt. Blir med på et spennende intervju med Arthur denne uka her hos TSK.
– Kan du fortelle litt om når, hvordan og hvorfor du begynte å spille sjakk?
Lærte meg sjakkreglene i 8-års alder, men spilte ikke i sjakklubb før i 17-års alder på hjemstedet Svolvær.
– Fortell litt om din sjakklige dannelsesreise – de formative årene som gjorde sjakken til en livslang hobby?
Var kort innom Bergen Sjakk-klubb høsten 1970. Husker der Paul Svedenborg og Sverre Heim.
Satset først på sjakken da jeg som 23-åring kom til Oslo tidlig på 70-tallet. Dvs. jeg startet sent. Spilte for Akademisk sjakklubb og studerte mye sjakk på den tiden. Jeg ble etterhvert en habil mesterspiller (norsk rating på 2185), men ikke mer. Allikevel var jeg faktisk nr. 35 på rankinglisten i Norge i januar 1981. FIDE-ratingen var oppe på 2260 som topp for januar 1983. Spilte ellers i klasse mester i NM 1975. Videre i klasse mester kandidat i NM 1977,1978 og 1979; med ca. 50% score. Dessuten i nordisk mesterskap i Sandefjord 1975, samt et par turneringer på Gausdal på slutten av 70-tallet. Spilte også i klubbturneringer og lagkamper og lokale turneringer i Oslo på denne tiden. Vi hadde ikke sjakk-computere til å hjelpe oss. Alt måtte analyseres i hodet! Dro i 1980 (etter endt studium) nordover, og fikk i jobb som kommunelege i Kåfjord i Nord-Troms.
Siden 1980 har jeg bare spilt i 5 turneringer, den siste turnering på Gausdal i 1992. Så jeg er vel temmelig «rusten». Sjakk-interessen er dog like sterk og sjakkbrettet står fremme hele tiden. Spiller regelmessig gjennom og analyserer sjakkpartier; samt løser oppgaver og studier.
– Har du fått dyrket sjakken såpass mye som du har ønsket i livet?
Pga. legejobben blir det dessverre ikke tid til sjakk hver dag. I helgene MÅ jeg til fjells, da fjellsport har vært min store lidenskap siden tenårene (vokste opp i Svolvær, med masse fjell). Så det blir ikke så mye tid til sjakk som jeg skulle ønske.
Fra Arthurs utklippsbok
– Du har lenge bodd og virket som lege i Olderdalen i Kåfjord Kommune – har du noensinne ønsket å være del av et større sjakkmiljø?
Savnet etter et sjakk-miljø har jeg hatt siden jeg forlot Oslo i 1980…
– Hvorfor ble du tiltrukket av sjakk?
Jeg var flink i matematikk på skolen og ble vel tiltrukket av sjakkens logiske tankegang, med analyser og beregninger. Mange sjakkspillere har og vært matematikere. Sjakk har for meg også vært kunst, filosofi og psykologi. Men også sjakk som kamp, konkurranse og spenning tiltrakk meg. Dessuten treffer man gjennom sjakken mange interessante og hyggelige mennesker, med forskjellig bakgrunn.
– Har du et forbilde eller to innen sjakken?
Sjakklige forbilder er Mihail Talj («trollmannen fra Riga»), Bobby Fischer og selvsagt Magnus Carlsen (på 70-tallet var det nærmest utenkelig at en nordmann skulle nå verdenstoppen). Prøver fortløpende å spille gjennom Magnus Carlsens partier.
– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?
Beste prestasjoner (ingen store prestasjoner) er:
- 9. plass på Gausdal 1977. Slo blant annet stormester Yrjø Rantanen, mest fordi han bukket et tårn (det var fint på Gausdal). Traff mange utenlandske spillere og det ble skigåing mellom rundene).
- 30.plass i nordisk mesterskap 1975 (av 138 deltagere).
- Vant lynsjakkturnering i Tromsøsjakklubb i 1982 (Tromsømesterskapet?) med full score (21 av 21 partier). Sto dog til kliss tap underveis i flere partier. Jeg var nok bedre i lynsjakk enn i sjakk med vanlig betenkningstid Torde ikke å slippe meg helt løs i vanlige partier, var redd for å tape.
– Hva er dine aller beste sjakkminner?
De beste minnene fra sjakken er mine gode sjakkvenner fra Akademisk Sjakk-klubb i Oslo på 70-tallet: Tom Bothner, Jarl H.Ulrichsen, Johs. Kjeken, Arnold Mundal, Tor Arne Hauge, Jon Reed , Henning Wadd Hermansen, Lars Kjølberg, Stein Sollid, Petko Napetov, Øyvind Aleksandersen, Øystein Brekke, Odd Ristesund, Einar Hatlebakk, Arne Schjønsby for å nevne noen.
Har fortsatt kontakt med noen av dem.
Fra Arthurs utklippsbok
Andre nevneverdige sjakkminner er:
- Fikk spille på 1 .bord for et nordnorsk lag mot Murmansk i 1982 (i Murmansk). Vi var 10 spillere Jeg klarte 0.5-1.5 mot den beste spilleren i Murmansk (Nikolai Sobolev), over 2 runder. Totalt ble vi slaktet 18.5-1.5.
- Jeg fikk sammen med Øystein Brekke intervjue Viktor Kortsnoj i Oslo i 1978, han var da blitt VM-kandidat.
- World Cup i Skellefteå 1989: Ble stående ved siden av sjakk-legendene Talj, Kasparov og Karpov, mens de analyserte.
- Husker tidligere verdensmester Max Euwe (1901-1981), da han besøkte Oslo i 1973.
- Sjakk-NM i Risør 1978: Forfatteren, lyrikeren og sjakkspilleren Andre Bjerke (1918-1985) satt for seg selv ved et tilskuerbord. Jeg hadde nettopp sett en fantastisk flott og estetisk sjakk-studie. Jeg tok mot til meg, gikk bort til ham og spurte om han ville prøve å løse sjakk-studien. Han falt i dype tanker over brettet, og snart kom det masse sjakkspillere til. Husker ikke om han klarte å løse oppgaven ved egen hjelp.
- Juni 1974. Akademisk Sjakklubb organiserte turnering på Blindern Studenthjem. Der, i naborommet, hadde det skotske fotball-landslaget en briefing. De spilte mot Norge noen dager senere og vant 2-1. Så fotballstorheter som Billy Bremner, Joe Jordan, Kevin Dalglish, Peter Lorimer m.fl. var der. Angrer på at jeg ikke utfordret noen av dem til et sjakkparti.
- Fikk den ære å spille sjakk med filosofiprofessor Arne Næss under en fjellekspedisjon i Nord-Pakistan i 1976. Dette var i 3000-4000 meters høyde, dvs. virkelig høyfjellssjakk! (jeg hadde både sjakkbrett og sjakkbøker med i sekken). Arne Næss var som filosof veldig interessert i sjakk, selv om han ikke spilte aktivt. Han skrev jo lærebøker i logikk og metodelære, foruten filosofihistorie.
- 1984: Fjellbestigning i Pamir (Kirgisistan). Spilte lynsjakk i Base Camp med russere. Bra score.
- Under fjelltur i Kaukasus 1985 (Mt Elbrus), var jeg innom en sjakk-klubb i Georgias hovedstad Tbilisi. Spilte der lynsjakk med rimelig bra score.
- Har også gode minner fra «gatesjakk» i New York.
Faksmile fra Dagbladets sjakkspalte ved Thor Støre
– Er du glad i å lese om sjakkhistorien?
Har lest mye i sjakkbøker, men for det meste studert partier og studier i avisenes sjakkspalter. Hadde i mange år stor glede av Bent Larsens sjakkspalte i Ekstrabladet.
– Ga sjakken deg noen ballast til livets «ryggsekk» som du virkelig har fått bruk for ellers i livet også?
Som lege har sjakklig analytisk tankegang kanskje hjulpet meg med å stille riktig diagnose?
I fjellsporten som i sjakken gjelder det ikke å gi opp, ellers når man ikke toppen. På fjellet finner man sjelefred med filosofiske tanker, det samme gjør jeg under sjakkstudier.
Privat ved Arthur Kjelstrup-Olsen
Her er partiet til Arhur mot Arne Skjønsby fra klubbmesterskapet i ASKO i Oslo i 1976:
– Kjenner du en åpning som du kan nevne som du tenker har gått av moten, men som fortjener mer oppmerksomhet i dag selv på høyt nivå?
En variant der hvit rokerer langt med løper til c4, så kan svart spille Ld7, Db8 og han får ideer med a5 og b5. Dvs. et svart motangrep på dronningfløyen.
Dette var mye spilt på 70-tallet, siden har jeg ikke sett åpningen i noen partier. Vant et parti med svart mot Rolf Kvassheim i NM i Risør 1978 med denne svartåpningen mot siciliansk.
(Red. anm.: Arthur tenker trolig på Velimirovic-varianten i Klassisk siciliansk med svart. En typisk variant kan gå slik: 1.e4 c5 2.Sf3 d6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 Sf6 5.Sc3 Sc6 6.Lc4 e6 7.Le3 Le7 8.De2 0–0 9.0–0–0 Ld7 10.Lb3?! Db8 med fremstøt av a- og b-bøndene.)
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 feltene?
Musikk (alt, men helst klassisk), fjellsport, lesing, nyheter, politikk og reising.
Foto: Privat ved Arthur Kjelstrup-Olsen
Han har egen Facebookside.
Hans epostadresse er:
Arthur Kjelstrup Olsen er primus motor bak den nystartede Kåfjord sjakklubb.
I 2024 ble Arthur kåret til årets doktor i Troms
Troms legeforening har kåret Arthur Kjelstrup-Olsen til Årets Tromsdoktor 2024.
Det skjedde under foreningens årsmøte på Ishavshotellet fredag. Premien var kunstverket «In cod we trust IV» av Tromsølegen Clas Kristensen, heter det i en pressemelding.
I begrunnelsen heter det følgende:
«Iblant er det ikke de legene som skriker høyest, som er de mest betydningsfulle.
I trygge Tromsø kan det være fort å miste perspektivet for dem av våre kollegaer som sitter langt fra nærmeste sykehus, kanskje i små bygder og blant høye fjell, med sitt virke.
Her kjenner man nærmiljøet og pasientpopulasjonen sin på en helt spesiell måte.
Som distriktslege har Arthur Kjelstrup-Olsen utmerket seg med dyp omsorg og et sterkt kall i legegjerningen. Han har et meget godt rykte som kliniker. Kjelstrup-Olsen har nå virket i Kåfjord kommune i 43 år, og han er fortsatt aktiv fastlege med lange arbeidsdager, i en alder av 76 år. Han kjenner alle, har fulgt dem i generasjoner, og vet hva som bor i folk.
– Fjellet er den beste fastlegen. Gå i motbakke så ofte du kan. Det forlenger livet og gjør deg mindre sårbar for de vanligste folkesykdommene, sier han.
Kjelstrup-Olsen er fastlegetjenesten på sitt beste.
Derfor er fastlege, tidligere kommuneoverlege og Helserådsordfører i Kåfjord kommune – Arthur Kjelstrup-Olsen – årets Tromsdoktor 2024.»
Foto: Anne – Karin Rike
Tekst: Rikke Lange
Publisert av Nordlys 16.06.2024.
Graperingen
Det finnes også en egen Grapering disegnet av Göran Söderström. Motivet tar utgangspunkt i slektsvåpenet til Grapeslekta.
Jeg betalte kr.1600 norske kroner for sølvringen i 2015.
https://www.ateljenord.com/sv-SE/konsthantverkare/göran-söderström-36535749
Åpning
Åpning av utstillingen av Idar Kristiansen ved Senter for nordlige folk i Manndalen. Vi ser fra venstre John Pettersen, Svein Arild Soleng og Arnfinn Soleng.
«Nordlys»
Det var flere kritiske røster om Idars verker på 1980-tallet.
Olderdalen, bygda vår 