Skyttervesenet har alltid stått sterkt i Norge. Det var også tilfelle i flere bygder rundt Lyngenfjorden. Olderdalen skytterlag ble stiftet på 1890-tallet. Det er imidlertid lite vi vet om aktiviteten i foreninga, men det kan se ut som vi hadde deltagere på et stort skytterstevne på Lyngseidet i 1898.
Tidlig på 1930-tallet ble det første idrettslaget stiftet. Klubben het Olderdalen AIL og var tilsluttet Troms Arbeider-idrettskrets, som igjen var tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund. Merkelig lite vi vet om også denne klubben. Navnet Olderdalen AIL finner vi igjen når Nygaardsvold-midler skal fordeles på slutten av 1930. Mulig at ungdommene på bildet ble satt i gang med å bygge «Fina-Johan-banen» for disse pengene. En bane som forøvrig kom til å bety svært mye for idretten og spesielt fotballen i bygda.
Like etter krigen ser vi ny aktivitet på idrettsfronten. I et skriv til Hans Rismo den 1/10 1948 ser vi planer om et nytt idrettsanlegg i Olderdalen. Legg merke til navnet: Boligdirektoratet for brente steders regulering. Se skrivet til Olderdalen idrettskomite v/Hans Rismo:
Jeg har kommet over flere gamle skriv som forteller at det har vært drevet idrett av forskjellige slag allerede tidlig på 1900-tallet.
«Slå ball»en store aktiviteten. Jens Johansen forteller til riksarkivets Gurli Harlin at dem sydde baller av lær eller skinn av sau. Hår fra reinskinn ble stappet inn og sydd igjen. Det var viktig å stappe godt slik at ballen fikk en god sprett. Hver mann hadde sin ball. Ballen var på størrelse med en kaffekopp.
Religion og idrett
Jeg finner referater om idrett og helgedagsfred. Kåfjord kommune skriver: «Det henstilles dog til våre idrettsorganisasjoner ikke å foreta utflukter i helgedager på den tid gudstjenesten foretas på stedet.«
I et annet skriv fra Nordreisa idrettslag den 12.oktober1989 står det: «Etter min vurdering hadde presten i Kåfjord ingen lovhjemmel for å nekte turmarsj-starten fra klokken 10.00«
Videre: «Jeg ber om navn på presten og den lovhjemmel han henviser til.«
Vi har vel følt på det noen og enhver, vi som drev idrett på den tiden. Læstadianismen sto sterkt i bygda. Det var synd, eller lite passende å drive idrett før presten var gått av prekestolen.
Da OIK bygde fotballbanen ved kirkegården i Olderdalen i begynnelsen av 1960-tallet var det stor motstand fra det læstadianske miljøet. En fotballbane ville forstyrre de døde, ble det sagt.
Henrik Albrigtsen forteller i sitt hefte om Olderdalen om en gryende interesse for konkurranseidrett. Henrik Albrigtsen skriver:
«Naturligvis ble det drevet noe idrett og sport.»
«Slå ball» var populært. Det samme var skøyter på vinteren. Vi var så heldig å ha et lite vann midt i Olderdalen sentrum som ble mye benyttet.
Om vinteren var det skigåing på hjemmelaget bjørkeski. Bindingene var av lær-stropper som ble festet på baksiden av kommag-tuppen. Interessen for langrenn har alltid vært stor i bygda.
Hoppsporten kom for fullt like etter krigen. Tyskerne la igjen en god del ski. De var tunge og gode til å hoppe med.»
På 1970-tallet startet bygginga av en ny skikkelig hoppbakke i Olderdalen. Dessverre kom den 20-30 år for sent. Interessen for hoppsport var dalende. Det var ikke mange hopp som ble gjort i denne bakken.
Andre verdenskrig 1940-45 satte naturligvis en demper på idrettsaktiviteten. Det var andre ting å tenke på.. Mange ungdommer rømte over til Sverige. Men, de aller fleste kom hjem med nye impulser om idrett og andre ting. Interessen for idrett tok seg kraftig opp. Det ble arrangert langrenn og hopp. Noen hadde tilegnet seg nye skiteknikker. Andre hadde kjøpt seg bedre utstyr. Eilert Monsen var en av dem. Han hadde vært på tømmerhogst i Trysil, der han hadde kjøpt nye langrennsski og gikk nydelig på ski. Sigmund Sommerbakk kom fra Målselv og hadde med seg nye impulser om langrenn og hopp.
Her en resultatliste fra et langrenn i Olderdalen i 1947
- Henry Jensen. 52,37
- Leif Lindvall. 53,47
- Øyvind Soleng. 56,25
- Sigmund Sommerbakk 59,07
- Egil Sagatun. 59,13
- Johs Aasli. 1,0,0,26
- Alfred Johansen. 1,01,51
- Erling Jensen. 1,02,01
- Arvid Albrigtsen. 1,08,14
- Hartvik Iversen. 1,11,05
Storfavoritten Eilert Monsen brakk skien og brøt løpet. Det samme gjorde Arvid Lindvall.
I 1958 ble Olderdalen Idrettsklubb startet. Dagfinn Johnsen blei lagets første formann. Klubben var meget aktiv fra første stund. Samme vinteren ble det arrangert et stort langrenn med god deltagelse fra hele kommunen. Vinner i herreklassen ble Hjalmar Mikalsen fra Manndalen foran Peder Olsen fra Langnes.
Juniorklassen ble vunnet av Sverre Albrigtsen, Olderdalen foran Kåre Vangen fra Manndalen.
Fotball hadde vart drevet uorganisert i mange år. Da Olderdalen idrettsklubb(OIK) ble startet i 1958 ble det fart i fotball satsingen. De første årene med treningskamper mot Karnes og Nordreisa.
I 1964 ble det kjøp inn nye drakter og klubben kom i gang med seriespill. Samtidig som Knamyra- banen ble tatt i bruk. Flere spillere hadde allerede spilt aktivt for Fløya, GIL, Skjervøy, Djupvik IL og andre lag i kretsen. Første seriekamp på egen grus glemmer jeg aldri, 3-400 tilskuere var møtte opp og stemningen var elektrisk. For mange var det første gang de hadde vært på en fotballkamp.
Olderdalen Idrettsklubb har drevet med mange forskjellige idretter. Bordtennis, orientering, boksing, vektløfting, sykling, skøyter, terrengløp, skyting, friidrett, fotball, ski, håndball, sjakk, turmarsjer, og sikkert mange flere.
I tillegg hadde idrettsklubben en revygruppe som ble ledet av Unni Soleng.
Sangen til den nye idrettsklubben startet slik:
«Her kommer vi sports-kamerater og synger og traller en stubb.
Vi er noen viltre krabater, har startet en idrettsklubb i vinter …
Klubben den er bra, en klubb vi måtte ha.
En klubb som vi unge kan holde utav.
Klubben den er bra, en klubb vi måtte ha.
En klubb som vi unge kan holde utav. osv.»
Den store interessen for idrett og spesielt ski kan være årsaken til at bygda har fostret to av landets beste skiløpere. Faktum er at Jan Lindvall har tatt 3 gull – 3 sølv og 3 bronse i NM. Tore Olsen tok gull på 5-mila i NM. Begge har i tillegg gode plasseringer i World Cup og andre konkurranser. Jan med en sterk 5.plass fra OL i Sarajevo.
Klikk på lenken for å se filmen om Jan Lindvall.
Filmen er laget av Ørjan Marakatt Bertelsen.
https://www.facebook.com/watch/?v=2070486709853151
Idrettsfamilien fra Ysteby, Tore, Kjetil, Even og Gunnhild Olsen hevdet seg godt i mange idretter. Tore og Even var med på det berømte stafettlaget som tok 4. plassen i NM-stafetten for Olderdalen IK i 1994.
Olderdalen IK fikk som sagt en overraskende 4.plass i NM- stafetten på ski i 1994, kun to sekunder etter Byåsen på bronseplass.
3 x 10 km stafett
| Plass | Lag | Utøvarar | Tid |
|---|---|---|---|
| Nannestad SK | Øyvind Mobakken Terje Smevold Bjørn Dæhlie | 1.11.43 | |
| Bulken Idrettslag | Gudmund Skjeldal Arnstein Aas Kristen Skjeldal | 1.12.21 | |
| Byåsen IL | Vidar Løfshus Hasse Benberg Ola Rygg | 1.12.31 | |
| 4 | Olderdalen | Tore Olsen Even Olsen Øystein Rønbeck | 1.12.33 |
| 5 | Henning IL | Terje Langli Morten Guin Frode Lillefjell | 1.12.34 |
| 6 | Øyer/Tretten | Erwin Svendsen Erling Jevne Håvard Moheim | 1.12.58 |
Fra et avisutklipp: «Jernmannen» Even Olsen vant IronDuck
Alle som fullførte var vinnere, men etter at deltagerne hadde tilbakelagt 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løping var det Even Olsen, Olderdalen som representerer Rælingen Triathlonklubb, som var først i mål.
20 triathlonutøvere deltok da IronDuck som ble arrangert i Våler i Østfold.
Må også nevnes at Kjetil Olsen har vært landslagstrener i langrenn i Sveits.
Olderdalen IK har også mange gode resultater i aldersbestemte klasser i kretsmesterskap og i nordnorsk mesterskap på ski.
Friidretten i Olderdalen IK hadde sin storhetstid på 1960 og tildels 70-tallet. Den jobben Konrad Albrigtsen gjorde for friidretten i Olderdalen var helt unikt. Først og fremst som organisator, trener og tilrettelegger. Men, også som utøver.
Ukentlig ble det arrangert idrettsstevner på skoleplassen. Husker godt stafettene-«yttersida» mot «innersida» av elva. Det var stor prestisje å vinne disse stafettene. Som regel var det «innersida» som seiret.
Konrad var flink til å variere øvelsene. Alt han fant på.., veldig variert. Til og med sykkelritt arrangerte han. Personlige rekorder og klubbrekorder ble nøye ført inn i kladdebøker, og resultatene ble presentert på avslutningsfesten hver høst. Ekstra stas var det de gangene han klarte å få resultatene inn i avisa «Nordlys.»
Frank Iversen var et produkt fra den tiden. Frank var et kast-talent av de sjeldne. Han støtte kule og kastet diskos flere meter lengre enn andre i sin årsklasse. Det sies at Aftenposten fattet interesse for stor-talentet og skrev en lang artikkel om han. Frank flyttet siden til Sverige og interessen for friidrett forsvant gradvis.
Frank Iversen fra et stevne i Bodø
Legger ut ei resultatliste fra Konrad rikholdige arkiv. Denne fra 4 x 100 og 4 x 200 meter stafett, yttersida mot innersida av elva i 1960-61
Det var Konrad og Sverre Albrigtsen som hadde ideen om å arrangerte et terrengløp i Olderdalen. Løpet som fikk navnet «Olderdalen rundt», ble meget populær og samlet de beste løperne i kretsen.
Ernst Myrbakk minnes med glede terrengløpene i Olderdalen. Det var årets høydepunkt, sier han. Hyggelige folk, godt miljø og et flott arrangement.
Jeg nevnte Frank Iversen som et unikt friidrettstalent, men vi hadde flere som kunne drevet det veldig langt.
Willy Søraa ble nummer 6 i finalen under DD-lekene på Kongsberg i 1975. Han ble siden en viktig spiller på KFK-laget i fotball.
10 år gamle Øyvind Eliassen med hans 60-meters løp på en dårlig Moen-bane på 7,7. Han ble også en viktig spiller på KFK.
Reidulf Larsen med en kretsrekord på 110 meter hekk som sto i mange år.
Store talenter var også Roald Eriksen, Sverre Albrigtsen, Odd Sivertsen, Gunnar Lie, Finn Are Søberg, Jan Lindvall og mange flere.
Det ble også gjort mye positivt i miljøet rundt Liv Rundberg på 70-tallet. Liv var en friidrettsutøver på landslagsnivå. Hun hadde stor erfaring som hun villig delte med unge utøvere i Olderdalen. Resultatet var at OIK tok en sensasjonell kretsmesterskap på 4 x 100m stafett for damer i 1975. Det er første gang et lag fra Nord Troms har tatt et stafettgull i friidrett.
I dag har OIK en friidrettsutøver som hevder seg i norgestoppen. Arve Keilen har flere topplasseringer i NM for veteraner i kast-øvelser.
OIK burde arrangert et friidrettsstevne til minne om Konrad Albrigtsen og alle de andre som har gjort en fantastisk jobb for klubben i over 60 år. Konrad var forøvrig en helt spesiell fyr med gode verdier. Dere kan lese mer om hans liv ved å trykke på denne lenken: https://bygdavar.com/2021/02/23/konrad-valin-albrigtsen/
Fotballinteressen i Olderdalen har alltid vært stor. Fra «Fina Johan-banen» til «Knamyra» – til grusbanen i Olderdalen sentrum. For til slutt å ende på nord- norges fineste gressbane i Olderdalen sentrum, som Kåfjord Fotballklubb.
Den gamle «Fina Johan-banen» var liten, kan tenke meg 60 x 40 meter. Det var kron og mynt og 7 spillere på hvert lag. Var du så heldig å bli valgt ut var det stor stas. Ble du ikke det-var det bedre lykke neste gang. Slik var det..
De fleste av oss fikk vår første møte med en ordentlig fotballbane på Lyngseidet. Karnes IL stilte alltid opp når vi ønsket kamp. Vi skylder Karnes en stor takk! Ikke var vi spesielt gode de første årene heller, men vi så veldig fram til disse kampene. To-tre kamper i løpet av sommeren. Guttelags-kamper og A-lags kamper.
En historie fra den gang: «Jens Løvland fra Karnes var kjent som en myndig dommer – en mann med tyngde i stemmen og klare meninger. Men alle visste også at han hadde et varmt hjerte for sitt kjære Karnes. Fra Olderdalen kom denne dagen et guttelag av en spesielt god årgang, fulle av selvtillit og med blikket festet på både seier og siste ferge hjem.
Kampen var avtalt og planlagt slik at guttene fra Olderdalen skulle rekke den siste avgangen tilbake. Da ordinær tid var ute, ledet de 2–1 og så ut til å ha full kontroll. Men Jens Løvland så ikke ut til å ha det travelt. Han lot kampen fortsette – først fem minutter, så ti, og deretter et kvarter over tiden. Olderdalsguttene begynte å se nervøst mot klokka og rope til hverandre: «Ferga! Vi må rekke ferga!»
Men dommeren stod støtt som et fjell. Og da Karnes omsider klarte å få ballen i mål og snu kampen til 3–2, lød endelig fløyta. Kampen var over i samme øyeblikk som stillingen hadde tippet riktig vei for hjemmefavoritten.
Det ble umiddelbart full sprint mot fergekaia. Guttelaget fra Olderdalen løp så fort beina bar dem, men da de nådde Lyngseidet, var det for sent – ferga var allerede på vei ut fjorden.
Heldigvis fikk de låne telefon og ringe hjem. Ikke lenge etter kom flere småbåter putrende fra Olderdalen, klare til å hente de slitne, men tapre guttene som hadde gitt alt – både på banen og i spurten mot kaia.
En historie som fortsatt lever i bygda, og som stadig fortelles med både smil og oppgitte hoderystelser».
Nordreisa hadde et meget godt lag i begynnelsen av 1960-tallet. Vi reiste som oftest hjem med store tap. Jeg husker vi tapte 12 – 1. Nivåforskjellen var enorm.
Rundt 1965 fikk vi endelig vår egen bane. For oss som hadde ventet og spilt hvor enn det fantes en liten flekk, var det som å få en gave. Jeg husker den aller første hjemmekampen som om den var i går. Det føltes som «masse» folk hadde samlet seg på myra – naboer, foreldre, unger og nysgjerrige som aldri før hadde sett en fotballkamp i levende live. Stemningen var høy, og det dirret nesten i lufta av forventning.
Selve resultatet har jeg ingen klar erindring om, men opplevelsen sitter fortsatt sterkt i minnet. For oss som spilte, føltes det som å tre inn i en større verden. Vi klarte oss faktisk godt i divisjonen de første årene – bedre enn mange kanskje hadde trodd. Jeg mener å huske at vi var nære ved å rykke opp et par ganger også.
Men i 1968 tok det brått slutt. Tidlig på våren kom beskjeden vi hadde fryktet: OIK klarte ikke lenger å stille lag. Spillerne hadde begynt å forsvinne til andre klubber, og det ble for få igjen til å holde laget flytende. En epoke var over.
Mye av æren for at vi gjorde det så bra i de tidlige årene, skal Leif Pettersen ha. Han kom inn med erfaring fra høyere nivå og løftet et uferdig lag med kunnskap, struktur og trygghet. Det samme kan sies om Terje Solberg, som vendte tilbake etter noen år i GIL og Fløya. Hans rutine og ferdigheter betydde mye for oss – både på banen og i garderoben.
Det var en kort, men minneverdig storhetstid, og minnene fra den lille banen på myra lever fortsatt sterkt hos mange av oss.
Flere av spillerne som dro til andre klubber hevdet seg godt. I 1972 spilte Hjalmar Lyngmo og Svein Soleng på bylaget til Tromsø:
Kåfjord fotballklubb (KFK)
Etter å ha hevdet seg godt i aldersbestemt fotball var guttene klare til å ta steget opp i voksen-fotballen. Det klarte de med bravur. Med en entusiasme, spilleglede og sin tøffe spillestil, ble de raskt et fryktet lag. En vennegjeng som spilte med hjerte utpå drakta.
Torstein Søreng skal ha mye av æren for de fremganger KFK hadde på den tiden. Torstein var sjøl en meget god fotballspiller. Jeg hadde gleden av å spille med han i Fløya i mange år. Et goalgetter og en meget grei gutt. Dessverre var han mye plaget av skader som ødela den aktive karrieren hans.
Lørdag 15.september 1984 er en merkedag i Kåfjords fotballhistorie. Da «lille Kåfjord» knuste Bodø/Glimt 1 – 0 på Olderdalen gress. Den største idrettsprestasjon i Kåfjords historie.
Noen år tidligere hadde et par karer fra Kåfjord tatt turen til Berg Sport i Bodø for å kjøpe nye drakter til laget. «Hvilken farge har dere sett for dere?» spurte ekspeditøren mens han bladde i katalogene. «Vi har tenkt på helgule …» svarte de.
Ekspeditøren hevet øyenbrynene og smilte skjevt. «Jaha, helgule? Da blir dere jo prikk lik Bodø/Glimt. Men det er vel ingen fare for at dere kommer til å møtes,» la han til med et lite glimt i øyet. Den gang var Glimt et topplag i norsk fotball, mens Kåfjord nettopp hadde startet opp og befant seg langt nede i divisjonssystemet.
Likevel skulle det utrolige skje. Noen år senere, den 15. september 1984, møttes de to lagene i Olderdalen. Kåfjord stilte i sine helgule drakter – akkurat de som ekspeditøren hadde kommentert.
Resten er, som man sier, historie.
Det har vært mange gode fotballspillere fra Olderdalen. Gudmund Soleng er vel den som har hatt størst suksess. Han tok et fortjent kretsmesterskap i smågutteklassen for KFK, før han reiste sørover for spill i Pors og siden i Odd. Han fikk flere landskamper i gutteklassen og tre offisielle landskamper i juniorklassen. Han spilte flere uoffisielle u-landskamper, med Drillo som trener. En seier i juniorfinale i Norway Cup + en tapt finale. En NM-finale for junior, to kvalikkamper til eliteserien. Ca. 20 mål for Odd. Gudmund måtte gi seg tidlig med fotballen på grunn av en alvorlig kneskade.
Olderdalen hadde flere store fotballtalenter. Vi får aldri svar på hvor langt de kunne nådd dersom de hadde flyttet sørover. Må si som avdøde Tormod Albrigtsen sa det: «På landslaget hadde dem vært, muligens proff…»
Tommy Olsen har en juniorlandsdelskamp. Samtidig som han ble tatt ut på samling på det norske juniorlandslaget.
Vi må også nevne: Jørn Søraa, Arnfinn Soleng, Terje Solberg, Hjalmar Lyngmo, Jonny Olsen, Willy Søraa, Øystein Berg, Geir Olav Olsen, sikkert mange flere.
«En plass blant de beste, det var deres mål og innsatsen deres fortjener en skål.»
Fotballinteressen i Kåfjord var stor. Bygdene Manndalen, Birtavarre, Olderdalen og Djupvik hadde ingen problem med å stille lag til det årlige Kåfjord-mesterskapet. En fotballturnering som alltid ble vunnet av Olderdalen. Bilde viser vinnerlaget i 19??
I dag er det stille på gressbanen. Kun et pikelag står igjen og skal forsvare tidligere bravader. Det har dem forøvrig gjort på en glimrende måte. Tre kretsmesterskap de tre siste årene er mer en godkjent.
Olderdalen Diskgolfbane er et nytt tilbud til folk som vil komme seg ut. Ca.8000 runder har vært gjort på den nye banen de siste to årene. Olderdalen IK er veldig fornøyd med bruken av banen. Vi har imidlertid hatt noen utfordringer med smeltevann og bløte partier, i tillegg til alskens vekster. Nå har OIK og OJF gått sammen om innkjøp av en beitepusser . Dette har gjort vedlikehold av banene mye lettere. Samarbeid av denne typen gir håp for fremtiden.
Til slutt vil vi takke alle de frivillige som står på sent og tidlig for å legge til rette for aktivitet. Takk til de som klipper gresset, kjører opp skiløyper, sprøyter skøytebanen. Dere er de virkelige heltene.
Økonomi
Økonomi er en viktig del av det å drive et idrettslag. Å lese protokollene fra den gang er en evig kamp om penger. Hva disse kvinner og menn har brukt av tid for at ungdommen skulle få drive idretten sin er helt fantastisk. Ikke var de redd for å satse heller. Se den lista av topporkester de hentet opp. Det var det ypperste vi hadde på den tiden :
Olderdalen Idrettsklubb hedret to av sine frivillige for noen år siden da Hallgerd og Børre Langhaug ble utnevnt som æresmedlemmer. En ærespris de satte veldig stor pris på.
«Noe jeg kommer til å huske resten av livet», sa Hallgerd.
Sverre Sivertsen var en annen person som har gjort mye for idretten i Olderdalen. Han var mannen bak fotballbanen på «Knamyra». Han var også formann i OIK´s arbeidsgruppe som kom med viktige innspill til utforminga av sentralidrettsanlegget i Olderdalen sentrum. Han var mangeårig tillitsmann i OIK og var sjøl en meget habil fotballspiller.
Jeg er ganske sikker på at en «vakker dag» dukker det opp et nytt kjempetalent fra Olderdalen. Kanskje det blir i frisbeegolf!
Olderdalen, bygda vår 
