Minne om Anna Haugen,Olderdalen

Foto: Garfjell

Anna Ovedie Hansen (1900–1971)

Anna Ovedie Hansen ble født sommeren 1900. Hun var datter av Marit Petrikke Pedersdatter og Hans Erik Johansen – kjent i bygda som «Amerikaneren». Han hadde fått tilnavnet etter flere opphold i Amerika, og var en godt kjent skikkelse.

Det lille huset i forkant tilhørte Anna og Hilmar Haugen

Anna giftet seg med Hilmar Haugen, og sammen bosatte de seg på Soleng. Der delte de hjemmet med Annas storebror, Ole Lars Mathisen (1884–1960), som ofte ble kalt «Olmathisen» eller «Bonko» i lokalmiljøet.

Hilmar var bror til mer kjente Karstein og Odin Jensen, alle kom fra en familie med sterke røtter i området.

Anna var en snill og godhjertet kvinne, og vi barna besøkte henne ofte – gjerne flere ganger i uken. Selv om hun ikke hadde så mye, delte hun alltid villig det lille hun hadde. Et sukkertøy, ei skje rømmekolle eller noe annet godt – det var små gaver som betydde mye for oss den gang. Hos Anna følte vi oss alltid trygge og velkomne.

Et minne som står sterkt, er hvordan hun alltid tok hensyn til vår redsel for den sinte hunden de hadde. Når vi kom på besøk, låste hun hunden inne på et rom – hun forstod vår frykt og gjorde alt hun kunne for at vi skulle føle oss trygge.

Anna var en ekte patriot. Hun elsket kongen og fedrelandet, og på veggene hang det flere bilder av kongefamilien. Særlig bildet av kong Haakon var hun stolt av – den tok hun ofte ned fra veggen for å vise oss – mens hun med varme og ærbødighet fortalte om hva han hadde betydd for Norge.

De siste årene av livet var preget av fattigdom. Hilmar var syk, og Anna hadde ingen inntekt. Til slutt ble de nødt til å selge eiendommen til kommunen for å klare seg økonomisk. Men, det hadde ikke alltid vært slik. Da de var nygifte, drev de et lite småbruk. Hilmar reiste på fiske og anleggsarbeid, og de hadde et pent, velholdt hus med flaggstang og et lite fjøs.

Jeg husker Anna, Hilmar og Ole som fredelige mennesker – gode naboer med varme hjerter. Minnene om dem lever fortsatt, og betydningen de hadde for oss i oppveksten, vil aldri bli glemt.

Hun døde i 1971 og er begravd på Olderdalen kirkegård

Anna og Peder Henriksen

-besøk av Dagny Larsen Soleng.

Jeg mottok et bilde fra Heidi Soleng av Peder og Anna Henriksen fra Olderdalen. Anna, eller «Lille Anna» som hun ofte ble kalt, var en mild og klok kvinne. Selv om hun holdt en lav profil, hadde hun en sterk og varig tilstedeværelse i lokalsamfunnet.

Peder hadde inngående kunnskaper om stedsnavn og kulturminner, og ble ofte benyttet som informant av både historikere og kulturarbeidere.

Sammen utgjorde de et hjertevarmt ektepar som levde et beskjedent liv, men etterlot seg et betydelig og varig avtrykk i lokalmiljøet.

Kommentarer fra FB:

Astrid Bergmo Har bare hørt bikkoanna, og heigopeder, om det e de samme

Eva Kjølnes Larsen Det er de samme, Eva. Bikko er liten på finsk. Heigopeder og Gistepeder er den samme mannen. Heigo, fordi faren het Henrik. Giste, fordi mora het Kristine.

Ove Aasli ja de hadde altså tilnavn/kallenavn på alle der før i tida. Trudde gistepeder va mann til gistemarja?

Eva Kjølnes Larsen Gistepeder og Gistemarja var søsken.

Eva Kjølnes Larsen Noen hadde tilnavn, fordi man skulle skille de ulike Henrikene, Bertaene osv. Og noen fikk kallenavn. Møtte Peder Mathisen noen år før han døde. «På kirkegården er det bare fremmedfolk som ligger», sa han – med glimt i øyet. Og det er jo sant. På støtta står jo det virkelige navnet.

Naustet i Oldervika

Legger ut mail – korespondansens mellom Kåfjord kvenforening v/Soleng -Renmælmo – Kirchhefer og Troms fylke. Målsetting : Få bygget opp «Finnekapellet» fra 1722 i Kåfjord.

Beskrivelse

Naust av laftet tømmer med nyere tilbygg av bindingsverk. Nedfallent. Delvis kledt utvendig
En blandet bygning med samiske, norske og kvenske brukere

Historikk/Tradisjon

  • Bygningen:
    Selve tømmeret skal ha kommet fra Karnes kirke som ble bygd i 1731 av misjonær Simon Kildal. Denne bygningen oppgis å ha vært 6m x 11m. Kirka, eller forsamlingshuset, ble flyttet til Lyngseidet i 1740 og siden tatt ned på slutten av 1700-tallet (rundt 1775). Tømmeret her i fra skal også ha blitt brukt til to andre naust (bl.a. et naust som fortsatt står i Oldervika i dag på Gnr 2 Bnr 2). SEFRAK nevner at årstallet 1718 skal ha vært nevnt, men tømmeret fra Karnes kan tidligst ha kommet rundt 1770-75. Tar man høyde for ombygging/utviding med annet materiale så kan dimensjonene stemme overens. Originalkirka skal ha vært 6 x 11 m, dette naustet har tømmerkasse på ca 6 x 6m. Det andre naustet som sies å ha tømmer fra Karneskirka er ca 8 x 14m, men her er det bare hjørnene/gavlveggene som har tømmer (ca 8 x 4m, med store naustdører i begge endene). Om det tredje naustet vites det ikke noe om.

    Naustet skal være flyttet/gjenoppbygd etter snøskredet som gikk i Brattfjell i 1881 (Ottar 2011). Usikkert om selve naustet ble tatt av raset eller kun flyttet etter dette. Det er da usikkert hvem som eventuelt kan ha oppført bygget, til hvilken tid og om det har blitt flyttet/endret før 1881. I ettertid skal det ha fått tilbygg mot sør i 1950, siden forkortet mot sør i 1960. Per Jacobsen (f.1927 d.1976) er den siste som skal ha brukt og ordnet med naustet. Siden har den stått til forfall, og har nå falt sammen i løpet av de siste 2-3 årene.

    Det er sannsynligvis Mikal Jensen (Mikal Jensa, f.1831) som har ført opp/flyttet naustet på begynnelsen av 1880-tallet, på daværende gnr 1 bnr 2, lnr 11b. Det var Mikal og broren Johan P. Jensen (Joa Jensa, f.1819) som eide hver sin halvpart av Brattfjell etter delings- og skyldsetting i 1860 (Johan Jensen 11a, Mikal Jensen 11b). Johan døde i det store snøskredet som gikk 22 mars 1881, der åtte personer omkom. Hus på begge gårder ble tatt, men det skal ha gått verst utover Johans gård og familie. I 1886 ser vi at Anders Mikalsen (f.1855) har tatt over Johans del. Anders er sønn av Mikal Jensen og hans tidligere hustru Anna Maria Andersdatter (f.1829). Mikal Jensen daværende hustru Inger Johanna Henriksdatter (f.1833) gikk med i raset og han giftet seg samme år med ei Inger Birgitte Larsdatter (f.1850 Bergenes). De fikk blant annet datteren Emilie Mikalsen/Jensen (f.1888), som ble gift med Magnus Jacobsen (f.1883). Magnus og Emilie er foreldrene til Per Jacobsen og Inda Alfrida Olsen, sistnevnte er moren til informant Magne Berg.

    Det er som nevnt vanskelig å si noe om byggherre/år for denne bygningen (som naust i Oldervik), men om naustet ble oppført på Brattfjell sent 1700-tall/Tidlig 1800-tall, så kan byggherre være enten Kristen Kristoffersen (f.1753) eller Johannes Pedersen (f.1752) jf. FT1801. Ingen av disse er derimot registrert som skatteytere ved sølvskatten 1816, i likhet med steds/gårdsnavnet Brattfjell/Bradtfjeld. Christen Christophersen dør i 1806. Hvor lenge de har bodd der vites ikke men i Schnitlers protokoller nevnes det en bonde i Brattfjell i 1743. Brattfjell er ikke nevnt i ekstraskattelista 1762-1765, men det er Oldervik. De de som senere er bosatt på Brattfjell er registrert under Oldervika i 1801 og 1816 (Mat.No.3), deriblant Jens Jonssen (f.1784 i Skotsetet), som er far til Mikal og Johan Jensen. Først i 1838 er det igjen registrert gårdsbosetning på gårdsnavnet Brattfjell under løpenummer 11 (Jens Johnsen). Bosetninga på Brattfjell har da enten vært registrert under Oldervik i folketelling/manntall eller vært ubebodd i perioder. Hvis naustet har fulgt med Jensen-familien kan naustet først ha blitt oppført i selve Oldervika eller Skotsetet og siden blitt flyttet en gang mellom 1801 og 1838.

    Etnisitet:
    Brattfjell
    Friis 1861 viser to samiske gårder på Brattfjell, der en familie bor i tømmerhus og kan snakke norsk og finsk. De andre bor i gamme og kan norsk. Friis 1890 viser to samiske gårder i tømmerhus. Folketellinger og kirkebøker viser ganske entydig at familien på gården (Mikael Jensen/Mikal Mikalsen) er samisk. Ingen etnisitet er nedskrevet for 1910-tellingen. Eier har ikke hørt noe om samisk språk/etnisitet men oldebarn til Mikal Jensen sier at de eldre snakka samisk, men kun seg imellom. Samisk språk synes å ha gått ut av bruk her første halvdel av 1900-tallet.

    Det er usikkert hvor eksakt naustet først ble oppført i Brattfjell-Oldervik-Skotsetet, men ifølge Friis-kartene er som nevnt Brattfjell samisk. Selve Oldervika er hovedsakelig norsk i 1861, blandet samisk-norsk i 1890. I 1861 har Skotsetet en samisk gård (i gamme) og en norsk gård der det også snakkes kvensk. I 1890 er begge gårdene samisk. I Schnitlers protokoller 1742-45 er antallet samer i Ullsfjordområdet (sjøfinner, samiske husmenn, bygdelapper og østlapper(reindriftssamer) oppgitt til ca. 43 familier. For Lynget er tallet 84.
    Folketellingen fra 1801 viser to husstander i Brattfjell, og åtte i Oldervik, men ingen etnisitet/nasjonalitet er bemerket selv om etterkommerne til flere er registrert som samiske i senere folketellinger.

    Lyngen/Karnes
    Lyngen-området er jf Friis-kartene og folketellinger veldig blandet norsk-samisk-kvensk. FT1801 for Karnes viser f.eks. ti husstander der etnisitet/nasjonalitet på husfar er oppgitt. Der er det tre kvenske og fire samiske gårder, resten har henholdsvis norsk, dansk og svensk husfar, inkludert Proprietær Ulrik Wasmuth. Kirka har blitt referert til som et «Finne-kapell» i forskjellige kilder.

    Oppsummert kan man si at kirka på Karnes har vært benyttet av samisk, kvensk og norsk befolkning. Hvem som først oppførte og brukte det som naust i Oldervik-området er usikkert. Som helhet fremstår området blandet norsk-samisk på 1800-tallet, der det samiske kommer mer tydelig fram i folketellinger etc. fra 1861. Familien som bodde på Brattfjell og som mest sannsynligvis har ført opp naustet på stedet fremstår som samisk frem til tidlig/midt 1900-tall.

Ombygging

  • Tømmeret i kirkebygget solgt og brukt i naust i Oldervik rundt 1770-1775. Tilbygg oppført 1950, forkortet mot sør ca 1960
    Merknad: Kilder: SEFRAK-registrering og Lyngen kirke 250 år (1981 Håkon Karlsen Jr).

Kulturhistorisk kontekst

Middels KMV

Svein Arild Soleng

………………………………………………………………………….

Hei

Takk for informasjon. Det er spennande om det er faktiske restar av kapellet på Karnes. Det burde vere mogleg å få dater materialane frå dette ved hjelp av dendrokronologi. Har du vore i kontakt med Andreas Kirchhefer i Tromsø om dette? Også fylkeskommunen kan vere interessert i eit slikt prosjekt. Reint tømringsmessig er burde det vere overkommelig å tømre eit bygg i den storleiken det er snakk om, men kor vidt det er gode nok kjelder å basere seg på er vanskeleg for meg å vurdere ut frå den informasjonen du har sendt. Det vil krevje litt meir arbeid å undersøke tømmeret etter kapellet på Karnes for å finne ut om det er bevarte detaljar frå korleis bygget var utført opphavleg. 

På den tida, i 1722, var det enda ikkje etablert oppgangsager eller andre typar sagbruk i drift i Troms og FInnmark. Dei fyrste handsagene for saging av material kom til Finnmark på slutten av 1700-talet. Det var derfor vanligast at tømmerhus vart bygd av rundtømmer, enten heilt runde, eller forma noko ovale. Det finnast døme på tømring av tømmer som var flatøksa på sidene ulike stader i Noreg og Sverige på 1700-talet og før, men det er sjeldne saker og lite truleg at det har vore særleg vanleg i Troms på 1700-talet.

Det er få tømmerhus, eller restar av tømmerhus, i Troms som er frå så tidleg som 1722, men det er nokon. Desse kunne det vere interessant å kartlegge og å studere nærare for å få eit utgangspunkt for ein eventuell rekonstruksjon av kapellet frå 1722. Eit slik arbeid vil krevje ein del finansiering for både undersøkingane og for sjølve tømringa, men det burde vere gjennomførbart. 

Med vennleg helsing Roald Renmælmo

……………………………………………………………………………………………………………………………………

Hei,

fint at du tar opp saken. Det hadde absolutt vært interessant å få tømmeret i de to naustene datert og vurdert mht opprinnelse. Jeg har gått rundt naustet på Brattfjell for en del år sida og tatt noen bilder, før det kollapset. Jeg håper tømmeret ligger der fortsatt. Og så har jeg nok nevnt saken både for folk hos Sametinget, kommunen og ev. fylkeskommunen, men jeg er nok ikke godt på å dra i gang prosjekter. Kanskje man kan få noen med på et spleiselag?

Prisen min er per i dag 7.000 kr i grunnbeløpet (rapport) pluss 1.125 kr per prøve, inkl. mva.

Tommelfingerregelen er å ta sikte på 10 prøver per bygning, ev. kjent byggefase.

Da blir summen for en bygning med 10 prøver 18.250 kr. 

Inkludert prøvetaking bør man sette av iallfall 25.000 kr per bygning. 

Mvh, 

Andreas Kirchhefer

—

Dendroøkologen A.J. Kirchhefer

Skogåsvegen 6, 9011 Tromsø

mob. +47 995 30 332, fb/ig: @dendrokirchhefer

 

Kåfjord kommune

De siste registreringene i denne perioden ble gjort på slutten av 1970-tallet, like før oppstarten av registreringene for Økonomisk kartverk i disse kommunene i 1978-79. På Bakkemoen (gnr.18, br.nr.19) på nordsida av Kåfjorden, nesten inne med Birtavarre i fjordbunnen, ble det registrert ei grav i form av ei oval forsenkning med mulig hulrom i bunnen i nærheten av noen forhøyninger i terrenget. Lokaliteten er registrert som uavklart gravminne (ID 57324-1). Dimensjonene kan passe med ei hellegrop, men lokaliseringa ca. 100 m.o.h. tilsier heller fangstgrop som alternativ fortolkning. Et stykke opp i Kåfjorddalen, på Nuorejohksuolu mellom Rv33 og Kåfjordelva (gnr.23, br.nr.4), ble det også registrert ei oval steinsetning (ID 38160-1). 


Nordligst i Kåfjord kommune ble registreringer gjort på bruket Jovoll i Hammervik (gnr.2, br.nr.6) i 1979 i form av 3 ovale gravhauger. Strukturene ble vurdert som naturdannelser, men ble registrert som uavklart p.g.a. lokal tradisjon om plagsomme ”tuftefolk” (ID 47397). Lengre sørover, i Ysteby (gnr.6, br.nr.4,5) på nordsida av Kåfjordens munning og vest for fergeleiet i Olderdalen, ble det samme år registrert to runde gravhauger i et større felt med etter-reformatoriske hustufter (ID 63446-9 og 10). Lengre inn på nordsida av Kåfjorden, på bruket Bergemo i Trollvik (gnr.16, br.nr.4), registrertes det to lokaliteter med henholdsvis 3 fangstgroper og gammetufter (ID 74009) og 4 fangstgroper og hustuft (ID 63451). Ved en kontrollbefaring i 1990 ble fangstgropene fortolket som vannhull og tuftene som yngre enn hundre år. Lokalitetene har imidlertid fortsatt status som automatisk fredete kulturminner. Oppe i Skardalen (gnr.28) på sørsida av Kåfjorden ligger en av de største kjente seidesteinene i regionen, Nissonesgallu, registrert som offerstein (ID 17442-1) i 1979 (foto i Guttormsen 2005:192).

Senere registreringer: gnr. 1, 29 og 36 i Kåfjord kommune

Like sør for dagens kommunegrense mot Nordreisa, ble det på bruket Fredly i Djupvik i 1996 registrert ei rektangulær gravrøys (ID 18997-1) oppunder fjellfoten ved Lakselvmyra (gnr.1, br.nr.8). I 2005 ble det registrert ei hustuft fra tidlig metalltid på Løkvoll (gnr.29, br.nr.2) ved Mandalselva et par hundre meter sør for E6 (ID 105934-1). Siste registrering i området ble gjort året etter oppe på fjellet ovenfor Sandnes (gnr.36, br.nr.7) nord for Mandalen på sørvestsida av Kåfjorden (ID 111040-1). Den var i form av en tradisjonslokalitet påvist av en lokal informant og bestod av en samisk offerstein.

Sammenfatning

De tidligste kulturminneregistreringene i området dreier seg om groper i fjellterreng, hvis tilknytning til jernalderen er svært usikker. Ellers gjelder det gravrøyser som ble avdekket i forbindelse med utgravingene på Elvejord samt urgraver og andre kulturminner i nær-området. Tuftene på Elvejord var opprinnelig tolket som steinaldertufter (Simonsen 1980:190), men disse viste seg altså å være levningene etter en boplass/gårdsbruk fra tidlig 1600-tall som tilfeldigvis var anlagt på og ved en norrøn gravplass fra sein hedensk tid. Registreringene for Økonomisk kartverk og senere registreringer resulterte hovedsakelig i flere gravrøyser og også en del gravhauger – de fleste lokalisert på det flate forlandet på vestsida av Lyngen fra Polleidet til Årøybukt (flyfoto i Larssen 1976:19), men også noen få spredte gravhauger på østsida av fjorden mellom Kåfjorden og Spåkenes helt i nord. Fangstgroplokaliteter er registrert på forlandet på Lyngens vestside samt inne i Kåfjorden – sistnevnte lokalitet er det imidlertid reist tvil om. På vestsida av fjorden er det videre bekreftet nausttuft fra jernalderen, mens det i Kåfjorden er påvist ytterligere ei urgrav samt et par offersteiner.

Dobbelt så mange gravrøyser er karakterisert som runde enn de som er beskrevet som avlange eller ovale. Ei røys er imidlertid karakterisert som rektangulær. Det er bare ca. halvparten så mange gravhauger som gravrøyser – av haugene er det omtrent like mange avlange som runde. Formelement som fotkjede eller fotgrøft nevnes ikke, men utgravningene på Elvenes avdekket gravrom eller gravkammer i en av de avlange røysene. Ellers beskrives en av røysene i Fast-dalen som å ha et søkk i toppen. Langt de fleste oppramsete kulturminnene her har status som automatisk fredete. Uavklarte kulturminner er urgravene på Bonkholmen, ei oval grop innerst i Kåfjorden samt gravhaugene i Hammervik (Djupvik). Som sedvanlig har imidlertid flere av de automatisk fredete kulturminnene beskrivelser som ”muligens fangstgroper”, usikkert fornminne, ”langhaug?”, og i et par tilfeller avskrevet som fredet kulturminne ved seinere befaringer.

Som nevnt ovenfor synes gravrøyser/-hauger å dominere det relativt flate forlandet på vestsida av Lyngen. Sørligst her er det også ei nausttuft datert til yngre romertid og helt i nord ei bjørnegrav datert til merovingertid. Fangstgroplokaliteten her og i alle fall de to i Kåfjorden må karakteriseres som usikre. Bortsett fra på Bonkholmen, er det i Kåfjorden vi finner samiske offersteiner. I tillegg til disse, er det bare ei steinsetting innerst i Kåfjordalen samt noen få spredte gravhauger/-røyser på østsida av Lyngen fra Kåfjorden og nordover. Det dyrkbare området på vestsida av Lyngen synes slik å flest spor etter norrøn jernalder, mens kultur-minner som offersteiner i Kåfjorden kan peke mot samisk tilstedeværelse her langt tilbake i tid. 100 

Guttormsen (2005:112) forsterker denne kontrasten mellom vestsida og østsida av Lyngen ved å vise til nausttufter og langhustufter flere steder på vestsida – disse kan imidlertid ikke gjenfinnes i kulturminneregisteret.

Som vanlig er sporene etter den norrøne jernalderbosetninga lokalisert på strategiske steder langs fjorden med utsyn både innover og utover. Konsentrasjonen på vestsida er også størst i området Elvejord – Årøybukt som ligger rett overfor munningen av Kåfjorden på andre sida av Lyngen. De seinere ankomne kvenenes vellykkede korndyrking og husdyrhold i nyere tid vitner om gode jordbruks- og beiteforhold i de ovenfor omtalte områdene i både Lyngen og Kåfjord, i tillegg til gode fiskeforhold i begge fjordene (Guttormsen 2005:378-93, 413-22).

Avisa Ruijan Kaiku

I avisa Ruijan Kaiku 29.6.2007 fortelles det i en ar­tikkel med tittelen «Kvenkommunen Kåfjord», at iføl­ge «Militærtopografisk beskrivelse av Lyngenavsnit­tet» fra 1936, er Kåfjord den største kvenkommunen i Nord-Troms.

Av den totale befolkningen på 2482 er 602 kvener og 260 blandet samisk/kvensk, 1233 samer og 530 nordmenn.

På samme tid har til sammen­ligning, Storfjord 360 kvener og Nordreisa 211 (Rui­jan Kaiku 29.06.07).

Så om Manndalen kan regne seg som en kvensk bygd, så vil resten av kommunen, og spesielt de ytre deler, kunne vise til en enda sterkere kvensk tilknytning.

For dagens generasjon kvener og samer vil det være viktig at etnisitet kobles mot det positive, at det å være flerkulturell blir betraktet som en styrke og verdi i Gaivouna/Kåfjord/Kaivuono. Ti­den er kommet for at etnisitet ikke lenger er en kamp om fortida, men frihet og kraft for framtida.