Elva er omtrent 10 kilometer lang og har sitt utspring fra Olderdalsvannet. Underveis mottar den bidrag fra flere sideelver som øker vannføringen og bidrar til å forme landskapet langs elveleiet.
Her ved Olderdalsvannet starter Olderdalselva sin ferd mot Kåfjorden.
Ifølge Per Gaup hefter det et gammelt sagn om Olderdalsvatnet. Det fortelles om et vannuhyre som levde der for mange år siden.
Per Gaup: «Har du Soleng noen gang sett reinen drikke vann av Olderdalsvannet»?
«Nei, sa jeg, det har jeg faktisk ikke». «Akkurat», sa han.
Litt overrasket at jeg ikke hadde hørt sagnet, fortsatte han: «Reinen skydde Olderdalsvannet og gikk lange omveier for å unngå den. Etter mange hundre år vet reinen at det å drikke vann fra Olderdalsvannet er forbundet med stor fare».
Her forsvinner Olderdalselva under bakken.
Olderdalselva flyter fritt i omtrent 100 meter før den forsvinner ned i bakken og dukker opp igjen 300 meter lenger nede. Elva danner dermed en jordbru, og hele området har fått navnet Čordajuovva eller Čorda-ura. Ifølge Per Gaup er dette et hellig ur ifølge gammel samisk tradisjon.
Elva fortsetter nedover til vi kommer til noen holmer som kalles Stineellasullot, på norsk sier vi Stine Ella sine holmer. Det var på en av disse holmene Stine-Ella ble funnet omkommet etter at hun skulle krysse elva mens hun var på sanking etter sløke.
Området rundt Stineellasullot var også en god fiskeplass i tidligere tider.
Langs Olderdalselva har det vært drevet fløting av trær til brensel. I området mellom øvre og nedre Riddajohka, på yttersiden av elva, var det mye god brensel. Fløtingen foregikk vanligvis om høsten, spesielt etter dager med regnvær da elva var flomstor.
Bartnasavvan. En god fiskeplass.
Før 1965 var det rikelig med fisk i elva. Den lokale stammen av smårøye øverst i elva ble omtalt som «de småe svartinga». Helst var det sjørøya som hadde en brukbar størrelse. Den største røya jeg har hørt om var på 4 kilo.
Vannspissmus (Neomys fodiens) var en annen liten skapning som man ofte kunne se i Olderdalselva. Denne arten var en dyktig svømmer som svømte med bakbeina og styrte med halen. Siste observasjon av denne skapningen ble gjort i 1980.
Det påstås også at det har vart gjedde i Olderdalselva.
I 2016 ble alle grunneiere langs Olderdalselva invitert til et møte med kraftselskapet Odelskraft A/S. De ønsket å bygge et småkraftverk i dalen og tilbød grunneierne betydelige kompensasjoner. Planen inkluderte bygging av en stor demning ved den øverste brua for å skape et stort vanndepot, hvor vannspeilet skulle strekke seg flere hundre meter oppover dalen
Eierløse holmer
I nedre del av elva finnes det 5-6 små holmer. Det ble bestemt at eiendommene på begge sider av elva skulle strekke seg til «djupålen» (der elva er dypest). Problemet oppsto når vårflommen ofte endret «djupålen», og spørsmålet om hvem som eide trærne etter vinterens snøras ble stadig et tema. Dette ble løst ved å gjøre holmene eierløse.
Den mest kjente fiskekulpen i elva er Savvan. Det kunne være folksomt der i perioder når sjørøya gikk opp.
Savvan(Savvon)
Fire personer har dessverre druknet i Olderdalselva. Først de tre tenåringsjentene Aleth, Alethe og Elen fra Soleng i 1784. Deretter Stin-Ella fra første halvdel av 1800-tallet.
Vi ser Mølleholmen i elvas nedre del.
Det har vært maling av korn ved Olderdalselva. Noe stedsnavn Mølleholmen forteller om.
Olderdalselva fungerte også som et kjøleskap for Handelsmann Olav Olderdal. Fisk, kjøtt og andre lettbedervelige varer ble oppbevart i bøtter og spann i elva.
Den første bilførende bru over Olderdalselva ble bygd i 1946
Vi har pr. i dag 5 bruer over Olderdalselva + ei Snøscooterbru om vinteren
I gamle dager ble en frossen Olderdalselv brukt til å frakte ved og torv ned til bygda.
Jeg legger ut et manus av en kulturvandring/byvandring jeg gjorde i Olderdalen sentrum i forbindelse forskningsdagene. Jeg forteller om Olderdalen sentrum før 1965.
Ser at herredshuset som ble åpnet høsten 1952 ikke er påbegynt. Kåfjord kirke som ble vigslet i 1949 er ferdigbygd. Det betyr at bildet må være fra 1950-51.
Olderdalen sentrum ca.1963.
Olderdalen ca.1963
Olderdalen ca.1963. Artig at «Hans Persa» sin butikk fortsatt står. Vi kan se den like bak pakkhuset.
Det er naturlig å starte vandringen ved Rådhuset i Kåfjord, det er der de viktige avgjørelser blir tatt for kommunen vår.
Kåfjord Herredshus ca.1953. 17.mai tilstelning
Jeg forteller at Kåfjord ble egen kommune i 1930 etter at vi skilte lag med Lyngen eller Stor Lyngen som mange kalte det den gang. Det var en skilsmisse vi Kåfjordinger ikke kom spesielt godt ut av.
1930-tallet var vanskelig på mange måter. Det var stor fattigdom blant folk, en fattigdom som varte til langt ut på 1960-tallet. I mange sammenhenger ble det sagt at Kåfjord var Norges fattigste kommune.
Anton D. Meedby
Den første ordføreren i Kåfjord kommune var Anton D. Meedby. Meedby var fra Salangen og kom til Lyngen på 1920-tallet. Anton D. Meedby var ordfører i Kåfjord i to perioder. Den første fra 1930 til 1942. Tidlig på vinteren 1941 søkte Meedby om fritak fra vervet som ordfører av «helsemessige» årsaker. Han måtte imidlertid fortsette til årsskifte 41/42. Etter krigen i 1945 kom han tilbake som ordfører og sto i stillingen til han døde høsten 1946.
Anton Antonsen
Varaordfører Anton Antonsen overtok da ordførervervet. Og var ordfører i 13 år.
Det sies at Meedby var en aktiv og årvåken person. Hans administrative evner var helt avgjørende for Kåfjord i en vanskelig tid.
Som avisdebattant var han fremragende. Det finnes flere sitater som fortsatt lever. Blant annet denne som var ment til Ola K. Giæver på Lyngseidet:
«Den som kjenner sin dårskap er på vei til visdom.»
Alle var enig om at Kåfjord burde ha et kommunehus. På 1930-tallet var det ikke penger – så kom krigen. Etter krigen ble det igjen snakk om eget kommunehus.
Høsten 1952 sto bygget ferdig. Et praktbygg etter datidens forhold. Et bygg som inneholdt kontorer, møtesal, bibliotek, kinosal osv.. Anton Antonsen ble meget sentral i det nye kommunehuset. Han var vaktmester, kinosjef og bibliotekar. I tillegg var han ordfører.
I min barndom ble Olderdalen sentrum kalt for «Haugen». Kanskje ikke så rart siden den ligger på en haug. Kommer man nord – eller sørfra kjører man opp en bakke før man kommer til sentrum.
Olderdalen Samvirkelag ble åpnet i august 1946. Ingeniør Kristen Fris som var leder for gjenreisinga av Nord Troms gav brakka gratis til det nye samvirkelaget.
Arbeidet med å sette opp bygningen ble betalt av gjenreisningskontoret. Alle som deltok fikk kr.10.- i godtgjørelse.
På den tiden var det ingen kjøle – eller fryserom. Dette løste de med å grave ut en stor jordkjeller.
Anton Antonsen var primus motor for stiftelsen av samvirkelaget. Han gikk fra gård til gård og samlet inn 3600 kroner i startkapital. For disse pengene sendte de den nye bestyreren Jermund Johansen til Bodø for å ta ut varer. Jermund fikk siden alle fullmakter for drifta det nye samvirkelag.
Omsetninga økte jevnt og trutt og laget har alltid hatt god økonomi. Bygdefolket har vært lojal og alltid støttet opp sitt eget samvirkelag.
I 1960 ble tyskerbrakka byttet ut med et nytt moderne forretningsbygg. Men, allerede i 1966 ble det gjort ny utvidelse. I dag er arealet på ca. 250 kvm.
På «Haugen» var det to andre butikker på den tiden, Erling Steinnes og Knut Aspelund. I tillegg til «Tinn Ola» ved Olderdalselva og «Hans Persa» ved Dampskipskaia.
Knut Aspelund
Knut Aspelund skal vi stoppe litt ved. Han var fra Birtavarre og startet opp med butikk i Olderdalen rundt 1960. Han kom med noe helt nytt. Hos Knut Aspelund fikk man kjøpt klær, sko, garn og mye annet, i tillegg til kolonialvarer.
Etter å ha lest hans memoarer fra krigen vil jeg kalle Aspelund for en stor krigshelt.
Høsten 1939 dro han til Svalbard for å jobbe i gruvene. Vinteren gikk på et vis, men da våren kom i 1940 var Knut klar for hjemreise hjem til Birtavarre. Han var tidlig ute og fikk plass på første båt til Norge og Tromsø.
I Fugløysundet utenfor Tromsø fikk kaptein ordre om å snu.
Det er krig i Norge. Dere måtte snu og gå nordligste lei til Færøyene.
Fra Færøyene gikk turen videre til Island der norske styrker allerede var i gang med å etablere en norsk kompani som skulle stasjoneres på Jan Mayen, ei lita øy i Nordishavet.
Det som skulle bli ett år på Svalbard ble til 6 år hjemmefra.
Aspelund skriver i sine memoarer «Min livshistorie» at han er stolt av å ha tjenestegjort på norsk jord, i norsk uniform under hele krigen. Aspelund memoarer kan leses med å trykke på «Min livshistorie».
I sine memoarer skriver Knut Aspelund blant annet om sitt gode og varme vennskap med Nordahl Grieg. Fortell om Nordahl Grieg og deres vennskap!
Like nord for butikken til Aspelund bodde «Tilda» eller Mathilde som hun egentlig het. I tyskerbrakka hun bodde i drev hun «Tildas Kafé». Vil huske at hun fortsatt med kafedrift etter at hun flyttet inn i nytt hus.
I samme område sto forøvrig et dieselaggregat som produserte strøm til de nærmeste husene. Hans Rismo var «primos motor» for anlegget som hamra og gikk fra 1946 – til 1952. Etter den tid leverte Sikkajohk kraftverk strøm til hele bygda.
Der kongeparken står i dag sto et lite hvitt hus. Der bodde helsesøster Elise Nicolaisen. Kjelleren disponerte av Olderdalen sanitetsforening til et offentlig bad med dusj, badstue og omkledningsrom. Dette tilbudet var i drift til langt ut på 1960-tallet. Forøvrig et fint tilbud til de som ikke hadde bademuligheter hjemme.
Vi vandrer ned mot Nato-kaia. Der den gamle fergekaia sto.
Pakkhuset ved dampskipskaia
Her vil jeg rette blikket mot det gamle pakkhuset og rester av dampskipskaia, der lokalbåtene la til. I dette område var det stor aktivitet etter krigen. Alt av bygningsmaterialer ble registrert og plassert i pakkhuset før folk kunne hente det de trengte. På det meste jobbet det 5-6 mann på brygga.
Fortell litt om butikken til «Hans Persa» og måten han delte ut posten på.
Forteller litt om livet i området før dampskipskaia kom. Om lokalbåtene som la seg litt utpå. Og om småbåtene som la seg til skutesida for å selge bær, fisk og håndverksprodukter.
Første fergekaia i Olderdalen
Fortell videre om den første fergekaia. Arbeidet som ble påbegynt i 1940 og kaia som sto ferdig i 1942-43. Om russiske krigsfanger som ble fraktet fra fangeleiren i Djupvik til Olderdalen. Og om Josef Terboven som besøkte Olderdalen og den nye fergekaia i 1943.
Josef Terboven kommer til Olderdalen.
Denne fergekaia var i bruk mange år etter krigen. Olderdalen fikk en ny fergekai på slutten av 1950-tallet.
Fyret i Olderdalen
Den 18. november 1940 ble det inngått en avtale mellom fyrvesenet og Henrik Albrigtsen om bygging av et fyr og et lampehus i Olderdalen. For dette fikk Albrigtsen – som det står i kontrakten: En gang for alle 60 kroner. Henrik ble ansatt som fyrvokter. Olje måtte fylles og glassene på fyrlykta måtte pusses regelmessig. Fyret har fortsatt betydning for skipstrafikken over fjorden. I dag er fyret digitalisert.
Fortell om da Alskog Gjestgiveri brant ned til grunnen.
Vi vandrer videre mot Olderdalen Gjestgiveri (Gammel Hotellet)
Olderdalen Gjestgiveri ved idylliske Leibodammen.
Det var et ønske fra den norske stat å bygge et overnattingssted for sørgående Nord-Norge buss. Staten bygde Gjestgiveriet som sto ferdig i 1940? Etter kort tid flyttet tyske soldater inn og bodde der til krigens slutt. Det var store militære installasjoner langs bakken mot sjøen for å sikre fergetrafikken.
Militære installasjoner i Olderdalen. Fergeforbindelsen mellom Olderdalen og Lyngseidet var viktig for tyskerne.
Etter krigen var det kun mindre reparasjoner som måtte til før hotellet var klar til bruk igjen. Hotellet ble utvidet med et anneks med 43 sengeplasser. Hotellet hadde kun åpent i sommersesongen. Og drifta gav årlig et pent lite overskudd. En typisk kvinnearbeidsplass som gav sommerjobb til 12-15 damer. Staten bygget 8 slike gjestgiverier i Troms og Finnmark på den tiden.
Den 12.feb.1960 godkjenner kongen i statsråd salg av gjestgiveriene til Nord Norsk Hotelldrift.
Vi går litt forbi hotellet og forteller om Leibodammen.En perle i Olderdalen sentrum. Skøyte og ishockeybane bane på vinteren og bading om sommeren. En idyll i Olderdalen sentrum.
Ole Andersen («Flynder Ola»)
Fortell videre om Ole Andersen eller «Flynder-Ola».
Der fergekaia står i dag hadde Ole Andersen naustet sitt. Langs bakken nedfor hotellet hang det stadig flyndergarn til tørk. Ole var en driftig kar. I sine unge år var han høvedsmann og deleier i en større båt. Etter at han sluttet som høvedsmann begynte han med flynder-fiske på Lyngenfjorden. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han revolusjonerte flynderfiske. Han konstruerte blant annet en flyndertrål som han hadde etter robåten.
«Flynder Ola» tørker sine flyndergarn. Kjent motiv fra Olderdalen.
Han oppbevarte levende flynder i kasser med tang og tare og solgte det videre til Skjervøy,levende. Når han skulle sove snudde han bare båten opp ned. En fargerik fyr som det går mange historier om.
Kirka oppe til venstre i bildet. Leibodammen i forgrunnen.Vi ser også bygda Soleng.
Fra her vi står ser vi Kåfjord kirke som ble vigslet i 1949. Det var da 155 år siden sist Olderdalen hadde egen kirke. Den første presten het Knobloch. Fortell om da sønnen fikk noe som satte seg fast i halsen.
Fortell om fjellene vi ser: Nommedalsaksla, Gavtavarri, Rismåltind, Skavlevarri og Giilavarri.
Stopper ved Gammelskolen.
Skolen i Olderdalen fungerte som hovedkvarter for tyskerne under krigen. Vi ser en tysk vaktpost ved skolen.
Bygget ble påbegynt allerede i 1898, men pgr. av manglende bevilgninger ble ikke skolen tatt i bruk før i 1903. Ved skolestart 1903 gikk det 50 barn på denne skolen. Skolen ble raskt for liten og de yngste klassene måtte få undervisning på gårdene. Blant annet huset til Stefanus Pettersen ble mye benyttet.
I 1907 ble skolen tatt i bruk som lasarett da det brøt det ut en smittsom febersykdom, tyfus exentematikus. Mange ble syke og flere døde, blant disse var distriktslegen Ole Christian Strøm Moe.
I 1940 tok tyskerne skolen i bruk som hovedkvarter.
Etter krigen ble det igjen skole fram til 1958. Etter det har bygget blitt benyttet til ungdomsklubb, tannlegekontor. I dag eier Husfliden bygget.
Vi fortsetter videre mot gapahuken i Savvan.
Krittpipe fra byen Gauda i Nederland ble funnet i potetåkeren til Sandra og Henrik Albrigtsen. Krittpiper i seg sjøl var ingen sensasjon, men det var mengden som var spesiell.
Fortelle om funn av krittpiper i potetåkeren til Sandra og Henrik Albrigtsen.
Alpestein som raste ned fra fjellet Giilavarre
Om Alpestein som kom dundrende ned fra fjellet for noen år siden og om de gamle boplassene på Gelda.
Reidar Breivik viser oss gamle tufter på Gelda.
Fortell til slutt om de gamle skogsveiene i Olderdalen. Til sammen 25 km vei ble bygd av midler fra staten på 1930-tallet.
Da var vi framme ved gapahuken der Vivien og Lisa ønsket oss velkommen.
Publiseres på bygdavar.com etter tillatelse av artikkelforfatter Jens Chr. Egenæs. Første gang publisert i tidsskriftet Skipet nr.1-2/1994.
Den første fergeforbindelsen over Lyngenfjorden ble startet i 1937. Det var en mindre motorbåt med navnet «Letten» som gikk strekningen fra Lyngseidet til Nordmannvik. Denne motorbåten tok bare passasjerer.
Ferga «DS Bastø» ligger til kai ved den gamle dampskipskaia i Olderdalen
Allerede året etter i 1938 ble den samme fergestrekningen bil-førende. Dette kom til etter initiativ fra kjøpmann Giæver på Lyngseidet og kjøpmann Lund fra Sørkjosen. Veiforbindelsen mellom Troms og Finnmark og resten av landet var dermed opprettet.
Fergeforbindelsen ble betjent av jakten «Rosa», og ishavsskuta «Hanseat» begge fra Tromsø. Båtene tok 4-5 biler hver. Bilene måtte heises ombord – og i land ved hjelp av kraner veivesenet hadde fastmontert på kaiene.
Ishavsskuta «Hanseat» av Tromsø var en av de første båtene som fraktet biler over Lyngenfjorden.
Ingar Lyngmo fra Nordmannvik forteller:
«Den gamle fergekaia i Nordmannvik eksisterer ikke lenger. Den ble ødelagt under/eller like etter krigen da en Nederlandsk lekter slet seg og drev mot kaia og knuste den til pinneved. Kaia ble erstattet av en steinkai som fortsatt står. Under krigen hadde tyskerne to landingsplasser for landgangsfartøy i Nordmannvik. De steinla fjæra så bilene kunne kjøre ombord. Fortsatt kan man se flate steiner etter landingsplassene».
I stortingsproposisjon for 1939 ser vi det blir bevilget kr. 200 000 til fergeforbindelsen mellom Lyngseidet og Olderdalen, inkludert to fergekaier. Fergekaiene ble påbegynt i 1940, men ble først tatt i bruk i 1942. Noe som skyldes krigen og de utfordringer det skapte.
Den første fergekaia i Olderdalen var klar til bruk i 1942. Bygd av russiske krigsfanger .
Fergekaia på Lyngseidet fra 1942. En tårnkai som kunne fires opp og ned.
Henrik Albrigtsen fra Olderdalen skriver:
«Russefanger bygde en stor fergekai, slik at en fikk i gang fergeforbindelse til Lyngseidet. I tillegg ble en bilvei bygd nordover. Russefangene bodde i en fangeleir i Djupvik, og ble fraktet til arbeid hver dag under streng bevoktning av tyske soldater. Fangene var alltid sultne, og iblant lurte vi litt mat til dem, de var raske til å gjemme maten i klærne. Når fangene så muligheten, sneik de seg til fjæra og samlet gamle rester av fisk, som de også puttet i klærne. Tyskerne hadde i tillegg stor trafikk med landgangsprammer mellom Lyngseidet og Olderdalen.»
Josef Terboven ankommer Olderdalen over den nye fergekaia med «DS Bastø»
Statens vegvesen ble beordret til å ta ansvaret for driften av fergetrafikken over Lyngen. Tyskerne hadde stor interesse av denne fergestrekningen og det ble derfor rekvirert landets største og mest moderne ferger til denne strekningen.
«MS Lærdal» betjente fergestrekningen Lyngseidet-Olderdalen til 1944
Først ble «MS Lærdal» satt i trafikk. Det var en helt ny ferge, bygget i 1939 og eid av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. «MS Lærdal» tok 15 biler og 150 passasjerer og gikk fram til 1944. Da ble den avløst av «DS Bastø» tilhørende A/S Alpha i Moss. «DS Bastø» tok 18 biler.
Høsten 1944 økte den militære aktiviteten i forbindelse med den tyske tilbaketrekningen fra Finnmark og Nord-Troms. Dermed økte også behovet for større fergekapasitet. Tyskerne bygget egne landingsvoller for landgangsfartøyer på Lyngseidet, i Olderdalen og i Nordmannvik. Fergetrafikken gikk døgnet rundt fram til evakueringen av Nord-Troms og Finnmark var fullført. Fergekøen var flere mil lange.
Høsten 1944 gikk landgangsfartøyene dag og natt over Lyngenfjorden.
Sommeren 1945 ble fergetrafikken gjenopptatt i Statens vegvesenets regi.
MFTOREFJELL (80 brt, 10PBE, bygget 1939) tilhørende Brødrene Wilhelmsen i Norheimsund.
De første årene med leieferger med navn «Torefjell» og »Lahela». Senere satte vegvesenet inn sin egen ferge «Selhorn». Denne ferga trafikkerte ruten Lyngseidet-Olderdalen til 1949.
Forslag om etablering av fergekaier i Kåfjord har vært mange. Jeg har registrert Nordmannvik, Seitikentta, Olderdalen og Bukta i Nommedalen.
Bjørklid ferjerederi tar over ruten.
Statens vegvesenet ønsket ikke å drive fergeruten over Lyngen. I 1948 ble driften satt ut på anbud. Ledelsen i Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i Tromsø anså fergefart for å ligge under deres verdighet og leverte ikke anbud. Konsesjonen gikk derfor til Kjell Bjørklid, opprinnelig malangsværing. Han hadde erfaring som fergefører og var medeier i A/S Fergeforbindelse i Narvik.
Bjørklid kontraherte en ferge hos Johan Drage i Rognan. Fergen ble levert til sommersesongen 1949 og fikk navnet «Lyngen-Riksvei 50″, ferga tok 20 biler. Turisttrafikken økte og innslaget av utenlandske turister økte. Det tok ikke lang tid før ferga måtte gå døgnet rundt og etter hvert måtte det suppleres med leieferger.
«Lyngen Riksvei 50» ligger ved den gamle fergekaia i Olderdalen.
Om vinteren var trafikken minimal. Fergen gikk kun to ganger pr. dag og trafikantene måtte melde fra pr. telefon to timer før avgang til ekspeditøren i Olderdalen, slik at han kunne måke kaia for snø.
På veistrekningen Oteren-Lyngseidet måtte bilistene passere det rasfarlige Pollfjellet. Veien under Pollfjellet var ofte stengt på grunn av snøras/ eller fare for ras. Det ble derfor bygget en fergekai i Furuflaten. I tillegg til strekningen Furuflaten-Lyngseidet-Olderdalen, hadde fergen også anløp av Samuelsberg og Nordnes. Begge stedene i Kåfjord hadde ikke veiforbindelse.
Den økende trafikken over Lyngenfjorden gjorde at «Lyngen Riksvei 50» måtte ha hjelp av leieferger. Av leieferger kan vi nevne «Selhorn», «Rya», «Solfrid» og vegvesenets ferge «Haalogaland».
Bjørklids Ferjerederi måtte øke flåten sin. Og den 1.juli 1960 overtok han en av landets største ferger – levert av Kaarbøs mek. verksted i Harstad, nemlig «Jæggevarre». Ferga tok 30 personbiler og 250 passasjerer og var utstyrt med hydraulisk baugport. «Jæggevarre» avløste «Lyngen Riksvei 50» på strekningen Lyngseidet-Olderdalen.
«Jæggevarre»
Fergeforbindelsen over Ullsfjorden.
En av de eldste veiforbindelser i Nord-Troms er veien over Lyngseidet til Kjosen i Ullsfjord. I 1940 var veien ferdigbygd videre vestover til Svensby der tyskerne hadde bygde kai under krigen. I 1946 var veien fra Breivikeidet på vestsiden av Ullsfjorden til Fagernes i Ramfjord ferdig. Derfra var det veiforbindelse til Tromsø og Nordkjosbotn. I den perioden ble det bygget en rekke veier på Lyngenhalvøya og behovet for en ferge på strekningen Breivikeidet-Svensby meldte seg.
Fergeforbindelsen ble startet i 1946 av Ragnvald Kristiansen, Svensby og Arthur Larsen fra Jøvik. Motorkutter «Havskår» var den første fergen på strekninga. I 1948 ble konsesjonen for ruten tildelt Hans Hansen Heimly fra Gratangen og Hans Hauan. Motorkutter «Fram» og senere motorkutter «Nyvon» trafikerte strekningen som ble svært viktig for persontrafikken og melketransporten over Ullsfjorden.
Da vegvesenet bygget fergekaier på Svensby og i Breivikeidet i 1958-60 fikk Bjørklids ferjerederi konsesjon og satte i gang sommeren 1960 med «Lyngen-Riksvei 50». Ruten fikk stor betydning for gjennomgangstrafikken fra Tromsø til Nord-Troms og videre til Finnmark, i tillegg til befolkningen på Lyngenhalvøya.
I 1963 ble «Lyngen-Riksvei 50» ombygget slik at bildekket ble utvidet både i lengde og bredde. Året etter fikk ferga ny hovedmotor, samtidig som den ble omdøpt til «Hamperokken»
I 1967 kjøpte Bjørklid «Haalogaland» fra Statens vegvesen i Tromsø. Den hadde da allerede seilt fast som suppleringsferge i Lyngen i 4 år.
«Haalogaland» med Nordnesodden i bakgrunnen.
Året etter altså i 1968 kjøpte Bjørklid den lille ferga «Bjorelvnes». Den tok bare 4 biler og ble satt inn i skoleskyss mellom Samuelsberg, Nordnes og Olderdalen i Kåfjord. Senere ble den også benyttet mellom Jøvik, Svensby og Breivikeidet i Ullsfjord.
I 1966 døde Kjell Bjørklid og hans to sønner Mikal H. og Per Bjørklid overtok driften av rederiet med førstnevnte som største eier og disponent. Familien hadde nå flyttet til Lyngseidet og administrerte rederiet derfra.
Mot slutten av 1960-årene var sommertrafikken over Lyngen økt så sterkt at trafikantene på Lyngseidet og i Olderdalen kunne få opp til 4-5 timers ventetid for å komme over fjorden, til tross for innleide supplerings-ferger. I juni 1972 økte Bjørklid kapasiteten ytterlig ved å kjøpe ferga «Goalsevarre» fra Tromsø Skibsverft. Denne ferga tok 32 personbiler og 250 passasjerer.
Ny Europavei på østsiden av Lyngen
I 1974 ble Europavei 6 på østsiden av Lyngenfjorden åpnet. Veien gikk fra Skibotn via Manndalen, Birtavarre til Olderdalen. Den fergefrie forbindelsen representerte naturlig nok en kraftig forbedring av gjennomgangstrafikken til og fra Nord-Troms og Finnmark. Trafikken på fergestrekningen Lyngseidet-Olderdalen ble redusert med mer enn 40%. Mange trodde at fergetrafikken skulle opphøre helt og veisjefen i Troms foreslo at fergestrekningen skulle nedlegges. Trafikken tok seg imidlertid opp igjen. For reisende til og fra Tromsø representerer de to fergestrekningene over Ullsfjord og Lyngen fremdeles den korteste og raskeste veien.
Veiåpningen i 1974 måtte naturligvis føre til endringer i Bjørklid disponering av fergene. Selskapets største ferge, «Goalsevarre» avløste «Hamperokken» over Ullsfjorden. Denne strekningen hadde fått en stadig økende trafikk. «Jæggevarre» fortsatte ruten Lyngseidet-Olderdalen, der det også var økende trafikk. «Haalogaland» ble satt inn som suppleringsferge.
«Lyngen Riksvei 50» og «Haalogaland» møtes.
Sent på 1970-tallet kunne vinter-fergen mellom Lyngseidet og Furuflaten nedlegges, etter at den rasfarlige veistrekning ble sikret med tunnel gjennom Pollfjellet.
«Hamperokken» hadde vært overflødig siden 1974 og ble i 1978 solgt til Mo i Rana.
I 1981 døde Mikal H. Bjørklid. Hans eierandel i rederiet ble overtatt av hans hustru, Lisen Giæver Bjørklid. Deres sønn Kjell Mikal Bjørklid ble ny disponent.
1980-90 årene
Gjennom 1980-årene fortsatte «Goalsevarre»,»Jæggevarre» og «Haalogaland» i sine ruter på Ullsfjorden og Lyngenfjorden. Trafikken økte jevnt. «Jæggevarre» økte gjennomkjørings-høyden på bildekket med 0,5 meter tidlig på 1980-tallet. «Haalogaland» var uegnet som suppleringsferge. Dette medførte at rederiet måtte leie inn fergene «Kifjord» og «Karlsøy» til sommersesongen 1991 og 92.
Strekningen mellom Breivikeidet og Svensby hadde økt trafikken så sterkt at «Goalsevarre» i perioder fikk problemer med å avvikle trafikken. Det var ikke mulig å sette inn større ferger før nye fergekaier ble bygd. I 2002 sto nye fergekaier ferdig på begge sider av fjorden. I april samme år kjøpte Bjørklid fergen «Gjemnes». «Gjemnes» ble omdøpt til «Vaggasvarre». Den avløste «Goalsevarre» som igjen flyttet til Lyngen som avløsningsferge for «Jæggevarre».
«Golsevarre» og «Stallovarre» møtes på Lyngenfjorden
Etter ar Bjørklids Ferjerederi hadde økt kapasiteten på begge sine fergesamband, var selskapet blitt Norges siste privateide ferjerederi. Rederiet ble omorganisert som aksjeselskap i 1991.Og var dermed godt rustet for fremtiden. Det har foreløpig ikke vært på tale å fusjonere med storebror i Troms, TFDS. Det ser ut som begge fergerutene vil bli opprettholdt i overskuelig fremtid. Selv om det finnes planer om en fergefri forbindelse med Lyngseidet i forbindelse med et stort bro-og tunnelprosjekt. Det finnes også planer om en kortere fergestrekning over Lyngenfjorden. Men, begge disse prosjektene er dyre og kompliserte og ligger langt fram i tid.
«Jæggevarre» ved kai ved Olderdalen. Vi ser flyttsamene som har rigget opp sine salgsboder. Et kjent motiv fra Olderdalen.
I dag
Norled, Bergen overtok fra 01.01.2021 rutene til Bjørklids Fergerederi som solgte fergene sine til Torghatten Nord, Tromsø. Norleds kontrakt gjelder fram til 01.01.2031. De skal bygge og sette inn nye elektrisk drevne ferger.
Etter 71 år var det slutt for Norges siste privateide fergerederi.
Olderdalen, bygda vår 