Det kvenske/norskfinske folket har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Deres næringer var sesongpreget og varierte mellom kyst og innland. De drev fiske i hav, elver og vann, og de drev jakt og jordbruk. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske/norskfinske bosettingene i Norge er ukjent, men fra 1500-tallet har vi kvener/norskfinner registrert i skriftlige kilder.

I første halvdel av 1700-tallet økte den kvenske/ norsk-finske befolkningen i dagens Finnmark og Troms. Befolkningsvekst i Nord-Finland og Nord-Sverige bidro til at flere kvenske/norsk-finske bønder begynte å dyrke jorda i dagens nordlige Norge. Krigene mellom Sverige og Russland og perioder med uår og til dels hungersnød i Nord-Sverige og Nord-Finland, bidro også til at folk flyttet. Norske myndigheter ønsket flere permanente bosetninger i de tynt befolkede nordområdene og ga de kvenske/norsk-finske bosetterne både rettigheter og skattefordeler. Kvenene/norsk-finnene kombinerte jordbruk med fiske langs fjordene i Finnmark og Troms, og de utgjorde jordbrukssamfunn i innlandet som Karasjok, Kautokeino og Tanadalen. Kvenene/ norsk-finnene og samene jaktet og fisket i de samme områdene, og dette medførte både samarbeid og tidvis konflikter.

Antallet kvener/norskfinner økte fra 1820-tallet til omkring år 1900. Dette var nå i større grad knyttet til nyetablert industri. Utvikling av fiskeindustri, ulike typer fiske og gruvedrift skapte økt behov for arbeidskraft. Det kom arbeidsfolk både fra det sørlige Norge og fra de indre delene av Nordkalotten. Ryktene om alle mulighetene førte til at folk med pågangsmot og ressurser slo seg ned i Nord-Norge, og de etablerte ny virksomhet i de eksisterende kvenske/norsk-finske lokalsamfunnene.

Kvener/norskfinner utgjorde etter hvert flertallet av innbyggerne i flere bygder, fiskevær og byer. I Finnmark og Troms beholdt kvenene/norsk-finnene lenge både språket og andre kulturelle særtrekk, først og fremst fordi enkelte steder var tilnærmet rene kven-/finnbygder, og at det i byene var klare skillelinjer mellom kvenene/ norsk-finnene og de etniske nordmennene. Disse stedene tiltrakk seg stadig nye kvener/norskfinner, og de hadde nær kontakt med finsktalende i Nord-Sverige og Nord-Finland. Man kan like gjerne snakke om utveksling mellom områdene på Nordkalotten som migrasjon av kvener/ norskfinner.

Rundt midten av 1800-tallet begynte myndighetenes positive innstilling og politikk overfor kvenene/norsk-finnene å endre seg, blant annet som følge av nasjonalistiske, rasistiske og darwinistiske tankestrømninger. Det var en opplevd, men ikke reell «finsk fare» der man fryktet at kvenene/norsk-finnene ikke ville være lojale mot Norge dersom det russiske imperiet, som Finland var en del av, ville forsøke å innlemme norske områder i sitt territorium. Mange fryktet at også nasjonalistiske bevegelser i Finland ville komme med krav i Norge. Den nye politikken overfor kvenene/norsk-finnene hadde mange utslag: Siden mange kvener/norskfinner manglet formelt norsk statsborgerskap, ble flere utvist. Jordsalgsloven av 1902 sa at kun norsktalende nordmenn fikk rett til å eie land i Finnmark. Myndighetene unnlot bevisst å etablere veier og kommunikasjonslinjer over grensen til Finland for å hindre kontakt mellom kvenene/ norsk-finnene og Finland. I byggingen av det nye Norge som nasjon skulle pressen, bibliotekene og radioen helst bare formidle norsk kultur, og kvener/norskfinner ble holdt unna offentlige embeter i grensestrøkene. Det å tilhøre det kvenske folket ble skambelagt og fortiet blant mange. Internatskoler ble etablert med opplæring kun på norsk og med oppgave å drive språklig og kulturell fornorsking av de kvenske/ norsk/finske skolebarna

I første del av 1800-tallet fikk mange kvenske/ norskfinske elever i praksis opplæring på sitt morsmål. Fra ca. 1870 ble kvensk/finsk redusert til et hjelpespråk i kristendomsopplæringen. I 1936 vedtok Stortinget at kvensk heller ikke lenger var tillatt som hjelpespråk. Selv da kvensk/finsk kun var et hjelpespråk, medførte dette at en del kvenske/norskfinske barn lærte å lese og skrive kvensk/finsk på skolen. Dermed ble det forskjell mellom generasjonene som vokste opp før og etter 1936. I samme takt som språkkunnskapen ble svekket og erstattet med norsk, gikk også kvensk/finsk muntlig mer og mer ut av bruk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk i grunnskolen ble først opphevet i 1980.

Kvenene/norskfinnene gjorde motstand mot fornorskningspolitikken på slutten av 1800- tallet, blant annet ved å utgi finskspråklig avis, opprette boksamlinger med finsk litteratur og forsøke å opprette en egen skole i Vadsø. Arbeidsspråket var mange steder finsk. Likevel førte politikken og negative holdninger til kvenene/ norskfinnene til at foreldre sluttet å lære barna sine kvensk eller finsk for å beskytte dem mot diskriminering. Foreldre ble ofte opplyst at flerspråklighet var skadelig for barna. Samtidig mente også flere kvener/norskfinner at det var viktig at barna kunne norsk fordi dette var utdannings- og arbeidslivsspråket i Norge som dermed kunne forberede dem på en framtid i Norge.

På 1960-tallet kunne det virke som om utviklingen gikk i retning av at den kvenske/norskfinske kulturen skulle bli glemt. Fra 1970 økte det internasjonale fokuset på minoritetsfolks rettigheter, og flere interesseorganisasjoner for minoriteten ble etablert i Norge. Norske myndigheter har i dag gått bort fra den gamle fornorskingspolitikken, og har forpliktet seg til å legge til rette for at den kvenske/norskfinske kulturen og språkene skal overleve og videreutvikles. Kommuner som Porsanger og Storfjord har erklært seg som trespråklige og trekulturelle ved å sidestille det norske, det samiske og det kvenske/norskfinske. Statens vegvesen ivaretar det trespråklige i sin stedsskilting av riksveier flere steder.

Språk

Etter en del debatt anerkjente norske myndigheter i 2005 kvensk som eget språk. Etter å ha ligget brakk som skriftspråk i nærmere 100 år må det nå bygges opp med grammatikk, ordbøker og læremidler. Kvensk er nært beslektet med meänkieli, eller tornedalsfinsk, og er også i slekt med finsk, men skiller seg klart fra disse som eget språk. Kvensk preges av utveksling med norsk og har tatt opp i seg en del norske låneord – særlig knyttet til moderne liv og samfunn.

Kvensk språk er i en svært utsatt situasjon. I stor grad er det bare den eldste generasjonen kvener som snakker det til daglig. Kvensk overføres ikke lenger fra foreldre til barn, men man ser en økende tendens til at besteforeldre nå gir språket videre til sine barnebarn. Ungdom har igjen fattet interesse for og fått muligheten til å lære seg språket. Norskfinnene ser finsk som sitt språk, og det fornyes gjennom migrasjon over flere generasjoner.

Finsk som andrespråk i skolen startet som en prøveordning i 1990, etter å ha vært valgfag på noen skoler. I 1997 ble det laget en egen læreplan for faget, og året etter fikk elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn i Finnmark og Troms lovfestet rett til opplæring etter denne læreplanen i kvensk eller i finsk. Høsten 2013 var det 594 elever som valgte finsk som 2. språk, men det er en stor nedgang siden skoleåret 2001/2002, da det var 1073 elever. Det er fortsatt få læremidler i kvensk, men læremidler er under utvikling.

Religion

Religionen var og er viktig for mange kvener/norskfinner. Den læstadianske vekkelsesbevegelsen slo dype røtter i store deler av det kvenske/norsk-finske miljøet på midten av 1800-tallet. Mens den norske kirken som regel forkynte på norsk, og etter hvert utviklet seg til å bli et redskap i statens fornorskingspolitikk, ga læstadianismen kvenene/norsk-finnene mulighetene til å ha et religiøst liv på sitt eget språk ved å bruke bibel og salmebok på finsk. Bevegelsen bidrar fortsatt til å bevare språktradisjonene i sine læstadianske samlinger.

Kvenene/norsk-finnene i dag

Det er usikkert hvor mange kvener/norsk-finner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet er 10-15 000 et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt. Antallet som snakker kvensk, er mye lavere og har sunket dramatisk de siste generasjonene. mange kvener/norsk-finner har både samisk og norske slektninger. Evakuering og flytting sørover under og etter 2.verdenskrig gjør at kvenene/norsk-finner nå bor i hele landet.

Til tross for fornorsking er den kvenske/norsk-finske kulturen levende. Det er mange som synger kvensk/norsk-finske sanger og salmer, spesielt barnesanger. Kvensk/norsk-finsk musikktradisjon lever videre. Det er utgitt kvensk skjønnlitteratur og diktsamlinger, og nylig er de første kvenske barnebøker kommet ut. Kvensk/norsk-finsk husflid, håndverk og mattradisjoner blir ivaretatt av ildsjeler og i lokalsamfunnene. Det finnes i dag en rekke kvensk/norsk-finske interesseorganisasjoner og institusjoner som har oppgave å dokumentere og formidle den kvenske/norsk-finske kulturen

Kvenene/norsk-finnene har preget den nordnorske kulturen på flere måter, blant annet gjennom særegne byggeskikker. Det såkalte Varangerhuset er en stor trebygning med bolig, stall og fjøs under samme tak. Kvenene/norsk-finnene hadde, i likhet med skogfinnene lenger sør, den skorsteinsløse røykovnen. Badstuebading/sauna var og er karakteristisk for kvenene/norsk-finnene.

Kilde: Utdannings- direktoratet

Av Audhild Hjalmarsen

Fra et innlegg i avisa Framtid i Nord 3. januar 2008

I følge «Etnografisk kart nr. 3 over Finmarken» av J. A. Friis fra 1861 var 9 av 11 familier i Nordmannvik kvenske. Da jeg vokste opp som barn der på 50 – tallet snakket mange av de eldre fremdeles kvensk. Jeg lærte mange kvenske ord og setninger som jeg senere har fått vite betydningen av ved å lære finsk.

Nordmannvik fikk sannsynligvis sitt norske stedsnavn på 1700-tallet etter en handelsmann ved navn Normann. Innenfor bygda fins mange kvenske navn på steder. Noen eksempler på det er som følger:

Sedikenta-kornplassen, kvenene dyrket korn på svedjebruk. Det står blant annet Lyngen bygdebok at det ble dyrket korn i Nordmannvik. Dagens skrivemåte Sieidikenta er feil språk og betegnelsen og er helt villedende for stedet.

Sledujok – skarelva

Kalliomela-bergmelen

Keinodaka-huskedalen

Sottavollen– ulvevollen

Kaveranta-smalstrand

Rissen – Risefjellet. På nyere norske kart omtalt som Stallovarre

Det var også vanlig med kvenske kallenavn på personer som eksempelvis Jussa, Ikka og Jutta. Tidligere var det vanlig at bygdas ungdom giftet seg med hverandre. Det bor derfor ennå mange kvener i Nordmannvik selv om de ikke snakker kvensk.Ettersom turistnæringen nå viser interesse for bygda, er det særskilt viktig at de gamle kvenske stedsnavn og kulturminner blir bevart så de ikke går tapt. Spørsmålet er hvem som skal sikre kulturminnene Sedikenta før turistanlegget bygges der. Tiden er nå faktisk inne til å forske fram og fortelle kvenenes historie langs hele Lyngenfjorden. Ingen er tjent med taushet og historie-forvregning.

Av Audhild Hjalmarsen

Fra et innlegg i avisa Framtid i Nord 29.april 2008.

Svært lite er skrevet ned om kvenenes liv og historie i Kåfjord. I bygdebøkene for Karlsøy, Skjervøy, Lyngen og Nordreisa kan man finne noe om den gamle historien til det kvenske folket i Lyngen. Senere er det skrevet flere bøker og tekster av og om kvener i Lyngen.

All ære til Norske kveners forbund, kulturarbeidere, språkfolk og lærere for det arbeidet de gjør for å opprettholde og bevare det kvenske folkets historie, språk og kultur. Det er større frihet idag, slik at barn av kvenske og finsk-ættede foreldre nå kan velge undervisning i det finsk-kvenske språk på barneskolen og i den videregående skole.

Kvenene har en lang historie å fortelle fra Kåfjord. Fortellingene fremkaller ofte sterke følelser. Det er derfor ikke uvanlig å omtale sitt folk i tredje-person for å distansere seg fra det følelsesmessige.

Kvener, i dansketiden også kalt sjøfinner, er den nordligste av de finsk-ugriske folkestammer, ett av Europas urfolk og nasjonal minoritet i Norge. Påvirkninger fra andre finsk-ugriske folkestammer har gjennom tidene sannsynligvis kommet fra bjarmerfolket ved Kvitsjøen, karelenerne og deres forfedre tsjuderne, ingermannlenderne ved St.Petersburg-området og senere finnlenderne fra Østerbotten og Tornedalen.

Da Finnland ble russisk storfyrstedømme tidlig på 1800-tallet, ble grensene satt og i stor grad stengt for ferdsel mot nabolandene Norge og Sverige. I den forbindelse flyttet store deler av den samiske befolkningen over til norsk side av grensa. Dermed forlot de sine sommer-boplasser i Finnland og kom til å etablere nye ved den nordnorske kysten.

Dette sammen med Norges nasjonale selvstendighet frembrakt det vi idag betegner «de tre stammers møte». Det kvenske folk har derfor i nyere tid fått sterk påvirkning fra det norske og det samiske.

Kvenenes historie i Kåfjord strekker seg lengre tilbake i tid. Da jeg var barn på femtitallet fant vi historiske spor fra alle tidsperioder hjemme på gården. Vi kunne ikke tidfeste alder på det eldste tømmerhuset, men på dørkarmen var det skåret ut kyrilliske bokstaver, et minne om den russiske storfyrstens skatte- innkrevning som vi vet foregikk frem til ca.år 1595. Da foretok den russiske storfyrsten og svenskekongen en byttehandel mellom Viborg og skatterettene i området nordøst for Skibotn-elva og Malangen.

Senere har området fortløpende vært påvirket av svensk, dansk og norsk styre. Dette har resultert i at mange av mine foreldre- og besteforeldregenerasjon har måttet skifte språk opptil to ganger. De fikk ikke bruke sitt morsmål kvensk, samtidig som de fikk svært forsinket og dårlig norskopplæring.

Kvensk lignet så at mye på finsk at nordmennene ville holde språket og folket skjult slik at ikke storfyrstedømmet Finnland skulle gjøre krav på området. Kvener i Kåfjord gikk derfor over til å bruke samisk. Kvensk var såkalt «hemmelig språk»så det kunne ikke brukes på offentlige steder. Det ble derfor snakket samisk bl.a. i butikken.

Da det ble forventet at barna skulle mestre norsk på skolen, overtok norsk språk fullstendig. I tillegg til dette fikk kvenene av politiske grunner ikke inneha offentlige stillinger. Mange ble også i det stille fratatt sine jordeiendommer som de selv og deres forfedre hadde dyrket opp og bebodd, som regel over flere generasjoner. Det ble derfor viktig for neste generasjon kvener å skaffe seg skolegang og deltagelse i samfunnslivet andre steder. Kanskje finner vi forklaringer her på hvorfor Kåfjord sliter med dårlig utvikling i næringslivet, fraflytting, lavt folketall og mange pendlere.

Hva er så i ferd med å skje i Kåfjord nå?

Det nye er at Sametinget viser sin politiske interesse for området. Avis-notisene gjør oss stadig oppmerksom på den konflikten som er under overflaten. Det er snart ikke lenger tilstrekkelig å snakke norsk for å være aktiv samfunnsdeltaker i Kåfjord kommune. Her skal det også snakkes samisk på offentlige kontorer og i politiske fora.

Kvenene som er Kåfjords opprinnelige befolkning, kan nok engang bli utestengt fra arbeid og deltagelse i det offentlige liv ved norske og samiske myndigheters nasjonalistiske innføring av samisk språklov. Dette er ennå engang et stort tilbakeslag for kvenene.

Folk i Kåfjord befinner seg nå i et vanskelig politisk klima mellom norske og samiske nasjonale interesser. Det er undertrykkende for det kvenske folk som fortsatt bor der, at deres steder, gamle hus og sjøbuer ikke blir navngitt som kvenske. Husene som min oldefar bygde, blir feilaktig betegnet som sjøsamiske.

Grunnlaget for at ulike folk skal få til å leve sammen i fred og fordragelighet, er at historien blir forsket frem og fortalt på en så sannferdig måte som mulig. Da kan kanskje ikke bare nordmenn og samer, men også kvener i Kåfjord finne tilbake til trygghet i sitt eget, selv om det ikke er lett etter to hundre år med usynliggjøring og lånt identitet.

Det er forståelig at kvenske folk i Kåfjord ikke orker belastningen det er å gjennomgå et nytt språklig og kulturell  identitets-skiftet  for senere å få vite at det var helt bortkastet. Tidligere tiders historie forteller oss at det er ikke det samiske språket det egentlig dreier seg om, men om en politisk handel mellom to makthavere.

Norske myndigheter bruker den samepolitiske saken som et høvelig politisk argument til å kjøpslå rundt et stykke land og folk som de selv ikke har noe forhold til.

Vi lever i et fritt Norge og Europa nå, så kvenene som etnisk minoritet har ingen politisk grunn til å forsvare en samisk språklov i Kåfjord. Dersom de av private årsaker eller av lojalitet overfor samene og det samiske ønsker å snakke samisk, er det heller ikke i seg selv sterk nok grunn til å nedfelle det i lovs form. Etter mitt skjønn har norske myndigheter sviktet kvenene igjen og drevet de inn i en selvmotsigende situasjon. Det er de samme myndighetene som nå må være sitt ansvar bevisst og rydde opp i det de har rotet til for folk i Kåfjord