Det finnes historier i vår nordnorske fortid som nesten er for vonde til å fortelle. Historier om fattigdom, nød og mennesker som måtte gi slipp på det kjæreste de hadde for å overleve. En av disse handler om små kvenske barn som ble solgt eller bortbyttet til norske familier langs kysten.
I gamle dager vandret familier fra de finske skogområdene i Nord-Sverige mot kysten av Nord-Norge. De kom med sine familier, sine få eiendeler og håpet om en bedre tilværelse. Men ikke alle hadde det like godt. Blant dem fantes det familier som levde i den ytterste fattigdom. I små og enkle koier satt foreldre med flere barn enn de hadde mat til. Noen ganger var nøden så stor at de måtte ta beslutninger som ingen foreldre burde måtte ta.
I boka Folket langs de iskalde kyster beskrives denne tragiske trafikken. Det fortelles om hvordan fattige familier kunne overlate små barn til forbipasserende fjellfolk som hadde mat og penger. Barna ble tatt med på vandringen mot kysten, der de ble tilbudt norske bønder og fiskerfamilier som arbeidskraft.
Det var ikke snakk om adopsjon slik vi kjenner begrepet i dag. Barna kunne bli byttet mot ei ku, en geit, en sau eller noen få daler. En god jente kunne være verdt ei ku, mens en gutt kunne byttes mot ei geit og noen penger. Andre ganger var betalingen enda mindre. Det fortelles til og med om barn som ble gitt bort mot en sau eller noen få våger fisk.
Tenk på det et øyeblikk. Et lite barn, kanskje bare åtte eller ti år gammelt, skulle forlate mor og far, søsken og alt det kjente. Det skulle følge fremmede mennesker over fjell og vidder, uten å vite hvor reisen endte, eller om det noen gang skulle få se familien sin igjen.
På kysten ble barna satt til arbeid som gjetere, rolgutter og barnepassere. De skulle gjøre nytte for seg i hjemmene der de havnet. For noen ble det kanskje et tryggere liv med mat på bordet og tak over hodet. Men for andre må overgangen ha vært brutal. Et fremmed språk, nye skikker og en tilværelse langt borte fra alt de kjente.
Boka forteller også om hvor omfattende denne handelen var. På begynnelsen av 1800-tallet skal titalls slike barn ha kommet til kystområdene i Troms, Balsfjorden, Salangen, Ibestad og Lofoten. I Ibestad ble det mellom 1810 og 1814 registrert åtte personer ved nattverden som hadde kommet til Norge som barn gjennom denne trafikken. De var da blitt mellom 19 og 23 år gamle. Selv om handel med mennesker var forbudt, fortsatte virksomheten i det skjulte langt inn på 1800-tallet.
Det er vanskelig å forestille seg hva disse barna bar med seg av savn og minner. Kanskje husket de en mors stemme, en fars hånd eller søsken som ble igjen hjemme. Kanskje glemte noen etter hvert sitt eget språk og måtte lære seg å leve som en del av en fremmed familie. For mange kan det ha blitt et liv uten kjennskap til sin egen opprinnelse.
Vi vet heller ikke hvordan alle disse barna ble behandlet. Noen kan ha fått gode hjem og blitt en del av familien de kom til. Andre kan ha blitt betraktet først og fremst som billig arbeidskraft. Det tragiske er at de selv hadde så liten mulighet til å påvirke sin egen framtid.
Dette er en historie som minner oss om hvor brutalt fattigdommen kunne ramme de kvenske og finskspråklige familiene i nord. Den forteller også noe om et samfunn der menneskeverd og barns rettigheter var langt fra det vi i dag tar som en selvfølge.
Når vi snakker om kvensk historie, handler det ofte om språk, kultur, innvandring og fornorskning. Men vi må heller ikke glemme de små menneskene som forsvant ut av sine egne familier og inn i norske hjem. De ble kanskje etter hvert en del av bygdene og slektene langs kysten. Noen fikk kanskje aldri vite hvor de egentlig kom fra.
Bak hver av disse historiene lå det et barn. Et barn som ikke var en handelsvare, men et menneske med et navn, en familie og en framtid som andre tok avgjørelser om.
De ble solgt for ei ku, ei geit eller noen få daler. Men det de mistet, kunne aldri måles i penger.
Kilde: Kvenene-et folk ved ishavet.
I boka omhandler disse barna som både kvener, skogfinner og barn fra finskspråklige familier.
