Av Per Henning Olderdal

Villmarksliv nr. 5 – 1999

Ettermiddagen sent i august var blendende vakker da jeg skrådde ned den siste, slake lia mot vannet. Da det bare var et par hundre meter igjen, satte jeg meg ned for å nyte synet som møtte meg. Vak! Overalt! Det så ut som om ørreten gikk aldeles berserk der ute på det speilblanke vannet. Plaskene fortalte i klarspråk at her handlet det om alt annet enn yngel.

I ti minutter satt jeg der og pustet ut etter flere timers vandring. Da jeg kom ned til vannet, opplevde jeg det som av til skjer. Vannet la seg speilblankt og dødt! Ikke et enslig lite vak var lenger å se.

En halv time senere satt jeg ved et døende kaffebål. Ennå ingen vak!

Så skjer det. Midt ute i vannet: «Gamlingen sjøl» går i lufta, soler seg et par sekunder og knuser stillheten omkring seg med et kjempesmell! En ørret på anslagsvis tre kilo har blottet seg for meg.

Ved neste korsvei

Dette var fjerde og siste dagen av turen, og fisk hadde jeg fått, men de første dagene fisket jeg bare det jeg trengte til mat i øyeblikket. Her i dette vannet hadde jeg imidlertid tenkt å fiske litt mer, for å ha noe å ta med meg hjem.

Hele kvelden gikk med til å utprøve alt fra mark til sluker og fluer, alt like nytteløst. Dødt!

Neste morgen opprant med et strålende vær, man ante nesten en gryende høst i lufta. Den kommer gjerne i slutten av august her i Finnmark.

Mange fisketimer senere ga jeg opp og pakket sammen utstyret. Men der og da tok jeg en avgjørelse: «Ok, dere er feite og mette etter en lang sommer med overflod av mat, men ved neste korsvei er det jeg som skal trekke det lengste strået.»

10. mai året etter

Jeg var tilbake ved vannet. Løftet jeg ga meg selv i august i fjor, skulle overholdes. Denne gangen kom jeg på ski, naturlig nok, ettersom snøen lå meterhøy. Ved utløpet av vannet lagde jeg meg en fin sitteplass i snøen, hvor jeg kunne koke kaffe og slappe av.

Dagen var på på hell, men maisola sto høyt og varmet opp mine vindstille omgivelser. Vannet er som nevnt lite, så jeg nøyde meg med å bore to enslige pilkehull gjennom metertykk is. Antar at det beror på. en snev av «fairplayånd» fra min side.

Som jeg antok allerede i august året før, var ørreten mer sulten nå, og jevnlig dro jeg opp en og annen ørret på mellom tre og fem hektos størrelsen. De store, som jeg visste fantes, uteble imidlertid.

Det ble kaldt etter solnedgang, og utpå senkvelden ble det minusgrader, så jeg fant det fornuftig å ha et lite bål brennende utover natta. Så sent på våren er det lyst hele tiden, og jeg hadde full kontroll med pilkestikkene ute på isen. En og annen ørret slengte jeg inn på isen med jevne mellomrom. Det var bett hele tiden.

Takk for sist?

Ved totiden om natta skjer det: Jeg sitter på land og nyter en kaffeskvett, mens jeg stadig kaster et blikk ut mot stikkene. Plutselig står den ene i en bue som nesten strekker seg helt ned til isen! Storfisk! Raskt kommer jeg meg ut på isen og griper pilkestikka. Jeg kjenner et tungt sug der nedefra, ser snøret vri seg fra den ene til den andre kanten av hullet!

Jeg er temmelig sikker på at fisken er skikkelig fast. De fleste ørretene jeg har dratt inn har hatt den akkar, mark og maggot-egnede kroken helt nedi halsen, og jeg har vært nødt til å skjære dem løs. Men selv om krokfestet også nå sitter skikkelig godt, innbyr ikke en 0,30-fortom til å hale inn som om man vil hevde den sterkestes rett.

Det er bortimot håpløst å kjøre en storfisk på en trygg måte gjennom et pilkehull, men jeg får dratt ut en del meter snøre hver gang ørreten tar en liten pause. Slik får jeg gitt slakk på en oppbremsende måte hver gang fisken raser ut. Etter ti minutter finner jeg det forsvarlig å begynne opphalingen fra ca. 4-5 meters dybde. Ørreten har gitt sitt og følger halvvillig med. Problemet er å få en slik fisk styrt inn i hullet med hode først, de kommer gjerne på tvers mot iskanten.

Etter flere forsøk er jeg nødt til å prøve en annen taktikk, og lar ørreten sige et par meter ned mot bunnen. Nå setter jeg i gang en rask innhaling, det får bære eller briste! Nevetak etter nevetak med snøre kommer inn, noe tungt treffer iskanten; det brister! Snøret er slakt. Skuffet kan konstatere at fisk, fortom, krok, alt er borte. Var dette «gamlingen» fra sist sommer?

Skuffelsen satt imidlertid ikke så altfor lenge i, dertil har man både mistet og fått. for mange storfisker i årenes løp..

Ved firetiden om morgenen traff de første livgivende solstrålende mine omgivelser igjen. De sløyde ørretene var stivfrosne, det samme var jeg. På tide å avslutte fisketuren. På isen lå 27 ørreter som tilsammen veide vel 10 kilo, en gjennomsnittsvekt på ca. 400gram.

Hjemveien gikk lekende lett, selv om jeg hadde atskillig tyngre ryggsekk enn da jeg kom dagen før…

Av Per Henning Olderdal

Villmarksliv nr. 2 – 1998

«Et trolsk, lite tjern langt inne villmarka kan seg selv gi grobunn for mange slags fantasier, særlig når man er alene, og ikke har møtt folk på en stund! Når en lys og fager ungjente plutselig dukker opp, blir det ikke mindre mystisk…»

Av Per Henning Olderdal

Villmarksliv nr.4 – 1997

Ta ikke for gitt at paradiset du har gått bakom alle blåner for å nå er ditt alene. Laksefiskeren i denne artikkelen fikk seg en ganske uventet overraskelse i så måte…

Jeg la ryggsekken mot en tue, og lot meg sige ned i lyngen. Sliten, men tilfreds, vel vitende at jeg nok en gang var tilbake i mitt «private» eldorado. Lenge ble jeg bare sitten der og søke med blikket i området rundt steinen i elva nedenfor.

Det var sent på ettermiddagen, nesten kveld, og jeg aktet å skaffe meg kveldsmaten min der ute i elva. Kulpen var et yndet oppholdssted for ørret av anselig størrelse. De vakene jeg ventet på uteble imidlertid, men det behøvde ikke å bety at det ikke fantes fisk der. Derfor rigget jeg til fiskestanga, og ga meg til å saumfare området med kast på kryss og tvers.

En time seinere ga jeg opp fisket, og fortsatte noen hundre meter lenger ned, til min faste leirplass. Da jeg hadde slått opp det lille fjellteltet mitt og kaffekokingen var unnagjort, stekte jeg meg et dugelig aftensmåltid bestående av tykke fleskeskiver.

Det var i slutten av juli, og etter å ha vært underveis i mer enn ett døgn, var jeg ved målet; midt i Finnmark, i et bortgjemt dalføre langt fra allfarvei, med gode fiskemuligheter og en natur så skjønn og vill at den nesten tok pusten fra meg.

Etter å ha gjort unna måltidet, hentet brensel og fått de forskjellige tingene på plass, gikk jeg ned mot krattet ved bekken. Jeg måtte få sløyd en del småørret som jeg hadde fått tidligere på dagen. Fiskeavfallet slengte jeg over bekken, i visshet. om at fugler ville fjerne det hele i løpet av natta.

NYSGJERRIG GJEST

Ante jeg et glimt av en bevegelse i øyekroken, mon tro? Innbilning, kanskje. Men nei, der var det igjen! Og nå så jeg tydelige bevegelser i det tette seljekrattet. I neste øyeblikk så jeg årsaken; et gråbrunt hode og to store, mørke kulerunde øyne stirret mot meg. Hodet beveget seg fram og tilbake, som for riktig å fokusere på meg, inntrengende.

En velvoksen røyskatt, på drøye ti meters avstand! Særlig fryktsom av seg var den ikke, bare nysgjerrig. Jeg forsto fort hva som foregikk og slengte mer fiskeavfall mot kompisen. Den spratt raskt fram, grep avfallet og avgårde bar det, oppover lia, som endte i ei steinur litt oppover.

Jeg syntes dette var artig, og satt litt avventende. Og ganske riktig, der var den igjen! Jeg fant tida moden for å eksperimentere litt, og slengte et par småørreter mot røyskatten. Bare fire-fem meter fra meg denne gangen. Røyskatten nølte ikke lenge. Noen raske hopp, og begge ørretene forsvant sammen med røyskatten oppover lia.

Jeg ofret enda noen av småørretene, og gikk undrende tilbake til teltet for å gjøre meg klar for kveldens siste gjøremål. Jeg samlet sammen det meste av fiskeutstyret og gikk ned til elva, rett nedenfor teltet. Her var det en stor, fin kulp, hvor jeg visste at det alltid sto flere smålaks såpass sent på sommeren.

Denne elva var ikke for noen riktig lakseelv å regne, og nå som snøsmeltingen var over for denne gang, var vannføringen minimal. Men kulpene var få, og jeg visste derfor nøyaktig hvor jeg ville finne de laksene som fant bryet verdt å vandre den lange veien fra kysten og helt opp hit.

Laks

Raskt kunne jeg konstatere at det sto smålaks i kulpen. Fire-fem små, som jeg anslo til å veie to-tre kilo hver, og en litt større på fire kilo, kanskje fem.

Laksen har aldri vært lett å lure, men treffer du det rette øyeblikket, kan du få treffer du det rette øyeblikket, kan du få den til å ta det meste. Flere timer senere innså jeg at noe slikt øyeblikk hadde jeg ikke vært i nærheten av. Hva jeg enn prøvde av sluker, spinnere, mark og alle mulige og umulige fluer, var det ikke antydning til reaksjon fra de sølvblanke, som bare sto der og andøvet mot strømmen.

Da sola spredte sine siste rødskimrende stråler gjennom løvverket, fortalte min slitne kropp at det fikk være nok for i dag. Jeg forsvant inn i teltet, og det tok ikke lang tid før jeg lå trygt forankret i Morfei armer, hinsides all verdens røyskatter, laks og alle andre underlige inntrykk dagen så raust hadde skjenket meg.

Klokka var fem om morgenen, og sola hadde for lengst begynt å varme opp omgivelsene, så fjellvåken utenfor var en kjærkommen vekkerklokke. Snart brant brant det lystig i et kaffebål. For en morgen! Det var stille, sola skinte, og småfuglene sang muntert i krattet mens de iherdig matet sine sultne små.

Etter å ha satt til livs fire kopper skåldhet kaffe og noen brødleiver, mente jeg rent instinktivt at øyeblikket var inne, og lusket de få meterne ned til kulpen. Laksene sto på nesten nøyaktig samme sted som kvelden før, hver og en hadde tydeligvis sin faste plass.

Jeg prøvde med en lett sluk denne gangen, og ante straks en slags reaksjon, en form for nysgjerrighet, fra de nærmeste smålaksenes side. De fulgte etter sluken, litt halvhjertet den første gangen. Ved det andre kastet var de ivrigere, fulgte raskere etter, men snudde igjen. Ved det tredje kastet var det gjort! Som en skygge kom den største laksen farende fra sin plass nederst i kulpen. Jagde forbi de andre og hogg til! Sluken forsvant inn mellom kraftige laksekjever. Fast inn fisk!

Den var ikke så stor, og litt tålmodighet var alt som skul­ le til fra min side. To luftige sprang seinere forsto jeg at den satt skikkelig fast, og et kvarter etter lå en firekilos, feit, blank laks bak ryggen min.

En stund etter gjorde jeg meg klar til neste kast; stanga bak over hodet – og der stiv­net bevegelsen i lufta! Noe var galt! Men hva? Jeg senket stanga. Torde nesten ikke snu meg. Hva skuet mine grå­ grønne? Eller rettere sagt: Hva skuet de ikke? Laksen! Hvor var det blitt av den? Jeg kunne ikke se laksen noen ste­der. Det tok bare et par sekun­der å legge sammen to og to, og få svaret: røyskatt! Men det gikk da ikke an? Fire kilo?

  FREKK LAKSETYV 

Et hurtig, søkende blikk opp mot steinura ga meg imidler­tid visshet om at det gikk an. I rykk og napp dro den vel­voksne røyskatten laksen min mot en åpning i ura, og nå hadde den bare to-tre meter igjen før tyveriet var udisku­tabelt vellykket.

Jeg sto en stund vantro og fastfrosset og nærmest nektet å tro det jeg så, men så gikk jeg til handling. Berge det som berges kunne! Jeg slapp stanga og satte av gårde opp­over lia.

Røyskatten, den slasken, ble fort klar over at jeg kom og dro laksen hardere, fortere enn noensinne, mot sikkerhe­ten. Der forsvant den inn i åp­ningen! Mer enn halve laksen var forsvunnet samme vei da jeg stupte framover og grep etter den. Noen fingertupper fikk tak ytterst i sporden på fisken, men noe skikkelig grep fikk jeg ikke.

Jeg var i ferd med å klistre på meg et fandenivoldsk seiersglis og pustet lettet ut, om enn svært andpusten. Vel kunne røyskatten der inne være utrolig sterk, kroppsvek­ten tatt i betraktning, men mine åtti sinte kilo skulle den nok komme til kort overfor! Snakk om å gjøre regning uten vert! Dyret hadde så visst ikke tenkt å gi slipp på byttet, og jeg hadde under ingen omstendighet tenkt å slippe det som unektelig var mitt.

Her startet en dragkamp uten like. Att og fram, att og fram! Det sørgelige var at jeg hadde et så elendig grep i den sleipe laksesporden, og med et svupp glapp taket jeg had­de, og laksen forsvant.

Jeg måtte innse at det var umulig å flytte på de store steinene ved egen hjelp. Det neste som falt meg inn, var ri­kelige mengder med dyna­mitt. Vanvittig! Dernest kom jeg på at jeg som guttunge, i en armodstid, pleide å sette opp røyskattfeller for å tjene noen sårt tiltrengte kroner. Like idiotisk alt sammen, lak­sen ville uansett være tapt for alltid.

Slaget var tapt, og sinnet forsvant like brått som det kom. Noen dårlig taper ville jeg ikke være, så jeg ruslet bort til teltet, grep et beger med rømme og bar det opp til åpningen i ura.

Høyt sa jeg: – Vær så god, nå kan dere riktig nyte et her­remåltid. Uten at jeg noensin­ne gadd å undersøke, er jeg temmelig sikker på at røm­men ble borte like fort som både fiskeavfall og laks.

Jeg gikk ned mot teltet igjen, mens jeg mumlet noe om at utakk er verdens lønn. Røyskatten var allerede til­gitt, om enn under meget sterk tvil. Men for alt jeg visste kunne den ha hele fjorten små røyskattbarn å forsørge. og da så…

Nede ved kulpen rettet en gammel, lutrygget same seg opp. I den ene, værbitte, kno­klete hånda holdt han en to-tre meter lang, krokete bjørkestang. Et snøre på sam­me lengde endte i en rusten markkrok. Fingrene på den andre hånda klorte seg fast i en bjørkekvist, hvor fire små lakser hang og dinglet. Mens jeg gjorde opp mitt mellom­ værende med røyskatten, hadde han tømt kulpen for laks!   

Til mor, i hengiven beundring.

Av Per Henning Olderdal

Ett år er gått det vet du ikke av…

I ett frodig dalføre i Nord-Troms slet jeg ut mine fattigslige barnesko på bregnefylte stier. Ett halvt sekel forsvant bare, det føles som om det er mye nærmere, som om jeg ennå vandrer og leter etter noe jeg ikke helt forstår rekkevidden av.

Hin forsommer morgen var jeg tilbake på gjengrodde stier. Ville finne ut av hvorfor nostalgien stadig oftere dukket opp i slørete minner. Prøve å finne ut av hvorfor man innbiller seg at tilværelsen var så mye bedre før, alt slitet til tross.

I en grytidlig start straks ovafor flomålet beveger jeg meg langs en vårkåt, surklende, etterhvert brusende bekk. Fins de ennå de gigantiske røyene du som fem-seks åring fanget her, og barbent og stolt sprang hjem og brettet utover kjøkkenbenken? Røyer, anslagsvis pekefinger lange?

Litt lenger oppe, ved inngangen til dalen, befinner jeg meg ved fjellenes fot. To bratte, mer enn tusen meter høye, truende topper, en på hver side av dalåpningen, stuper uvørent ned mot dalbunnen og en fossende elv. Jeg setter meg ned på en tue. Her sto sommerfjøset en gang. Små forhøyninger i terrenget er alt jeg aner av det som var. Utrolig hvordan naturen på tre-fire decennier tar tilbake det vi tok til låns en stakket stund. Blir var to-tre våte, forpjuskete planter som tvinger seg fram fra et leirholdig jordsmonn, strekker seg håpefullt opp mot livsgivende sol på nesten sitt høyeste. Bleke og unnskyldende står de der og kjemper skamfull med å brette ut sine gyllengule, små blomster: Tussilago farfara. Hestehov.

Ett sikkert løfte om at nå er det alvor, sommeren er i anmarsj.

Som jeg beveger meg videre oppover gjennom et nord-sørvendt dalføre, med sola stående i sørenden ved høgste dag, passerer jeg gjennom et frodig landskap. Der or, selje, bjørk, gran, furu, og lenger oppe i lia osp og et og annet heggetre, sloss om plass til å feste sine røtter. Gran og furu, flere tusen i antall, var jeg med som tiårs guttunge og plantet, året var 1960.

«Når jeg blir gammel ser jeg mine sønner sage i furuskogen»,sa en optimistisk far,

Det skjedde aldri, og i dag står denne skogen stor og altfor tett. Skogbunnen er svart og død, sollyset slipper ikke til. Det føltes nesten litt nifst å vandre over en skogbunn blottet for liv.Kun mose og lav klarte å klore seg fast her, gress og blomster fant aldri det bryet verdt å gjøre et forsøk.

Midtveis i dalføret, på det bratteste, farer elva forbi i et raseri uten grenser. Gjennom juv og jettegryter kaster uhorvelige vannmasser seg hodeløst utfor og smadres klippevegger imellom.

Jeg er ikke der nede, men følger en gammel kjerrevei midtveis i lia, og kan tydelig høre hva som foregår nede i dalbunnen. Som ung har jeg vært der nede, og vet derfor at der ville selv den rafter med mest dødsforakt kommet til kort, med mindre han hadde suicidale tendenser.

Et par kilometer lenger oppe flater dalen ut og utvider seg. Her er det et myrlandskap som dominerer. På disse myrene stakk bygdefolket torv sånn i sankthans-tida, på femti og langt inn på sekstitallet. Den gang hadde nær sagt alle fjøs, noen dyr på bås, og tilhørende slåttemarker.

Hest hørte med, det var den som trakk slåmaskinene,og vinterstid hentet den soltørkede torva hjem til vinterbrensel. På godværs vinterdager kunne du se karavaner av hest og slede bevege seg oppover dalen på en kronglete kjerrevei.

I dette landskapet flyter elva stille, og den gang fantes det røye av adskillig større størrelse her oppe. Dalbunnen omkranses av høye, massive fjelltopper, med små isbreer og evig snø i mellom. Utallige klukkende småbekker finner raskeste vei ned de bratte liene mot elva. Antakelig derfor elva selv midtsommers er isende kald, og laks aldri har funnet det liv laga i denne elv. Røya er jo som kjent langt mer hardfør.

Multebæra var også uhemmet på de samme myrene.

Jeg tilbringer hele dagen her oppe i dalbunnen. Ser og undres: Borte er alle bevis på de torvstakkene som en gang sto spredt utover. Borte er røya i elva. Kun noen få bittesmå yngler er alt Jeg observerer I Iøpet av  en lang dag. Jeg koker kaffe og spiser. Dagen forsvinner fort på minnerike stier og det er på tide å vandre nedover igjen.

Jeg er etterhvert kommet tilbake til tua der sommerfjøset sto, og siger ende nedpå. Trøtt, javisst, men føler fred og ro i mitt innerste. Turen har gitt meg det jeg håpet på. Det er flere tiår siden jeg sist var her, og dagen har tilfulle gitt meg svaret på hvorfor jeg har forsonet meg med at nå, nå er stien blitt for bratt også for meg, og at jeg kan ta det med stoisk ro at jeg har valgt «å hoppe av».

Mitt trøtte blikk konstanterer at tussilagoene nå mot solefall svaier tørr og stolt i solgangsbrisen. Nå mørkegrønn i letet, riktig brisker de seg der de langsomt folder seg sammen for natten…

Ennå varmer solstrålene som glimtvis finner meg mellom de svaiende orkvistene ned mot elva, og trøtt legger jeg meg på rygg, øynene bare ramler igjen. Uendelig langsomt, men mykt og nennsomt trer minnene frem i mitt indre:

Sist sommer, nittitre år gammel, ebbet livet ut til hun som engang plukket bringebær i krattene i bakkene ovafor sommerfjøset. Det er nesten så hypnosen griper tak i meg, mens minnene trer klarere og klarere frem: To blåtøy sko kledte barneben løp det de var gode for langs mosemyke stier opp mot sommerfjøset. Brede, slitte seler holdt oppe en lappete vadmelsbukse, der hofter ikke fantes. En knirkete, selvgjort dør sprang opp, og der på en vaklevoren krakk satt en middelaldrende kvinne i sin loslitte bomullskjole. To kullsorte fletter dinglet langt ned på den krumbøyde ryggen, alt mens hun dro i kuas spener: «Nei, du får vente til vi kommer hjem, og melka er silt»,kom det uspurt fra den ubestemmelige der inne i halvmørket. Nok ei ku sto i båsen tett ved og ventet på tur.

Guttungen visste,og taus lusket han hjemover. I småskogen bak ham lød det svakere og svakere fra de evige skillingsvisene om sorg, smerte, savn, død og ulykkelig kjærlighet, de fikk visstnok aldri hverandre? Heller ikke i dag anammet man varm melk rett fra kua, det skulle forresten mye til, og aldri før hadde den strevsomme latt seg avbryte midt i strofer fra alperosen, nei vel…

Det ble stiftet bo i de meget omtalte tredveåra. Et fattigslig hjem der det helt sikkert ville bli plass til barn også, om vår Herre ville det slik. Og vår Herre var raus, hele elleve ganger lød spebarns-gråt under skjæret fra petromax og parafinlampelys. Riktignok; hele fire ganger var knøttene enten dødfødt, eller døde umiddelbart etter fødselen. Enhver mors sjelekval til det unevnelige, hva hjerteskjærende sorg angår, og vendt mot himmelen:

«Hvordan kunne du? Hva har jeg gjort?».

Det er prosaen om den tids alminnelige armod og lengsler, håp og tro.

Ikke for det, hos oss handlet det aldri om sult og denslags. Det fantes kyr og en hest på bås og i stall. Det pluss et tyvetalls sauer og lam utgjorde nok til både melk, smør, og kjøtt saltet i tønner, eller tørket frem i mot jul. Ut av fjorden klarte man alltids å lirke opp sei, hyse og torsk, alt kokt i den samme eventyrlig store kasserollen, med poteten underst. Poteten vaks uhemmet i det rike jordsmonnet. Grønnsaker hadde man knapt nok hørt om.

Prosaen om et slit uten like. Alt skulle på plass før førnevnte Herre slokket sola, sånn henimot jul. Rundt midtsommerleitet ble det stukket torv midtveis i dalbunnen, ble tørket og senere muet opp. Vinterstid ble så torva hentet ned av endeløse hestekaravaner. Bjørk og or felt sommerstid ble også hentet hjem når det gråhvite teppet hadde visket ut alle spor av hin sommer. Vinteren var gjerne lang og kald, og den trekkfulle brakka ble ofte isende kald utover februarnatta når kvikksølvet krøp under minus tyve. Da trakk ungeflokken resolutt saueskinnsfellen over hodet, i visshet om at mor hadde fyrt i ovnen og slik gjort det lydt på kjøkkenet lenge før det var tid for å tre på seg fillene igjen.   

Det handler om et slit uten like,om sorg,smerte og savn,en lengsel etter noe man ikke riktig visste hva innebar. Med åket ble det båret inn vann fra brønn på elveisen til de mange dyra som ventet. Vann måtte også bæres inn i brakka til husholdningen.

På slåttevollen gikk det heller tregt for seg, det meste ble unnagjort med ljå. Det ble som oftest sensommer innen alt var på låven. Uår gjorde ofte at man på vårparten var nødt til å ty til tang fra fjæra, samt fellte seljebusker for å holde liv i de livsviktige dyra.

Guttungen så og husket, men den gang forsto han vel knapt rekkevidden av det slit den alltid huserende kvinnen utførte. Det er den voksne mannen som minnes og blir vedmodig og trist. Du klipte sauer-vi slaktet-,ingenting på dyret gikk til spille, alt ble omgjort til mat og klær.

Du vasket ull, kardet og spant. Strikket gensere, lester og votter til en voksende barneflokk. Du stoppet, lappet og sydde! Gud hjelpe meg, hvordan var det mulig å få døgnet til å strekke til? Midt i det hele måtte du ofte inn på en unevnelig landhandel vi hadde, for å ekspedere en sjelden kunde som streifet forbi, den gamle var gjerne ute et eller annet sted og reparerte et nedfallent gjerde. Det er som voksen jeg undres på hvordan verden kan forandres så eventyrlig mye på noen få decennier: Hun, han og et barn, og dagens unge kvinne holder på å slite seg ihjel om ikke oppvaskemaskinen er på plass.

Du kokte bleier,bar det ut i februarkulda,for så å harbåndet skylle disse i elvebrønnen,hogd ut gjennom en en meter tykk is.

Å joda, guttungen, som i dag forstår, kunne nok ofte fornemme at du, mest på søndagskveldene, kunne ha dine tunge stunder. Da satt du gjerne på en krakk foran en åpen ovnsdør mens du knuget ovnskroken i en utslitt hånd og stirret milevis inn i ulmende torvglør, vogget fra side til side, alt mens du nynnet på en for meg ukjent sang. Da hendte det at en tåre trillet ned og tørket inn på et vissent kinn:Mon tro hvilke usynlige tanker som svirret omkring? Det fins så mye, mye mer, for minnene er mange, om enn de er fordums. Jeg minnes dine seneste år, og hvordan du utrolig nostalgisk lengtet tilbake til denne tidligere, ubeskrivelige tilværelsen. Er ikke helt sikker på om alt var så mye bedre før, vet bare at man hadde mer tid til overs for hverandre den gangen. Nå er du kvitt de plagene som de siste årene har hjemsøkte din utslitte kropp. Nå har du fred, etter at du tok storsøvnen imot. Det er fra det innerste, innerste av mitt hjerte jeg sier:

Farvel, kjære mor, det ble så stille og fredfyllt til sist…                                      

Langsomt setter jeg meg opp. Tussilagoene har nå lukket seg helt. Jeg fornemmer en kald trekk fra nord nå mot kveld, reiser meg og begir meg de siste hundre metrene ned gjennom et villniss av småkratt. Stiene bar grodd igjen…..