En stein med mange myter. Steinen/bergklippe kan enklest nås fra Ysteby og Bergan. Steinen ligger på sørsiden av Helvetesdalen godt synlig, ganske langt oppe på vei til Nordmannviktind
Er ikke registrert som offerstein. (meg bekjent)


En stein med mange myter. Steinen/bergklippe kan enklest nås fra Ysteby og Bergan. Steinen ligger på sørsiden av Helvetesdalen godt synlig, ganske langt oppe på vei til Nordmannviktind
Er ikke registrert som offerstein. (meg bekjent)


Stedsnavnet er satt sammen av to ord:
Gárdi = innhegning (f.eks til reinskilling og reinmerking. Duolban = slette, mo.
Gárdeduolban har blitt forkortet til Gárd-duolban el. Gárduolban.
Gárd-duolban var en sommerboplass der fjellsamene hadde et stort reingjerde. Boplassen kan være brukt av svenske og finske flyttsamer for ca. 150 -200 år siden. Samefamiliene Wasara, Labban og Bongo brukte østsiden av Lyngen som beiteland.
Sletta ble opparbeidet til jordbruksformål – tidlig på 1980 – tallet.




Vinterdalen/Dalvvesvággi/Dálusvággi er de opprinnelige navnene på dalen.
Talosvannka er det kvenske navnet.
Etter krigen i 1945 ser vi at navnet Olderdalen gradvis tar over. I dag brukes nesten utelukkende navnet Olderdalen.
Navnet Olderdalen gnr.7 ser vi første gang i en matrikkel fra 1723 sorterte under gården Suel-Eng gnr.8
I perioden 1934 til 1941 ble det bygd ca.20 km med skogsveier i Olderdalen, inkludert to bruer. Dette ble finansiert med nødsbidrag fra staten.
Den første søknaden om midler ser vi allerede i 1934 og i de påfølgende årene kommer flere slike søknader. 1930-årene var de mest dramatiske årene for Kåfjord. Vi hadde nylig blitt egen kommune. Vi kom dårlig ut i skilsmisseoppgjøret med Lyngen. I tillegg til mange dårlige år med fiske. Det var fattigdom og hungersnød.
I et skriv fra Troms Fylke så sent som den 28.februar 1940 ser vi at Kåfjord kommune får tilsagn om kr. 4000 kroner til veibygging. I april samme år søker kommunen om å få omdisponere disse midlene til innkjøp av settepoteter til kommunens trengende. Søknaden ble avsluttet på følgende måte:” Da det haster med aa faa innkjøpt settepoteter, tør jeg henstille til hr. fylkesmannen som Regjeringas representant aa avgjøre saka straks.”
Søknaden ble avslått og veiene ble bygget etter en tidsfrist gitt av fylkesmannen.
Veiene ble i mange år omtalt som Nygaardsvold veier etter statsminister Johan Nygaardsvold, som var statsminister i Norge i perioden 1935–1945.
Kjente fiskeplasser for folk langs Kåfjord og Lyngenfjorden. Koblinger med naturen viste vei til fiskeplassene. Det som kalles meer.


Havbotnens topografi med fiskebanker i ytre Lyngen. 1) Området med linefiske i Lyngstadlandet, 2) Vággásnakken, 3) Vaggasgrunnen (Haken), 4) Klakken, 5) Langøra, 6) Fugløybanken, 7) Båen, 8) Givvis, 9) Seigrunnen, 10) Koppangsgrunnen, 11) Sommersetgrunnen.
Menighetssøster – Helsesøster – Desinfektør.
★ 21 – 7 – 1890 † 21 – 03 – 1979

I 1921 ble hun ansatt som menighetssøster i gamle Stor-Lyngen. Fire år senere, i 1925, tiltrådte hun stillingen som helsesøster. Dette skjedde i en tid da tuberkulosen herjet som verst, og opplæring i hygieniske forhold ble derfor en av Helenes viktigste oppgaver.
«Søster Helene med spritflaska» ble etter hvert et kjent uttrykk. Alt hun kom i berøring med, ble grundig desinfisert, og det samme gjaldt hus der smitte var påvist. Helene tilskrives mye av æren for at tuberkulosen ikke fikk større utbredelse enn den gjorde i Lyngen-distriktet.
Hun behersket samisk, finsk og norsk, noe som gjorde henne i stand til å kommunisere godt med alle i den flerkulturelle storkommunen.
I 1959 mottok Helene Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats for helsestellet i kommunene Lyngen, Kåfjord og Storfjord.

Helene Mathea Pedersen Suleng – født 21.juli 1890 – død 21.mars 1979
”Du pleiet og trøstet på alle tre språk”
Lyngen Sanitetsforening var sentral når det gjaldt opprettelse av en menighetssøster og en helsesøstertjeneste i Lyngen. Allerede i 1918 ble en slik tjeneste opprettet.
Etter at Hanna Jensen og Anna Nergård hadde fungert i stillingen. Ble Helene Suleng fra Olderdalen ansatt i 1921. Stillingen gikk etter hvert over til en ren helsesøsterstilling. Hun ble raskt godt likt og ble bare kalt ”Søster Helene”. Hun sto i stillingen til 1949. Etter avsluttet virke fikk hun Kongens Fortjeneste i sølv for sin innsats for helsestellet i kommunene Lyngen, Kåfjord og Storfjord.
”Din rikeste glede var opplysning å sprede, med ord og med handling, du stod der på vakt.”
Søster Helene nedla et betydelig arbeid for å bedre de hygieniske forholdene i hjemmene. Først og fremst for å minske farene for overføring av smittsomme sykdommer. Tuberkulosen herjet i regionen og tok mange liv. Det sies at hun gikk rundt med en flaske 96% sprit og en klut, og tørket av steder hun hadde berørt. Det var viktig for Helene og ikke være den som brakte smitte fra hus til hus.
”Ja, stor var distriktet, men aldri du sviktet. Du kom når de kalte og hjalp der det knep”
På den tid hadde en helsesøster mange gjøremål. Fra årsberetningen til Lyngen Sanitetsforening for 1932 kan vi lese: 84 pleiedøgn,19 våkenetter,68 sykebesøk, 17 assisterte undersøkelser med distriktslegen, skolebarns undersøkelser, ledsaget 13 pasienter til forskjellige sykehus, assisterte fødende til Tromsø.
Det skjedde ved kompliserte tilfeller at hun måtte assistere fødende med sjøfly til Tromsø. Helene var livredd for å fly og det hente flere ganger at hun ba de pårørende om et glass konjakk før flyturen.
”Du søster Helene har vandret alene, og strevet for andre et kvart hundre år. I hus og i hytte du ville beskytte, de arme som kjempet med sykdom og sår”
Helene bodde i en fløy på Fredheim på Lyngseidet. Folk som kjente henne kan fortelle om en meget hyggelig dame. Hun hadde glimt i øyet, og det var alltid liv og røre rundt henne. I leiligheta på Fredheim var det alltid mye folk.

Søster Helene var en institusjon i seg selv. Hun var veldig opptatt av renslighet. Hun ble karakterisert som en streng, men omsorgsfull sykepleier.
Haldor Lyngmo var nærmest som en stesønn å regne. Han fortalte om et snill og eiegodt menneske.
Manndalen Sanitetsforening skrev en hyllest til søster Helene da hun feiret 25 års – jubileum som helsesøster. Diktet stod i avisa Nordlys i 1946. De små versene har jeg hentet fra dette diktet. Jeg avslutter med siste verset:
”Nå vil vi oss samle du trofaste gamle, med takk og med hyllest, så godt som vi kan. Vi tenker tilbake på hensvunne dager, i uselvisk virke for hjem og for land.”
Helene Suleng er begravet på Olderdalen kirkegård.
Vi lyser fred over minnet til et fantastisk menneske!






