På slutten av 1960-tallet hadde jeg en opplevelse med hest jeg aldri kommer til å glemme. Jeg jobbet i Tromsø, men var hjemme på helgebesøk. Pappa var bortreist og mamma var veldig bekymret for fôr-situasjonen til dyrene. Det var nesten tomt i «høylaen». Men, vi hadde en liten reserve ca.3 km inn i fjorden.

«Kan ikke du låne hesten til Jens og hente litt høy», spurte hun. «Nei, jeg har aldri kjørt en hest», sa jeg. Men, det endte med at jeg gikk bort til Jens for å låne hesten.

Jens gjorde hesten klar å gav meg noen formaninger.

Det gikk veldig fint på turen innover. Hesten og sleden oppførte seg bra på den isbelagte veien. Vel framme ved høystakken fikk jeg snudd hesten i kjøreretningen, og begynte å laste på. Småsøsknene Gudmund og Arnfinn var med, men de var mest interessert i å kaste snøball på hverandre. Så skjedde det som måtte skje – en av guttene traff hesten. Hesten la på full firsprang utover veien. Sleden slengte seg fra side til siden. Jeg tenkte at kommer det en bil nå, så kommer dette til å ende i en katastrofe…

Jeg så det hele på avstand fra en sparkstøtting jeg fant og som jeg prøvde å nærme meg hesten. Ved Johnsen-bakken etter ca. en kilometer så jeg en bil komme mot oss. Nå smeller det tenkte jeg..

Men føreren av bilen oppfattet situasjonen raskt, her var det en førerløs hest. Han hoppet ut av bilen, gikk ut i veibanen og stoppet hesten elegant. Jeg var mektig imponert. Det viste seg å være Oddmund Soleng, yrkesmilitær, med mange år ved kløvkompaniet på Skjold. Snakk om å ha flaks at det var akkurat han som kom.

Det var første og siste gang jeg har prøvd meg som hestefører.