Sofie Lovise ble født og vokste opp på Storslett i Olderdalen sammen med sin kvenske mor, far og 10 søsken. Sterke familiebånd har alltid preget forholdet i mellom søsknene. Syv av dem giftet seg og bosatte seg på Storslett. Helene (Lena) slo seg ned i Kroken, mens Malvin og Karl reiste bort og var kun hjemme på korte besøk.
Alle fikk sin del av eiendommen etter Mathias Hans og Sofie. Marie og Sofie fikk sine lenge før krigen, de andre etter krigen. (1947) Her ser dere skylddelingsforretningen fra 1947, undertegnet Mathias Hans Mathiassen.
Litt usikker, men meg fortalt er det fra venstre: Malvin Mathisen med ukjent på fanget. Videre er det Sofie, Jens Opheim og Aksel. Foto: Ukjent
Hjemmespråket på Storslett var kvensk, eller finsk som dem sa den gang. Etter hvert ble det mer norsk.
Kvensk utviklet seg til å bli et «hemmelig språk».
Selv har jeg aldri hørt bestemoren min snakke kvensk. For meg virket det som om hun var skremt til taushet, som om språket skulle gjemmes bort. Likevel husker jeg noen episoder fra barndommen, da Sofie og hennes søster Kristine møttes, gjerne tidlig på en søndag morgen. I huset var stille, bare de to. Jeg minnes jeg våknet til sanger og et språk jeg ikke kjente. Etter hvert har jeg forstått at det var kvensk.
Jeg er født på Molund og bodde mine 3 første år der. Her sitter jeg på fanget til min bestemor. Fra venstre bak: Øyvind Soleng, Aud Ballovarre, Esther Langhaug. Fra venstre foran: Wilhelm Olsen, Harald Ballovarre, ukjent jente med hvite knapper, «Kalle» Olsen, bestemor Sofie med meg og Solfrid Ballovarre på fanget. Bildet er fra 1947. Foto: Ukjent
Sofie og Aksel skreller poteter på Molund i 1968. Foto: Svein Aril Soleng
Sofie giftet seg med Aksel Sigfred Olsen. Sammen fikk de seks barn: Solveig, Ardis, Magnus, Erling, Karl («Kalle») og Wilhelm. Sofie og Aksel bodde på Molund der de levde et stille og fredelig liv som fisker og småbrukere.
Etter krigen var dette bestemors hus, litt modernisert i dag, men dog.
Min bestemor var sterkt troende og tilhørte den læstadianske menigheten. Hun var en klar og tydelig motstander av alkohol. Med fire sønner som sjøfolk, ble det ofte mye «festing» når de var hjemme. Sofie var ofte fortvilt over dette: Husker en gammel skillingsvise hun ofte sang fra den gang:
«Hustruens klagesang».
Første verset startet slik: O, du som selger brennevin, og kleder deg i silke fin, så mange fattige og små, for eders skyld nu lide må.»
Som barn opplevde vi ofte læstadianske vekkelsesmøter hjemme i huset til bestemor. Vi satt med sammenfoldede hender når Fadervår ble lest. Det var aldri påtvunget. Hun delte sin tro på en rolig og mild måte. Hun fortalte oss at slik er det.
Samtidig var hun svært bestemt. Vi hadde våre plikter og deltok i gårdens gjøremål. Jeg ser tilbake på den tiden med stor glede.
Jeg har ofte reflektert over min bestemor og alt det hun har gått gjennom av tragedier og ulykker i nærmeste familie. Tapet av en sønn i en trafikkulykke, mistet et barnebarn i brann, og en svigersønn i en båtulykke på Lyngenfjorden. I tillegg til flere forlis i nær familie. Livet kunne virkelig være utfordrende. Jeg tror den sterke troen på Gud hjalp henne gjennom alt dette.
De siste årene var hun mye syk. Jeg husker at fingrene hovnet opp, og hun kunne ikke lenger bruke gifteringen. Hun sa da at denne gullringen skulle gå videre til det første pike-oldebarnet. Til slutt ble det min datter Tone som fikk den æren.
Gullringen «Din Aksel» er fortsatt i Tone Soleng Wilsgaard eie. Foto:Svein Arild Soleng
Med et hjerte fylt av vennlighet, varme og godhet, strålte hun en kjærlighet som nådde alle rundt henne. Hennes godhjertede natur og ønske om det beste for alle vitner om hennes eksepsjonelle karakter.
Sofie døde den 16. august 1972, bare 67 år gammel.
Aktuelle lenker:
Olderdalen, bygda vår 