Slektstreff

At Kvenparken betyr mye for mange, vet vi. Men meldingen som kom i dag tidlig var spesiell:

«I 2014 fant jeg fram til en fjern slektning i Wisconsin, USA. Vi fikk god kontakt og har møttes flere ganger. Han ble pensjonist i år og tok turen til Norge og videre nordover. Vi var mange i mottagelseskomiteén og besøkte også Kvenmonumentet. Det var artig det.. Der kunne vi fortelle han om våre felles forfedre og ferden fra Finland over til Norge. Han ble en stolt kven, så det er bare å gratulere med den jobben dere gjør. Vi ser den nye stolte kvenen helt til høyre i bildet «

Mvh Brora

På bildet fra venstre: Rita Lyngmo, Ingard Hugo Lyngmo, Hjalmar, Randi Lyngmo Isaksen, Erling Isaksen, Pratica og Peter

Er du kven eller same?

Er du laktoseintolerant?

Kvener og samer generelt er mer laktoseintolerant enn resten av befolkningen i Norge. I Finland er cirka 17 prosent av befolkningen laktoseintolerant, og blant samer er det mellom 40 og 75 prosent laktoseintoleranse. Så vet vi jo at kvener i Norge ofte også er av samisk avstamming. I den ordinære norske befolkningen er bare ni prosent laktoseintolerant.

  • Eskild Johansen har en morsom artikkel i avisa «itromsø» som viser 10 tegn på at du kan være av kvensk eller samisk avstamming.
  • Trykk på lenken under

https://www.itromso.no/meninger/i/75ee3W/ti-tegn-pa-at-du-er-av-kvensk-eller-samisk-avstamming

Ida Amalie Pauline Lillevik

En tidlig septemberdag i 1942 forbereder tre jenter og fjorten gutter seg på å rømme til Sverige. Været var klart og fint, men nettene var kalde. To reindriftssamer skulle være deres guide og lose dem trygt til Sverige. Stemningen var preget av spenning, og flukten forløp heller ikke uten problemer. I boka Veien til Sverige skriver Torleif Lyngstad om den dramatiske flukten fra Manndalen, via Keinovuopio, Kiruna, og videre sørover til Kjesäter som ligger i Vingåker kommune i Södermanland i Sverige. 

Flukten til Sverige 1942. Sittende foran Harald Solbakken med Anne Lise på fanget. Foran med hvit lue Olav Olsen. Bak fra venstre (halve person) Jenny Andersen, Ukjent, Nils Hansen, bak med kasjettlue Olav A. Nilsen, Ida Isaksen (merk dere at her brukes Isaksen som etternavn på Ida) , Ukjent, Hans Myreng. Bildet er fra 1942- Fotoeier: Maud Lillevik.

Fra den samme flukten i 1942. Damene har fått låne samenes duskeluer Fotoeier: Maud Lillevik

Ida feiret julaften i Svenstavik i Sverige sammen med andre nordmenn, julen 1942

Ida Lillevik: «Eg hadde registreringsnummer 7918 og det må eg si: vi blei forferdelig godt mottatt, den norske regjeringen hadde ordnet alt for oss. Og kor koselige menneska det var!

Vi hadde egentlig lite kontakt med dem, vi hadde fått grei beskjed at vi ikke skulle blande oss med svenskan – vi skulle ikke snakke for mye med dem – det hadde vi fått beskjed om. Reglementet stod i boka, eg har boka den dag i dag: Lov for nordmenn i Sverige. Den har eg gjømt. Og vi måtte ikke prate høgt på restaurant, buss eller tog, ingen norske flagg måtte vi bære og helst ikke vise at vi var nordmenn. Det var jo livsfarlig – for viss det var nazister, så blei dem heime forrådt. Og vi fikk ikke lov å fortelle til en nordmann ka tid vi gikk over, vi hadde ikke lov til det..«

Bildet er fra Frønstad i Jämtland, der vi er på helseleir, alle nordmenn som skulle til polititroppen blei vaksinert. Vi ser Ida som eneste dame blant alle menn. Ida jobbet som kokk hele perioden i Sverige.

Ida og en veninne på rotur på Saltsjöen under krigen.

Hjalmar og Ellinor

Etter krigen giftet Ida seg med Hjalmar «Jenga» Pedersen, og sammen fikk de tre barn, Ellinor, Ingjerd og Steinar Ove. Alle er døde, Steinar Ove døde som liten. Hjalmar Pedersen døde tidlig – brått og uventet.

Senere giftet Ida seg på nytt med Reidar Lillevik fra Bø i Vesterålen. Reidar hørte til Hemnes-slekta med sterke røtter til Kyrksæterøra i Trøndelag. Sammen fikk de tre barn, Maud, Torunn og Rune. Dette kan vi se tydelig i dette slektstreet:

Ida Lillevik var en meget engasjert dame. Hun har i perioder svært aktiv i Husmorlaget, Husflidlaget, Pensjonistforeningen, Handikap-foreningen Samfunnshuset, Olderdalen idrettsklubb, I Støtteforeningen «Maurene» som jobbet for nytt eldresenteret i Olderdalen. Hun har også vært nominert på Senterpartiets liste i Kåfjord.

Ida og Johs Aasli skal ha mye av æren for at eldresenteret i Olderdalen ble bygd. Den jobben de gjorde i støtteforeningen «Mauren» var formidabel.

Noen utklipp fra lokalavisen Framtid i Nord

En fantastisk dame som døde 1. oktober 1993 og er begravd på Olderdalen kirkegård.

Hva du har lidd det ingen kjenner. Selv du kun din smerte bar. Du syntes glad blant dine venner, enskjønt du mye plaget var.

Gravsteinen til Reidar og Ida Lillevik som står på Olderdalen kirkegård

Bildegalleri: Ida Lillevik. Bildeeier: Maud Lillevik

Kvener i Tromsø by

Astrid Andresen skriver i sin bok, Tromsø gjennom 10 000 år – Handelsfolk og fiskerbønder – om den kvenske innvandringen til byen.

Hun innleder med en kort drøfting av hvorfor kvenene ikke slo seg ned i Tromsøs landdistrikter, som Sørfjorden, Hillesøy eller Tromsøysund. I stedet etablerte de seg i Tromsø by, i området der kjøpesenteret Nerstranda ligger i dag. Kvenene kalte stedet Randa, et navn som direkte oversatt betyr strand eller stranda. I 1845 utgjorde kvenene rundt 8 % av byens befolkning. Til sammenligning viser Andresen til Lyngen som på samme tid hadde en kvensk befolkningsandel på hele 44 %.

Stranda, eller Randa, utviklet seg til å bli kvenenes bydel. I 1865 var mellom 20–25 % av byens befolkning kvensk. Behovet for fellesskap og tilhørighet var viktig den første tiden, det samme ser vi også andre steder i Nord-Norge. I Tromsø var Stranda sentrum for det kvenske miljøet. På den tiden var området en utkant og et fattig strøk, men nettopp derfor kunne man finne rimelig, midlertidig husvære der. Det kvenske språket var dagligdags på Stranda, selv om mange også behersket norsk.

Etter hvert som kvenene fikk bedre økonomi, kjøpte de seg mer solide hus og flyttet til andre deler av byen.

Det er ingen tvil om at Tromsø har en betydelig kvensk bosetting.

Dugnadsånd

Her et bilde fra 1965 – da en ulykke rammet bygda Soleng. Ungdommene stilte straks opp for å hjelpe familien med høyonna. Det var slett ikke tilfeldig hvem som tok på seg oppgaven – for dette var en usedvanlig flott ungdomsgjeng, med Reidulf Larsen, Dagfinn Johnsen m/flere i spissen.

Fotoeier: Heidi Soleng

I tidligere tider sto dugnadsånden sterkt, og den hadde en særlig betydning når bygda ble rammet av tragedier. Dersom en ulykke tok liv eller påførte noen alvorlige skader, var det ikke bare den enkelte familie som bar sorgen og byrden – hele bygda følte ansvaret.

Slike felles løft hadde både en praktisk og en følelsesmessig side. De sørgende slapp å stå alene med de daglige bekymringene, og de fikk kjenne at fellesskapet bar dem gjennom den mørkeste tiden. Dugnaden ble dermed mer enn bare fysisk hjelp – den var et uttrykk for samhold, omtanke og gjensidig forpliktelse.

Denne tradisjonen gjorde at bygdesamfunnene sto sterkt, selv når de ble rammet av dramatiske hendelser. Folk visste at dersom ulykken rammet én, var det som om den rammet alle.