På eiendommen gnr.7/bnr.1 Reidar Lillevik ligger tre  gammetufter. To av disse ligger i granskogen og vises tydelig i terrenget, selv om det i ettertid er anlagt et plantefelt i tufte-område. (se bildet) Tuftene er runde til dels avlange, ca. 30-40 kvm. Den tredje tuften ligger  50 meter lenger vest og er rektangulær i formen. Sametinget har registrert disse som samiske kulturminner eldre enn 100 år. Andre mener disse kan være flere hundre år gamle. Spennende tufter.

Syregraslia. Her hentet folk syregress eller surgras som vi kalte det i Olderdalen. Dette ble kokt med vann eller melk. Ble konservert og brukt som tilleggskost utover vinteren.  Syregras var kjent fra gammelt av og i Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoll fra 1750 kan vi lese :» Syregras samles i Field-Markene om Sommeren nogle Tønder fulde af, det koges da i Vand eller Melk, hvorved det conserverer sig Vinteren over; naar det skal spises, koges det andengang op i Melk eller Fiske-Sød. Hvilken Spise de Norske Boesiddendes Søefinner i disse haarde Aaringer likeledes have benytted sig af, til deres Underholdning.»

Sløke (Angelica sylvestris) er en annen plante som ble mye brukt som mat i Olderdalen i tidligere tider. Sløke vokser i beitemark, kulturpåvirket mark, og ved bekker. Sløke er vanlig i hele Norge. I Olderdalen vaks det store mengder sløke langs øvre deler av Olderdalselva. Stengelen ble spist fersk, mens bladene kunne karves og kokes til en grøt for lagring. Det ble senere tatt opp og kokt opp med melk til en god rett. I krisetider har sløken vært viktig som nødmat.

I min tid som konditor var jeg borti Angelica som kakepynt.

Planten har også vært brukt til farging av stoffer.

«Rødmelan» var fra gammelt av kjent for sine bjørnehi. Folk observerte stadig bjørn i området.

Den siste bjørnen som er skutt i området, var i 1844, av Mons Aslaksen , Vinterdalen.

Den store bjørnejeger i bygda var Jacob Olsen, Storslett. I 1806 solgte han to skinn av bjørn som var skutt i Manndalen. For disse fikk han 3 rdl. i skuddpremie. I 1810 fanget han en bjørn med saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn med jern.

I dagens verden med digitalisering og koordinater i øst og vest, kan det være viktig å ta vare på den gamle måten å merke eiendommer på. Kors i stein, gjerne med en eller flere vitnesteiner. Slik var det til langt opp i vår tid. Eksemplet på bilde er hentet fra min egen familie. Da bestefar Erik tok sine sønner med ut i marka og delte eiendommen i fire like store deler. Den gang ble det høgd inn et kors i en stein. Slik som her på Čohkápmir

Når det gjelder kors i fjell og stein i Norge, vet vi at det i mange gamle dokumenter står at «…kors er brukt fra gammelt av.» Men hvor gammelt, vet vi ikke. Vi har en norsk utskiftningslov fra 1857, hvor det står: «Grændselinien mellom de udskiftede dele betegnes ved varige og tydelige mærker, saasom innhugne kors i berg, store stene eller nedsatte mærkestene med saakaldte vidnestene.»

Olav Myrlund startet båtbyggeriet sammen med Erling Myrlund tidlig på 1950-tallet. For å tilegne seg faglig kompetanse, ble Erling sendt på kurs hos en erfaren båtbygger på Helgeland. Han vendte hjem med verdifull kunnskap som ble avgjørende for virksomheten. Sammen bygde de gradvis opp en solid bedrift som skulle bestå i 50 år. Da Olav gikk bort i 1979, tok Sigurd Myrlund over ansvaret. Etter Sigurds død i august 1992, ble ansvaret videreført til Harald Sivertsen.

Børre Langhaug begynte å jobbe ved båtbyggeriet i 1992 eller 1993. Ifølge ham var det noe aktivitet med nybygging av båter før han startet, men etter hans ansettelse endret virksomheten gradvis karakter. Fra og med 1992 var hovedvekten lagt på reparasjonsarbeid, modernisering og oppgradering av eksisterende fartøy. Dette inkluderte blant annet montering av nye aluminiumsoverbygg og utskifting av motorer. Langhaug beskriver en tydelig overgang fra tradisjonell båtbygging til et mer spesialisert fokus på vedlikehold og teknisk oppgradering, tilpasset de endrede behovene i markedet.

Til tross for sin beskjedne størrelse, klarte den å opprettholde stabil drift og et godt rykte i lokalsamfunnet. Gjennom sitt 50 år lange virke viste bedriften stor tilpasningsevne og dyktighet, noe som gjorde at den kunne overleve i et marked preget av stadig endring og økende konkurranse. Den lange levetiden vitner om solid håndverk, god ledelse og en trofast kundekrets som satte pris på lokal kompetanse og personlig oppfølging.

Olderdalen Gjestgiveri ble bygget ferdig under krigen som et nødvendig overnattingssted for sørgående Nord-Norge buss. Etter krigen ble hotellet utvidet med et anneks med 43 sengeplasser. Kostnadene ble totalt på kr. 330 000. Hotellet hadde bare åpent i sommersesongen og gav et lite overskudd. Hotellet var en ren kvinnearbeidsplass. I høysesongen kunne det jobbe ca. 10-15 kvinner. Staten bygget 8 gjestgiverier i Troms og Finnmark på den tiden.

I en kongelig resolusjon fra 12. februar 1960 godkjenner kongen salg av  alle Gjestgiveriene til Nord Norsk Hotelldrift. I 1979 ble SAS ny eier og i dag er Gjestgiveriene eid av private.

Litt morsomt å lese fra Stortingsmeldingen i 1960 : Gitt på Oslo slott 12.februar 1960. Under Vår hånd og rikets segl. OLAV (LS). Underskrevet Einar Gerhardsen og Leif Østern.

Tyskerne benyttet seg av bygningen under krigen og det var kun mindre reparasjoner som skulle til før hotellet var klar til bruk igjen, etter krigen.

Dampskipskaia var selve livsnerven ut mot den store verden.
Lokalbåten anløp Olderdalen to til tre ganger i uken, og før kaia ble bygd måtte folk ro ut til båtene for å hente eller levere passasjerer og gods. Ofte ble varer også solgt direkte fra skutesida.

Med byggingen av kaia ble hverdagen langt enklere. Nå kunne folk gå om bord for å selge sine varer, og samtidig kjøpe kioskvarer og lesestoff.

Butikken og posthuset ble drevet av Hans Pedersen, bedre kjent som «Hanno». Han hadde en frodig humor, og postutleveringen ble en liten begivenhet som trakk mange tilhørere.

Den første kaia kom allerede på 1930-tallet, men var liten og dårlig tilpasset den trafikken som etter hvert økte. Etter krigen ble en ny kai reist. Da sto også det store pakkhuset tyskerne hadde bygd, klart til å tas i bruk – en investering som skulle vise seg svært nyttig.

Henrik Albrigtsen forteller : Pakkhuset var innredet med reoler for bygningsartikler til gjenreisningen. Lagersjefen het Thommassen (Johan P?) og var fra Djupvik. I tillegg hadde han en stilling i kommunen. Alfred Johansen og jeg var 15 år den gang og skulle debuterte i arbeidslivet. Da båten med brakke-flak skulle losses, tok vi tak i hver vår ende. Da flakene skulle løftes på brygga, glapp taket. Det ble et voldsomt smell, kan du skjønne.. Ingeniør Gundersen som ledet lossinga gav oss sparken på stedet. Slik var starten på arbeidslivet vårt…

Jens Johansen forteller om bær-salg til lokalbåten :

-Herregud, for en tid. Og den bæra – det plukka vi. Så selte vi…plukka vi bær, så selte vi ombord i lokalbåten, så rodde vi med spissa eller båten ut til lokalbåten – ved sida av lokalbåten, og dem kjøpte bær, selvfølgelig, og dreiv forretning, når dem kom til byen selte dem videre. Eg huske en gang – da va vi gifte – eg og…det va en tidlig morran, i tretida, visstnok om natta, dem va no små de ungan då, eg trur vi hadde visst bare han Ragnar då, eg huske ikke. Så gikk vi opp i fjellet der oppe i Rundura… der oppe… og så begynte vi å plukke bær – eg og ho. Og så va vi der oppe og plukka – eg huske ikke kor mange liter vi plukka, men eg trur vi plukka omkring tyve liter. Bringebær – ja, ikke tyttebær.

-Når vi såg at lokalen gikk innover, så måtte vi komme ned. (kona) Vi måtte passe når lokalen kom. Ja, når klokka va en syv-åtte, så måtte vi komme ned, når den kom utigjenna, så kom den hit.

-Ja – og då va det å selle det, det va 50 øre literen, og 12 liter bringebær…12 gange 50…det blei mange krone det, då i den tida. Ja, det va god betaling.

-Det var bringebær, tyttebær og blåbær. Var det andre bær?. Nei, andre bær va det ikke. Det va blåbær… og bringebær og tyttebær, men tyttebær, den va no sånn at den va no…den va no altså… det va meir utav den. Bringebær – det va heller lite…mindre utav bringebær. Men, så va det også kostbarere. Herregud – som vi plukka bær…

Den 18.11.1940 ble det underskrevet en kontrakt mellom Norges fyrvesen og Henrik Albrigtsen om tillatelse til å føre opp ei fyrlampehus og et oljehus på eiendommen, samt adkomst til bygningene. Albrigtsen skulle også ha ansvaret for drifta av fyret. For dette fikk han kr.60.- som et engangsbeløp.

Informasjon vi har sier at fyrlykta ble etablert samme år. Hvorvidt den faktisk var i drift eller ikke i 1940, er noe usikkert.

Hele Lyngenfjorden er et nettverk av fyrlykter som «snakker» med hverandre. Fyrlyktenes karakter er gjensidig avhengige av hverandre. Som et eksempel kan man si at lykta i Olderdalen er satt opp ut fra lykta på Manndalsklubben.

I Troms og Finnmark har kystverket eget fartøy. OV Bøkfjord utfører tilsyn og vedlikehold av fyrene.

«Dalabo» var den første hytta i Vinterdalen. Hytta var eid av Sigurd Myrlund og ble svært populær blant ungdommen. I helgen var det fullt hus i den lille hytta.  Musikk, sang og dans hørte med. Mange har gode minner fra den tida.

Steinen som er like stor som en middels garasje, kom ned fra fjellet Gillavárre, for noen år siden. Navnet Alpestein fikk den fordi den stoppet på den gamle eiendommen til «Alpe-Henrik»