I 1952 ble det kjøpt inn 3 traktorer i kommunen. Disse ble fordelt slik med en i Djupvik, en i Olderdalen og en i Birtavarre. Året etter fikk Manndalen sin traktor.
Elektrisk kraft
Høsten 1954 hadde nesten 100% av innbyggerne i Kåfjord installert elektrisk strøm.
Birtavarre-Skibotn
Veien ble påbegynt allerede i 1947. Sommeren 1954 var det gjennomslag til Skardalen, men veien ble ikke ferdig før omkring 1960.
Birtavarre sykestue
Ble åpnet i 1951. Sykestua tilhørte Birtavarre krets av Norges Røde Kors.
Veien Olderdalen- Kåfjordalen
Veien ble åpnet i 1948.
Birtavarre GruberA/S
Det sies at allerede i 1852 ble det gjort interessante funn av stein i Kåfjordfjellene, men det var først i åra omkring 1890-tallet det ble fart i undersøkelsene.
Skolegang
Det gamle «finnekapellet» etter Thomas von Westen underviste samisktalende barn i å skrive og lese. «Finnekapellet» sto på Soleng fra 1722 – 1794
Etter den tid forgikk undervisningen på omgang i husene og ble kalt omgangsskole.
Fugler og dyr i Olderdalen.
I Olderdalen finnes ca. 100 arter av fugler og ca. 30 av dyr. Her et lite utvalg av det du kan møte når du går Olderdalen rundt.

Turen til Nord-Troms sommeren 1945
Etter krigens slutt var det tid for alle evakuerte til å reise hjem. Mange fiskebåter ble hyret inn til denne transporten. Vi deler en artikkel av forfatteren Svein Steinland :
«Onkel Bjarne ble hyret inn for en ny tur nordover i begynnelsen av juli. Nå skulle ferden gå til Kåfjord, Kvænangen og Nordreisa.

I løpet av natta rundet vi Lyngstuva og tidlig på formiddagen ankom vi første stoppested, som jeg tror var Olderdalen i Kåfjord. Det var et utrolig trist syn som møtte oss. Alt var nedbrent, bolighus, fjøs, naust og kaier. Det var bare murer, nakne, sorte piper og rester av det som engang hadde vært ei kai. Jeg skjønner inderlig godt at gråten tok de fleste av våre passasjerer.

Men tross av denne elendigheten de registrerte, så var det en bitte liten tilfredshet, de var heime igjen. Mangel på kai gjorde at lettbåten ble låret. Det ble mange roturer før folk, telt og bagasje av ymse slag, samt noe bygningsmateriale var på land. Jeg tror vi alle hadde sterke følelser i vårt indre mens vi vinket farvel til dem som sto igjen på land.
Nå var det sommer, varmt og grønt på jordene, men hvordan skulle de klare seg gjennom den kommende høst og vinter.
Men vår ferd måtte videre. Den totale nedbrenning møtte oss i uhyggelig sterk grad ved ankomst til både Kvænangen og Nordreisa. Ikke noe var spart på disse stedene heller. Men våre passasjerer viste også styrke og tok landstigningen med fatning.
Krøkebærsletta
En fryktet fangeleir under krigen.
