En yndet plass for feiring av St.Hans- aften i gamle dager

En yndet plass for feiring av St.Hans- aften i gamle dager

En stor stein løsnet fra fjellet Giilavärri for noen år siden. Steinen endte på eiendommen til Henrik Albrigtsen, bedre kjent som «Alpe Henrik». Dette er opphavet til navnet Alpestein.

Før de kom fram til navnet Alpe stein var det stor diskusjon hva steinen skulle hete. Avisa Framtid i Nord engasjerte seg navneforslagene og under kan dere se på forslagene som kom inn.

Vi har også noe bilder fra dåpen som ble foretatt av Henrik Albrigtsen med Ulrik Albrigtsen og Sonja Johansen Lindqvist som vitner.

Foto:Jan R. Olsen

Brødrene Ulrik og Henrik Albrigtsen.
Foto: jan R. Olsen
Som barn var dette spennende område å ferdes i. Der kunne vi finne gamle klær og gjenstander.

Juuso – familie bygde en gamme bak steinen som et skydd mot snøras. Dette må ha virket etter hensikten siden gammen sto der i alle år. To bilder fra forskjellige vinkler.


Stállogohpi oppfattes som en stein, men er mer en bergklippe. I Nord Troms regionhistorie kan en lese mye om det gamle samiske offerstedet. Bilde av Stállogohpi fra to forskjellige vinkler.


De eldste navnene som er risset inn i steinen er over hundre år gamle. Nå ligger den der mosegrodd og bortgjemt.

En stein som i utgangspunktet var tre ganger så stor. Steinen ble sprengt opp for å skaffe barduner og fundamenter til brakkerigger som ble satt opp etter krigen. Steinen er siden blitt et landemerke, stedsnavn og kulturminne fra en svunnen tid.

En stein med mange myter. Steinen/bergklippe kan enklest nås fra Ysteby og Bergan. Steinen ligger på sørsiden av Helvetesdalen godt synlig, ganske langt oppe på vei til Nordmannviktind
Er ikke registrert som offerstein. (meg bekjent)


Stedsnavnet er satt sammen av to ord:
Gárdi = innhegning (f.eks til reinskilling og reinmerking. Duolban = slette, mo.
Gárdeduolban har blitt forkortet til Gárd-duolban el. Gárduolban.
Gárd-duolban var en sommerboplass der fjellsamene hadde et stort reingjerde. Boplassen kan være brukt av svenske og finske flyttsamer for ca. 150 -200 år siden. Samefamiliene Wasara, Labban og Bongo brukte østsiden av Lyngen som beiteland.
Sletta ble opparbeidet til jordbruksformål – tidlig på 1980 – tallet.


