Sjømatbedriftens ærespris 2026 til Alf Albrigtsen

– Noen mennesker setter spor etter seg på en måte som ikke alltid synes i overskrifter. Men sporene merkes. I kystsamfunnene. I næringen. Og i måten vi forvalter ressursene våre på. Tidligere regiondirektør i Fiskeridirektoratet i Trøndelag, Alf Albrigtsen er en slik person, og derfor tildeles han Sjømatbedriftenes ærespris 2026. 

Alf Albrigtsen, til høyre, mottar Sjømatbedriftenes ærespris 2026 under årets Sjømatdager. Til høyre styreleder Håvard Høgstad. Administrerende direktør, Robert H. Eriksson, bak.
Alf Albrigtsen, til høyre, mottar Sjømatbedriftenes ærespris 2026 under årets Sjømatdager. Til høyre styreleder Håvard Høgstad. Administrerende direktør, Robert H. Eriksson, bak. Foto: Sjømatbedriftene

Slik oppsummerte administrerende direktør i Sjømatbedriftene, Robert H. Eriksson, juryens begrunnelse for å tildele Alf Albrigtsen æresprisen for 2026. Prisen ble utdelt på årets Sjømatdager på Hell 11. mars.

Sjømatbedriftenes ærespris ble opprettet 2018. Prisen tildeles en enkeltperson, bedrift eller organisasjon. Prisen skal anerkjenne pionerer har bidratt til å utvikle næringen i en positiv, innovativ, og langsiktig måte. Prisen er et maleri fra en kjent norsk kunstner.

Albrigtsen har gjennom mer enn tre tiår vært en sentral skikkelse i utviklingen av norsk sjømatnæring – som fagperson, som forvalter og som en tydelig stemme for en kunnskapsbasert og bærekraftig bruk av kystens ressurser. Som regiondirektør i Fiskeridirektoratet i Trøndelag hadde han ansvar for forvaltningen i et av landets viktigste sjømatområder.

– Årets prisvinner var aldri en leder som kun satt bak et skrivebord. Han var ute langs kysten. Han snakket med fiskerne. Han lyttet til lokale fiskarlag. Og han tok erfaringene fra havet med seg inn i forvaltningen, skriver juryen i sin begrunnelse for tildelingen.

Et område hvor hans innsats har vært helt avgjørende, er utviklingen av taskekrabbe-næringen. Allerede på 1980- og 90-tallet så Albrigtsen potensialet i en mer systematisk og bærekraftig forvaltning av denne ressursen. Arbeidet han var med på den gangen la grunnlaget for en verdikjede som i dag skaper betydelige verdier og arbeidsplasser langs kysten – og som har gitt oss sterke selskaper og et profesjonelt fiskeri.

– Han var også en viktig drivkraft i arbeidet med såkalte LUR-arter – lite utnyttede ressurser – og bidro til å bygge kunnskap om arter som taskekrabbe, kongsnegl og sjøpølse gjennom samarbeid mellom fiskere, forskning og næring, skriver juryen.

Det som kanskje kjennetegner prisvinneren aller best, er nettopp evnen til å bygge broer. Mellom erfaring og forskning. Mellom næring og forvaltning. Og mellom ulike interesser langs kysten.

For i en tid der konfliktene mellom fiskeri og oppdrett ofte var sterke, var Albrigtsen en av dem som sto midt i stormen – lyttet til alle parter og bidro til løsninger som la grunnlaget for den mer helhetlige kystforvaltningen vi har i dag.

Gjennom sitt arbeid har prisvinneren bidratt til å utvikle nye næringer, styrke kunnskapsgrunnlaget i forvaltningen – og ikke minst skape verdier og muligheter langs norskekysten, heter det i begrunnelsen for æresprisen.

Kings Bay – ulykken

5.november, i 1962 tok en eksplosjon livet av 21 gruvearbeidere på Svalbard. Eksplosjonen er kjent som Kings Bay-ulykken. Hør NRK podkasten om ulykken der olderdalingen William Albrigtsen spilte en viktig rolle. Trykk .på lenken og hør podkasten

https://radio.nrk.no/podkast/hele_historien/sesong/gruveulykken–kings-bay

Les også:

Om William Albrigtsen og mye mer..

Foto: Nasjonalbiblioteket

Slektshistorie

Å utforske sin egen slekt er som å åpne en dør til fortiden. Bak denne døren skjuler det seg et mangfold av historier – små og store, hverdagslige og dramatiske. Hver familie bærer på sin egen fortelling, og i dag vil jeg dele litt av min.

Dette er historien om min tippoldemor, Helene Marie Hansdatter.

Helene ble født i Manndalen 28. september 1826, og hun ble døpt i Lyngen kirke året etter. Hun var datter av Hans Olsen, opprinnelig fra Bakkeby og Vest-Uløy, og Christine Pedersdatter. Begge hadde sterke kvenske aner.

Kvenene var kjent som et hardtarbeidende og dyktig folk – særlig innen jordbruk, håndverk og byggeskikk, men også på mange andre områder. Helene tok denne arven på alvor. Hun lærte tidlig å strikke, sy og veve, og hun ble dyktig i å lage tradisjonell kvensk mat basert på det naturen hadde å by på.

På skolen gjorde hun det svært bra, og hun ble konfirmert med gode karakterer i 1844.

Et avgjørende vendepunkt i Helenes liv kom i 1854. Da ble hun hentet som hushjelp av den velstående Morten Larsen fra Storslett, som nylig hadde mistet sin kone. Morten satte stor pris på Helene, og allerede samme høst giftet de seg. Han var da 60 år gammel, mens Helene var 26. Ekteskapet ga ingen barn.

Morten var en mann av betydning. Han eide en stor gård, satt i herredsstyret i Lyngen og var medeier i en jekt som handlet med Bergen. Han var både politiker, reder og storbonde. Når han var bortreist, var det Helene som styrte gården – og hun gjorde det med fast hånd. Folk visste godt hvem som egentlig hadde kontrollen.

Etter noen år døde Morten brått, 66 år gammel, og Helene ble sittende igjen som en velstående enke. Ikke lenge etter fant hun kjærligheten på nytt med Mathias Pedersen. Mindre enn ett år etter Mortens død fikk de sitt første barn – så sørgetiden ble ikke lang.

De giftet seg i Lyngen kirke 29. november 1863 og fikk til sammen tre barn, blant dem min oldefar, Mathias Hans Mathiassen – kjent som «Lille-Mattis» eller «Bikko-Mattis».

Mathias kjøpte gården Storsletten for 250 spesidaler. Ifølge folketellingen i 1865 drev familien en solid gård med hest, 13 kyr, 20 sauer, geit, bygg og poteter. De hadde fosterbarn, tjenere og tre losjerende fiskere – med egen tjenestejente. Det var med andre ord mer liv der enn på et travelt bygdetun i høysesongen.

Helene var også kjent som en dyktig «parantaja» – en helbreder. Hun kunne stoppe blødninger, lege infeksjoner og hjelpe både folk og fe. I ettertid ble hun omtalt som en «navnkundig kvakksalver», et begrep som ofte ble brukt nedsettende. Men for dem som kjente henne, var hun langt mer enn det. Hun var klok, arbeidsom og hadde et stort hjerte.

Da Mathias døde tidlig, ble Helene enke for andre gang. Hun bodde først i gammelstua sammen med sønnen, men etter hvert som familien vokste, flyttet hun for seg selv i en liten stue ved sjøen. Den fikk navnet «Helenintupa», og bukta der ble etter hvert kalt Helenebukta. Det er ikke mange som får oppkalt en bukt etter seg – men Helene gjorde det også.

Da synet hennes begynte å svikte, flyttet hun til datteren Kristine på Soleng.

Helene Marie Hansdatter døde 20. mai 1917, 90 år gammel, og ble gravlagt på Sandeng kirkegård i Manndalen 12. juni samme år.

På begravelsesdagen var været først nydelig, men idet kisten skulle senkes i jorden, brøt det løs et kraftig lyn- og tordenvær. Det ble et sterkt og symbolsk farvel til en bemerkelsesverdig kvinne.

Navnet Helene stammer fra gresk og betyr «den skinnende». Det passer godt – og kanskje er det derfor navnet har gått igjen i familien i generasjoner.

Helene vil også bli husket som kvinnen som stanset bankeåndene på Storslett.

Historien, kjent som «Lavvobøla», fortelles slik:

En stille søndag kom en fremmed mann vandrende. Ingen visste hvor han kom fra, men han snakket finsk. Han oppsøkte et hus på Storslett og ble glad da han møtte finsktalende folk. Samtalen gikk livlig, men da han spurte om å få overnatte, fikk han avslag. Han var skitten, ustelt og gjorde et dårlig inntrykk.

Da han gikk, sa han: «Jeg går nå, men det kommer en etter meg som dere ikke skal klare å jage bort.»

Husmoren tok ikke ordene hans særlig alvorlig. Hun kastet til og med glør etter ham da han gikk. Da svarte mannen: «Du trenger ikke det – du kommer til å få besøk.»

Hun svarte på finsk:
«Jos sinula oon suomalaista verta, niin mullaki oon suomalaista verta.»
– «Har du finsk blod, så har også jeg finsk blod.»

Det gikk flere dager uten at noe skjedde. Men så begynte det en kveld å banke kraftig på loftet. Lydene var uhyggelige, og historien spredte seg raskt. Folk kom langveisfra for å høre og oppleve det. Til og med avisen i Tromsø sendte journalister.

Mange forsøkte å stanse bankeåndene, men ingen lyktes. Til slutt ble Helene tilkalt. Hun tok opp kampen, natt etter natt.

Så – plutselig – ble det stille.

Om det var åndene som ga opp, eller om de forsto at de hadde møtt sin overkvinne, vet ingen. Men én ting er sikkert: Stillhet ble det.

I dag arbeider en gruppe i Kvenparken med planer om å sette opp en «tupa» i Helenes ånd – et lite gårdsmuseum. Vi har flere gjenstander etter henne og familien som vi ønsker å bevare.

Det vil koste penger, og de midlene er ikke på plass ennå.

Men det ordner seg nok.

For har man finsk blod i årene – og litt Helene i slekta – gir man seg ikke så lett.

Vann og vannforsyning i Olderdalen fra 1930 til i dag.

Olderdalselva har vært og er fortsatt viktig som drikkevannskilde.

Rent drikkevann er en av de mest grunnleggende forutsetningene for liv og helse. Samtidig er dette et stort og omfattende tema, preget av mange utviklingstrekk, historier og løsninger gjennom det siste hundreåret.

Artesisk oppkomme. 

For noen år siden var jeg på fjelltur i varmt sommervær med mål om Gavtavárri (1196 moh), den mest synlige toppen fra bygda. Jeg hadde ikke med drikke og ble etter hvert svært tørst.

Like ved stien oppdaget jeg en grønn, mosegrodd li der friskt, kaldt vann strømmet rett opp av bakken. Jeg smakte litt skeptisk – men vannet var svært godt. Det var ingen snøflekker i området, så jeg undret meg over hvor vannet kom fra, så høyt til fjells.

Senere fikk jeg svaret av en bekjent: Jeg hadde kommet over et artesisk oppkomme. Regn- eller smeltevann samler seg i en akvifer i fjellet og presses ut der berggrunnen åpner seg, slik at friskt vann strømmer rett opp av bakken.

Mest kjente artesisk aktivitet i vårt område så vi da Breivikeidet bru kollapset.

Ordet artesisk kommer fra byen Artois i Frankrike, den gamle romerske byen Artesium, hvor de mest kjente rennende artesiske brønnene ble boret i middelalderen.

Det var i dette område ved Gavtavarri 1196 moh. jeg fant min Artesiske oppkomme. 

……………………

På 1930-tallet var vannforsyningen i Olderdalen basert på enkle, lokale løsninger og stor grad av selvberging. Folk hentet vann fra bekker, elver og naturlige kilder, som regel med bøtte eller spann.

I tørkeperioder eller når kulden satte inn, kunne tilgangen på rent vann bli vanskelig, og folk måtte ofte gå lange avstander for å hente vann. Kunnskap om gode vannkilder og hvordan de skulle beskyttes mot forurensning var derfor en viktig del av hverdagen.

Børtre var et godt hjelpemiddel når vann skulle bæres til gårds.

……………………

Elver og bekker

I Olderdalen-området finnes tre store elver, Nommedalselva, Olderdalselva og Doronelva. Historisk har alle elvene hatt stor betydning for lokalsamfunnet. De ble brukt som drikkevannskilder, til maling av  korn, klesvask og andre bruksområder. I dag er Olderdalselva fortsatt en viktig kilde til drikkevann, mens de to andre elvene ikke lenger har samme betydning som tidligere.

Historien forteller at mange av elvene i området ble tatt i bruk til mølledrift og maling av korn. Nommedalselva var spesielt godt egnet, med sine små avsatser og raske stryk som ga god kraft til møllehjulene.

Blant de mellomstore elvene var Látnjojohka, Lássejohka, Annajohka, Baslettelva, Radjejohka, Mølleelva, Lávžá og Russeelva gode vannkilder. De hadde gjennomgående god vannkvalitet. Særlig ble Lávžá framhevet som en svært god drikkevannskilde.Denne elva renner mellom Ysteby og Bergan.

I tillegg ble en rekke mindre bekker brukt som vannkilder, men disse hadde en tendens til å tørke ut om sommeren eller fryse til om vinteren.

Noen bekker var ubrukelig som drikkevann, som den lille bekken Cubbejohka som renner mellom Hjalmar Iversen og Karstein Jensen, vannet var full av insekter.

Totalt 35 større og mindre elver leverte vann av god kvalitet i område.

………………………

Oppkomme/Kilde/ Olle 

Grunnvann kan vi enkelt definere som det frie vann som fyller porer og sprekker i jord og fjell. Der det finnes hulrom, faller en del av nedbøren dypere ned i grunnen og blir til grunnvann.

En kilde er et oppkomme av grunnvann som trenger fram til jordoverflaten. Kildene danner ofte en bekk som renner ned fra et høyere punkt i terrenget. Disse oppstår gjerne i skråninger med sand eller grus, men også ved foten av fjell, under berg eller ur.

Like bak huset til Sandra og Einar Brandser på Storslett i Olderdalen ligger en slik grunnvannskilde, som i generasjoner har gitt friskt vann til både mennesker og dyr, året rundt.

For å holde vannet fritt for insekter pleide de å sette ut noen fisker i kilden, dette var til stor forlystelser for unger.

Dagens eier, Godtfred Pedersen, forteller at kilden var beskyttet av en forseggjort overbygning da han ble en del av familien. Den var godt isolert, med torvtak og en dør med slåe i fronten, slik at vannet ikke frøs om vinteren. Han er positiv til å føre kilden tilbake til sin opprinnelige form, og ønsker gjerne at kvenforeningen tar arbeide med å få vernet og registrert kilden som kulturminne.

Kåfjord kvenforening har tatt initiativ for å få vernet vannkilden.

En annen populær grunnvannskilde ligger på Soleng/Solberg og kalles «Aja». Den var mye brukt i tidligere tider. Avdøde Peder Mathisen kunne ikke få rost den nok som vannkilde. Men «Aja» – sammen med andre husnære kilder – er i dag sterkt truet av ulike årsaker. «Aja» burde også vært vernet for ettertiden.

………………….

Brønner/Gårdsbrønner

For de som ikke hadde nærhet til grunnvannskilder var brønner eller gårdsbrønner et alternativ. For å finne slike kilder ble det ofte brukt ønskekvist. En ønskekvist var en søkevinkel, et enkelt verktøy som noen brukte for å lete etter vann under bakken. Den er ofte laget av en Y-formet trekvist av bjørk eller selje.

Selv om metoden ikke regnes som vitenskapelig pålitelig, brukes ønskekvist fortsatt enkelte steder av tradisjon eller personlig overbevisning. I mange bygder er den blitt en del av lokal historien og folketroen, særlig knyttet til leting etter gode vannkilder.

Metoden har vært brukt i mange hundre år. personer med rykte for å være dyktige ønskekvistbrukere blei tilkalt når man skulle finne en vannkilde.

……………………

Vippebrønn

Vippebrønnen, eller vinttikaivo på kvensk, var typisk i de kvenske kjerneområdene i Nord-Norge. I Olderdalen er det registrert tre slike. Den som sto på Storslett bak fjøsen til min oldefar Mathias Hans Mathiassen («Bikko Mattis») husker jeg godt.

De to andre sto på Heggelund og Olderdalen sentrum. (Ikke verifisert).

Holmen sjøsamiske gård i Birtavarre har tatt vare på den kvenske kulturmarkøren.

Anordninga er imidlertid kjent helt fra oldtiden, da gamle egypterne brukte vektstenger for å hente vann i Nilen.

Arbeidsgruppa ønsker å bygge opp en kopi av en vippebrønn i Kvenparken.

Vi har lånt dette fine bildet fra Polleidet som en illustrasjon.

…………………..

Elver og bekker som kjøleskap

Elver og bekker ble brukt som vannkilde, til klesvask og til oppbevaring av mat og drikke. For mange fungerte de rett og slett som et kjøleskap. Jeg husker godt melkespann som sto nedsenket i elva, gjerne med en stein på lokket så det ikke skulle flyte opp. På bildet kjøles ølet ned i det kalde vannet. 

Ølet kjøles i Radjejohka

……………………

Henrik Albrigtsen (96) forteller at de tidlig fikk sin egen brønn på gården. Likevel var vann-henting et daglig slit. Det måtte bæres inn hver eneste dag, både sommer og vinter. Bare dyrene på båsen drakk rundt 100 liter vann daglig, så det ble mange turer til brønnen .

Brønnvannet vårt hadde imidlertid mye jern i seg. Derfor hendte det at søstrene mine tok veien ned til «Storelva» når håret skulle vaskes. Der var vannet klarere og bedre til slikt bruk. 

Alf Albrigtsen (80+) vokste opp på den ytterste gården i Olderdalen skolekrets, i området som kalles Bergan. Vannet hentet de fra Russelva, men de hadde også en egen vannkilde rett oppfor huset, på andre siden av veien. Derfra ble det trukket en slange ned til gården. Da elektrisiteten kom tidlig på 1950-tallet, la de inn en varmetråd i slangen slik at vannet ikke skulle fryse om vinteren.

Alf kunne også fortelle at de hadde ei lita oppkomme like bak naustet. 

Harald Ballovarre (80+) fortalte at de hadde en dyp brønn oppfor huset. Vannet måtte hentes opp med tau og bøtte.

I begynnelsen av 1950-årene gikk innbyggerne i Olderdalen sentrum sammen om å bygge et felles vannverk. Primus motor for arbeidet var Ragnvald Eriksen fra Manndalen. Til daglig arbeidet han på trygdekassen, men han hadde kunnskaper om litt av hvert og engasjerte seg sterkt i prosjektet. Vannverket viste seg å bli en stor suksess og ble til stor nytte for folk som bodde i sentrum av Olderdalen.

Her et bilde fra årsmøte i vannverket i 1954.Fra venstre: Hans Berg, Erling Steinnes, Arnt Søraa, Ole Søreng, Hans Johansen, Ragnvald Eriksen, Sigmund Sommerbakk, Erling Jensen, Anton Solheim, Odin Jensen og Stefanus Pettersen. Foto-eier Erling Jensen.

…………………

Ny tid

I perioden 1950–1970 skjedde det store forandringer i hverdagen til folk. De fleste hus fikk etter hvert innlagt vann, noe som betydde en helt ny standard for komfort og hygiene. For mange var dette et stort løft i livskvaliteten. Noen steder gikk naboer sammen i større grupper og samarbeidet om å få lagt vann frem til husene. De gravde grøfter, la rør og fant praktiske løsninger i fellesskap. Andre steder tok enkeltfamilier initiativ selv og ordnet vannforsyningen på egen hånd, ofte med mye dugnadsarbeid.

Med innlagt vann fulgte også nye fasiliteter i hjemmet. Dusj og toalett ble installert, og badet fikk etter hvert en naturlig plass i huset. Dette var en stor forandring fra tidligere tider, da mange måtte klare seg med utedo ute på tunet og en badestamp eller et vaskefat inne i huset.

Denne utviklingen markerte på mange måter starten på en ny tid i hverdagslivet. Hygiene og komfort ble enklere å ivareta, og daglige gjøremål som før krevde mye arbeid og planlegging, ble nå langt mer praktiske. Utedoen og badestampen hørte fortiden til – og de færreste savnet dem. Mange følte nok at dette var et av de tydeligste tegnene på at samfunnet gikk fremover. Og for de fleste var det bare én ting å si om den gamle ordningen: godt den var over.

…………………..

Dagens situasjon

I dag henter Olderdalen vannverk vann fra Olderdalselva gjennom et inntak som trenger omfattende oppgradering. En ny løsning med grunnvann kan spare kommunen for store kostnader sammenlignet med å bygge nytt inntak i elva. I tillegg vil det gi bedre sikkerhet i vannforsyningen, fordi det gamle inntaket fortsatt kan brukes som reserve.

Allerede i 1991 var grunnvann et tema. Her et kart som ble utarbeidet etter undersøkelsen i 1991.

Her ser dere de tre områdene i Olderdalen som er mest interessant for videre grunnvanns undersøkelser.

Dette område var også kjent fra 1991. Området strekker seg fra Savvan til Elveholmen

Testområde 2 Strekker seg fra Savvan og et stykke oppfor Garddollban.

Område 3 fra Rášša til oppfor dagens vanninntak ved Čohkáapmirsildi.

Diverse.

  • vi har registrert fire omkomne i Olderdalselva. Alle jenter.
  • takker elva for mange gode fiskeopplevelser
  • elva ble brukt til fløting av brensel ned fra dalen.
  • vannspissmus (Neomys fodiens) som forsvant fra elva på 1980-tallet.

…………………..

Jeg vil avslutte med et dikt om elva,som ikke er skrevet av meg.

Vannet har fulgt oss gjennom alle år,
fra brønn og bekk til elver som går.
Det slukket tørsten hos folk og fe,
og ga liv til gård og til bygdeliv med.

En bøtte fra brønnen, en bekk som rant –
slik var vannet, nært og sant.
Stille og trofast, dag etter dag,
har det båret livet i bygda vår fram.

Ukjent forfatter                                                                                                                                   

P.T.K.

Kvænen har ikke let for at uttale norsk. Hans tunge er ikke vant til uttale 2 eller 3  konsonanter i begyndelsen av ord, og han har ikke vor haarde uttale  av p,t.k. Naar en kvæn taler norsk, begaar han derfor ofte feil, og hans stolte sind taaler ikke at hans norsk blir gjenstand for uforstandig kritik eller latter. De       indvandrende kvæner har helst bosat  sig paa steder hvor der før bodde kvæner, og har hat liten tilbøielighet til at sprede sig blandt den norske        befolkning.      

Medicinalberetningen Skjervøy 1896

«Kvænerne er som oftest kraftige, hærdede og driftige folk, som  med  lethet sætter sig ind i enhver haandtering.  De staar sig i regelen noksaa godt ; enkelte som er sterkt hengivne til brændevinsdrik, lever dog i elendig fattigdom.» Der klages ofte over at kvænerne er drikfældige og usedelige. I medicinalberetningen for Skjervøy (1896) heter det: Drikfældigheten er ikke saa stor undtagen i Nordreisa, hvor fylderi, derav følgende usedelighet og andre utskeielser blir mer og mer almindelige. Befolkningen, der hovedsagelig bestaar av stridbare kvæner, skaffer derfor lensmanden mere at bestille end de øvrige herreder tilsammen.

Kilde: Tromsø Museums Årshefte 1920