Elva som renner ned fra Čázavággi/Čázadalen og møter Olderdalselva ved Čohkkábmir bru.


Elva som renner ned fra Čázavággi/Čázadalen og møter Olderdalselva ved Čohkkábmir bru.


Savvan/Savvon i betydning stilleflytende elvestrekning. I gamle dager en meget god fiskeplass. Egentlig er det to kulper. Bajit Bártnasavvan og Vuolit Bártnasavvan eller Bártnabollu.

Čohkká=topp Ápmir=berghammer, haug. Det hersker stor uenighet om skrivemåten. Qvigstad har registrert Čohkkáápmir, mens språksenteret har registrert Čohkkápmir. Slike problemstillinger opplever jeg hele tiden.
Eksemplet Ápmir: I Karasjok, Kistrand, Lyngen, Storfjord, Varanger, Alta og Kvænangen og Kåfjord betyr ordet: haug, avlang bakke. I Alta kan det også bety: bratt berghammer. I Kistrand og Kvænangen kan det også bety: bærbakke. Enaresamisk=haug, bakke og skoltesamisk=bakke. Qvigstad skriver: En stor rund haug. Språksenteret: Rund haug, veldig bratt, skogbevokst.
Čohkkápmir ligger på østsiden av dalen. Fra bygda kan ses en haug eller en rund lita fjell, skogbevokst. Veldig karakteristisk og synlig.




I Olderdalen ser vi ofte deling av ord. Bártna – samisk. Ura – norsk. Altså Bártnaura
Ordet Bártna er et mysterium. Mulig at ordet kan komme av det samiske ordet for Bjørn = Bierdna. Gamle historier om bjørnehi og fangst av bjørn styrker teorien. Usikker og bare mine teorier.

En sving i elva som har fått sitt navn på grunn av en oppkomst(vannkilde i skogen) på yttersiden av elven. Bygdefolket bruker det samiske navnet. Jeg ser også at det norske navnet Kildebukten har vært brukt. «Ved Kildebukten bredder der fant jeg min have» skriver Hans Rismo i sangen Vinterdalsvalsen. Ája (grunnformen) eller ádjat (bøyd form), betyr kilde, oppkomme.


Bartnamyra ligger ved ved Adjatmokki og i forkant av Bartnaura.


Historien fra Storslett har blitt fortalt i generasjoner. Det hele utspant seg like i nærheten av gammel-huset til Sandra og Einar Brandser.
Om «Djevelen på Storslett i Lyngen.»
Det er sjelden at noen journalister besøker disse kanter. At «Tromsø Stiftstidende»i 1898 sender to journalister til å dekke en slik sak hører til sjeldenheten. Denne gang skal vi imidlertid fortelle om noe riktig usedvanlig som har skjedd på gården Storslett i Lyngen, skriver Stiftstidende.
Etter at husets folk hadde lagt seg om aftenen den 14.januar hørtes det som en mann komme traskende i sjøstøvler inne på kjøkkenet. Straks etter åpnet stuedøren seg og det «usynlige væsenet» trådte inn. Her lå moderen til husets eier, Ole Olaussen, mens han sjøl – med sin hustru – lå i en annen værelse. Etter at «væsenet» var kommet inn i stuen, sto det stille noen minutter. Da åpnet døren seg igjen og man hørte at det gikk noe ute på kjøkkenet og derfra opp trappen, som førte til loftet.
Her lå Ole Olausson søster og tre pikebarn. Den yngste var bare 10 og et halvt år gammel. En gutt lå i et kammers ved siden av.
Alle hørte at det kom noen inn gjennom døren. Etter noen minutters taushet hørtes en bankende lyd mot veggen på stueloftet. Som når man slår med en hammer. Pikene stod opp og tente på lyset, man begynte da å undersøke årsaken til bankingen, men intet kunne oppdages.
Samme bankingen hørtes fremdeles, men nå liksom utvendig. Ole Olaussen stod da selv opp og undersøkte huset både innvendig og utvendig, men uten resultat.
Nå ble husets folk redde, tente lys i alle værelser og samlet seg i stuen. Denne bankingen varte hele natta, helt til klokken fem om morgenen. Da kom «væsenet» ned trappen og gikk ut gjennom kjøkkenet. Deretter ble det rolig til neste aften. Men, da kom det usynlige «væsenet» tilbake og begynte å banke så det var umulig å få sove.
Søndagen etter ble det hentet en mann som skulle være i besittelse av krefter, som selv djevelen kunne fordrive. Kvenkonen Helene Marie Hansdatter, som er bekjent for sin barskhet og som etter sigende ikke ville frykte selve Satan, ble også hentet.
Det var aften. Pikene var gått til sengs, mens husbonden, djevelfordriveren og kvenkona satt oppe. Da begynte det å banke på loftet, kvenkonen ropte: «Slå hvis du har krefter!» «Væsenet» adlød og slagene falt så tungt at stuen rystet, og alle som hørte dette ble meget forskrekket. Slagene kunne høres til nabogården som lå 500 meter borte.
Han som skulle agere djevelfordriver tok nu den lille piken på 10 og et halvt år med seg på loftet. Her satte han seg på en stol, tett opp til veggen der lyden kom fra og begynte å lese sine fordrivende formularer. Da var det som det «usynlige væsenet» fikk nye krefter. Det dundret i veggen så han måtte slutte med lesingen og flytte stolen fra veggen. Da strøk det et menneske-lignende skikkelse forbi han. Han skyndte seg ned fra loftet. Han var så forskrekket at han etter eget sigende ikke hadde lyst til å komme i nærheten av djevelen lenger.
Det banket og romsterte hele natta, så ingen fikk sove.
Et par dager etter ble det holdt et oppbyggende møte i huset. Det ble kveld og de fleste gikk hjem. Kun «læserne» og noen av de eldre ble igjen i huset. Da de skulle til å legge seg hørtes tre slag mot kjøkkenveggen. Det «usynlige væsenet» var kommet tilbake. Det ble et voldsomt spetakkel på loftet. Av og til hørtes det ut som det ble slått med en hammer, mens andre ganger igjen hørtes det ut som det ble slått med flat-hand. «Læserne» forsøkte igjen med sine fordrivende ord, men ingen ting hjalp.
Da var det en gutt i 20-30 årene som påtok seg jobben med å få bort djevelen – eller i det minste komme vedkommende i tale. Han møtte hos Olaussen den 19.januar. Han gav beskjed til husets folk om å forlate huset. Gutten ble tilbake med den lille piken, som djevelen hadde begynt å forfølge. Lampene ble slukket og en stund etter hørtes det lyder utenfra. Det kom noen inn i stuen der de satt, og forsiktig begynte bankingen. Piken ble veldig redd. Hun spurte gutten om han hørte noe som lignet en sang. Hva gutten hørte sa han ingen ting om. Det var en hemmelighet ved sangen, sa han. Klokken 12 midnatt forlot «uvæsnet» huset.
Den lille piken på 10 heter Amalie Hansine og ble døpt av Henrik Olsen, Ysteby. Etter opplevelsen har Amalie hatt krampeanfall. Hun slår på forskjellige gjenstander for å frembringe den samme lyden som «uvæsenet» frembrakte.
Sannheten av historien kan bevitnes av 30 personer som har hatt anledning til å høre spetaklet hos Ole Olaussen.
Lyngen 26/2 1898
Tromsø Stiftstiende 10d mars 1898
Fint bilde av bygdene Solberg/Soleng og Storslett. Ove Åsli: Tusen takk for det fine bilde.

I forlengelse av arbeidet med mini-biografier jobber jeg med å sette opp ei minneplate i den nye kongeparken i Olderdalen. 8 plater på 20×25 cm festet til ei større plate på 75x115cm. Alt i rustfritt stål. Se bildet. Jeg har mine 8 kandidater. Det er imidlertid opp til kommunen å bestemme dette, siden minnesmerket skal settes opp på kommunal grunn.

Den gamle fergekaia med samer som selger sitt håndverk. Et kjent motiv fra tidligere tider.
