Kurt Olsen´s fotoalbum

Kurt Olsen fra Olderdalen har tatt vare på mange flotte og stemningsfulle bilder fra barndommen sin, og de gir et verdifullt og levende innblikk i hvordan livet i Bukta en gang var. Fotografiene fanger små og store øyeblikk – lek, hverdagsliv, mennesker og miljø – og de bidrar til å gi historien om Bukta både varme og dybde. Gjennom disse bildene blir fortiden mer nærværende, og de passer derfor svært godt inn som en naturlig og viktig del av Buktas historie.

Kitty Mathisen sammen med Ellen og Kurt

Ellen,Gudmund, Arnfinn, Arne og Kurt i forkant.

Kjenner igjen Ellen og Gudmund, men jeg mener alle har tilknytning til Bukta. Jeg skal sjekke opp navnene.

Ellen, Aksel og Kurt.

Bestemor Sofie og Kurt Olsen

Litt usikker, men jeg mener jeg ser: Ellen Olsen med Arne på fanget. Videre Eva,Kirsti, Kurt og Gudmund Soleng.

Aksel med barnebarna Ellen, Arne og Kurt.

Kurt Olsen. Bak ser vi høylaen til Arthur og Lena Ballovarre, Kristina, Kristian og «Jossa» sine hus og ikke minst «gammelhuset» til «Lille Mattis»

Bestefar Aksel og Kurt

Ellen og Kurt

Ellen

Ellen og Kurt

Ellen og Magnus

Hansine Johansen, Ellen Olsen, Sofie Olsen, Aksel Olsen og Alfred Johansen. Ellen med sine besteforeldre.

Asbjørg og Kurt – Magnus og Ellen

Ellen, Arne, Kurt og faren Magnus Olsen.

Aksel Olsen og Alfred Johansen.

Asbjørg, Kurt, Ellen Olsen. Videre Solveig Brannfjell, Hanne Hansen, Rita, Eva og Harald Brannfjell med nyfødte Kirsti på fanget.

Kurt, bestemor Sofie og Ellen.

Ellen, Asbjørg og Sofie.

Ellen, Arne, Kurt og Magnus.

KÅFJORD KOMMUNES KULTURPRIS 2025.

Ordfører Bernt Erik Isaksen Lyngstad overrekker Soleng – Kåfjord kommunes kulturpris for 2025.

Jeg har fått tak i en av nominasjonene til kulturprisen som jeg legger ut på denne siden.

Jeg tillater meg å foreslå at Svein Arild Soleng, Tromsø/Olderdalen, tildeles Kåfjord kommunes kulturpris 2025.

Svein Arild trenger vel strengt tatt ingen nærmere presentasjon verken som person eller hva han har stått for i Kåfjord kommunes kulturliv i en mannsalder. Nesten «hele livet» – fra han reiste fra heimbygda som ungdom for å skaffe seg utdannelse og arbeid – har han hatt en kjærlighet til sitt fødested og for heimkommunen for øvrig som han spesielt de seneste tiåra har overøst med utallige engasjement innen kultursektoren. Jeg har hørt ham gi uttrykk for frustrasjoner når han har følt at prosjekter han arbeider med av forskjellige årsaker står i stampe. Det spesielle ved slike mennesker er at deres uegennyttige engasjement får dem til uansett å stå på. Et slikt prosjekt er Thomas von Westen-kirkebygget på Soleng som Svein Arild har arbeidd utrettelig for å realisere i 7 år!

Og hvem husker ikke tragedien i Sorbmegaisa i Ytre-Kåfjord for noen år tilbake der utenlandske turister omkom i snøras. Svein Arild tok initiativ til, og fikk reist et minnesmerke over de omkomne på ulykkesstedet – noe deres pårørende har satt umåtelig stor pris på. Blant disse, og i deres omgangskrets, har nok Kåfjord fatt ord på seg for å være et kultursamfunn. Vi er kanskje stolte av det?

Sport og idrett har alltid vært viktig i Svein Arilds liv. Særlig inne fotball har han i «utallige år», både i klubbfotball i Tromsø og sjølsagt i Kåfjord, vært en aktiv spiller og organisator·- noe som bl.a har ført til at barn og unge har blitt dradd med i denne facinerende folkesporten. Bare dette siste er verdig en kulturpris!!

Svein Arild har vært lett åta med på på prosjekter og aktiviteter med tilknytning til friluftsliv. Jeg viser her til bl.a. etablering og rydding av turstier (eksempelvis i Olderdalen og Nommedalen). Et annet friluftsprosjekt er innføringa og etableringa av freesbeegolf-bane i Olderdalen. Denne sies å være blitt meget populær. Andre bygdelag i Kåfjord har tatt opp ideen.

Også lokalhistorie har fenget kulturpriskandidaten. Foredrag/kåserier om heimbygda, samt kulturvandringer, der spesielt den lokale skolen har vært målgruppe, kan snart kalles en tradisjon. Og hvor mange gleder seg ikke over over Svein Arilds presentasjon av sin samling av gamle bilder, historier som jevnlig kommer i hans «bygdebok» «Bygda vår»/ bygdavar.com? I hans arkiv ligger også nedtegna en god del interessante fortidsminnefakta

Svein Arilds interesse for, og medvirkning innen sang og musikk og dikt skal heller ikke glemmes. Mange har merket seg hans innspillinger av gamle og nyere viser og sanger sammen med sine brødre.

Til slutt vil jeg nevne kandidatens innsats og engasjement innen kvenenes historie i vår kommune. Som meget aktivt medlem/ varamedlem til styret i Kåfjord kvenforening blir han lyttet til fordi han viser at han har ideer og at han kan føre disse ut i live. Han er en samarbeidets mann. Det siste i denne sammenheng er reisinga av minnesmerket over kåtjordfolkets nesten glemte virksomhet med å dyrke og viderebehandle korn til mat før det ble mulig å ta tak i kornet på enklere vis da pomorhandelen tok til i våre trakter. Men kornet måtte imidlertid viderebehandles for det ble til brød og grøt. Man måtte bare fortsette med kornmølledrift. Og da var naturligvis møllesteiner helt nødvendige elementer i svært mange bygdelags streben etter å foredle korn til menneskemat.

Minnesmerket skapt av møllesteiner som er etablert ved Nommedalselva var Svein Arild sin ide og er nå kjent over hele landet samt i de nordlige egne i nabolanda våre. Det har gjort – og gjør vår kommune kjent. Minnesmerket og minnestedet ved Nommedalselva, som for øvrig ble avduket sist sommer, mener jeg er det sterkeste vitnet om vår kommunes tilknytning til vår kvenske arv. Og for all ettertid vil Svein Arild Soleng’s navn være knytta til den gjennom initiativet til og etableringa av minnesmerket og minnestedet.

Jeg tror det er mange flere argumenter for å framheve Svein Arilds kandidatur som kulturprisvinner 2025, men jeg tror samtidig at de ovenfor anførte bør være tilstrekkelige. Jeg vil likevel legge til noe som spiller en rolle her: Vi kjenner sikkert alle til hvor slitsomme lange reiser, særlig i høst- og vintermånedene kan være. Å reise mellom Tromsø og Kåfjord som Svein Arild har bedrevet så hyppig i flere år nå, beviser vel hans utrettelige engasjement for bevaring og framheving av den kjære barndomskommunens fortid – uten en gang å ha nevnt at disse reisene koster penger.

Med vennlig hilsen Torleif Lyngstad

Frivilliga

– Två unga människors kamp under andre världskriget.

Jeg får alltid nye opplysninger og nye innspill når jeg besøker Torleif Lyngstad i Birtavarre. Denne gangen fikk jeg låne boken Frivilliga av Kalle Güettler. Der oppdaget jeg en direkte kobling til Kjerringdalen. Ved nærmere undersøkelser fant jeg også en omfattende artikkel om Jan Güettler og Kjerringdalen på Senter for nordlige folk sin hjemmeside.

Forfatter: Kalle Güettler

Livet i Kjerringdalen. Jan til venstre. De andre er ukjent for meg.

Sommeren 1936 vandret Jan Güettler, (1917 – 1944), og hans filmekspedisjon fra Lapplands fjell til Ishavskysten. De gjorde filmopptak som senere ble kortfilmen «Nordanfärd». Denne ferden førte Güettler til Kjerringdalen for første gang.

Språket i Tornedalen på 1700- tallet

SPRÅK

Språket i Tornedalen och de övre delarna av Överkalix socken, samt bland nybyggarna i Torne-och övre delen av Lule lappmarker var finska i olika dialektala varianter som kom att utvecklas till det som idag kallas Meän kieli. I egentliga Tornedalen, Jukkasjärvi, Karesuando och Enontekis, samt i Vettasjärvi i Gällivare socken talades den finska dialekt som kallas Tornedals-finska.

I Gällivare socken samt i Svappavaara i norr och fram till Vettasjärvi i väster talades den speciella dialekt som kallas Gällivarefinska. Finskan var ännu i början förra seklet utbredd till och med Nattavaara, Sarvisvaara, Korpilombolo och Koutujärvi i söder. Längre söderut var språket svenska eller Överkalixmål.

I äldre tid var de flesta nybyggare tvåspråkiga; de talade och förstod både finska och samiska. Vissa förstod och talade även svenska.

Historien i Tornedalen med hovedvekt på nordre -del.