«Lavvontupa» på Storsletten.
Bildet må være fra før 1920 for Sofie (kona) døde i 1920.
Bak: Tjenestejenta Lovise Eliassen fra Normannvik. Fra venstre: Malvin sitter på fanget til Mathias Hans «Lille Mattis». Til høre for «Lille Mattis» sitter kona Sofie med Kristine på fanget. Nederst til venstre ser vi «Lena» eller Helene. Til høyre min bestemor Sofie Lovise. Takk til Edel Ballovarre!
Helene Maria Hansdatter ble født i Manndalen 28. september 1826 og døpt i Lyngen kirke 3. juni 1827. Hun var datter av Hans Olsen, som opprinnelig kom fra Bakkeby og Vest Uløy, og Christine Pedersdatter, som hadde kvenske aner.
Allerede i ung alder utmerket Helene seg som en dyktig elev, og hun ble konfirmert 23. juni 1844 med gode karakterer. Hun vokste opp i et kvensk miljø hvor både språk og kultur ble tatt vare på.
Kvenene er et finsk-ugrisk folk, innvandret til Nord-Norge på 1700- og 1800-tallet. De var kjent for sin sterke arbeidsmoral og nære forhold til naturen.
Helene lærte tidlig å strikke, sy og veve, ferdigheter som var viktige i den kvenske tradisjonen. Hun hadde også en stor interesse for matlaging og var spesielt dyktig i å tilberede tradisjonelle kvenske retter basert på lokale råvarer fra Lyngen-området.
Et avgjørende vendepunkt i Helenes liv kom i 1854, da Morten Larsen fra Storslett, som nylig hadde mistet sin kone Karen Josephsdatter, hentet henne som hushjelp. Morten verdsatte Helene høyt, og samme høst inngikk de ekteskap. På det tidspunktet var han 60 år gammel, mens Helene var 26. Ekteskapet resulterte ikke i barn.
Morten var blitt en velstående mann, han var medeier i ei jekt som handlet med Bergen. Han var medlem av det første herredstyre i Lyngen og han var eier av en stor og betydelig gård. Morten var ofte bortreist, og Helene tok ansvaret for gårdsdriften med fast hånd. En del av jorda var leid ut til kvenen Pehr Mattson Tarkiainen og hans familie, Tarkiainen tok senere det norske navnet Per Mathiasen.
Etter noen år døde Morten Larsen brått og uventet, og Helene ble sittende igjen som en velstående enke. Kort tid senere fant hun kjærligheten på nytt med Mathias Pedersen. De inngikk ekteskap i Lyngen kirke 29. november 1863 og fikk tre barn sammen, deriblant vår oldefar Mathias Hans Mathiassen, kjent som «Lille Mattis».
Ifølge folketellingen fra 1865 bodde familien fortsatt på Storsletten, hvor de drev en stor gård med et variert dyrehold. På dette tidspunktet hadde de en hest, 13 kyr, 20 sauer, en geit og betydelige jordbruksarealer med bygg og poteter. I tillegg hadde de et fosterbarn, Maria S. Pedersdatter, to tjenere samt tre losjerende fiskere som hadde med seg sin egen tjenestejente.
Helene var kjent som en dyktig «Parantaja», en helbreder som kunne stoppe blødninger, behandle infeksjoner og kurere sykdommer hos både mennesker og dyr. Hennes kunnskap ble videreført til mange av etterkommerne.
En av de mest bemerkelsesverdige hendelsene i hennes liv skjedde da nabohuset til Ole Olaussen på Storslett ble hjemsøkt av «bankeånder». Fenomenet vakte stor oppsikt, så selv Tromsø Stiftstidende sendte journalister for å dekke saken. Etter uker med uforklarlige hendelser ble Helene tilkalt. Gjennom flere netters kamp klarte hun til slutt å stoppe de mystiske bankelydene, noe som befestet hennes rykte som en mektig kvinne.
Tromsø Stiftstidende 26.02.1898
Etter Mathias Pedersens død ble Helene boende på gården sammen med sønnen «Lille Mattis» og hans kone Sofie. I år 1900 bodde hun fortsatt i «gammelstuen» på Storsletten, hvor Berit Henriksdatter var ansatt som tjenestepike. Etter hvert som barneflokken vokste til ti, flyttet hun inn i en liten stue kalt «Helenintupa». Hvor denne sto, er usikkert – noen mener den lå ved hovedhuset, mens andre hevder den lå nede ved sjøen i det området som senere fikk navnet «Helenebukta».
Da synet hennes begynte å svikte, flyttet hun til sin datter på Barslett. Helene Maria Hansdatter gikk bort 20. mai 1917 i Olderdalen, 90 år gammel. Hun ble begravd 12. juni 1917 på Sandeng kirkegård i Manndalen. På begravelsesdagen var det et nydelig vær, men idet kisten skulle senkes i jorden, brøt det ut et kraftig tordenvær – et minneverdig og symbolsk farvel til en bemerkelsesverdig kvinne.
I ettertid har Helene blitt omtalt som en «navnkundig kvakksalver», men for dem som kjente henne, var hun mye mer enn det. Hun var en klok, arbeidsom og hjertevarm kvinne som satte dype spor etter seg.
Navnet Helene stammer fra gresk og betyr «den skinnende», det passer godt til henne – noe som kanskje forklarer hvorfor mange i familien har gitt dette navnet videre til sine døtre.
Arbeidsgruppen tilknyttet Kvenparken har lenge hatt planer om å bygge et lite tømmerhus til minne om Helene Maria Hansdatter. Dette huset, Helenintupa, vil bli innredet slik vi tror Helene hadde det for over 100 år siden. Mange gjenstander og utstyr fra hennes tid er allerede samlet inn for å skape en autentisk opplevelse.
Vår kvenske tipp-oldemor var en enestående kvinne, og hennes liv og arv fortsetter å inspirere oss. Hennes historie minner oss om viktigheten av å bevare våre kulturelle røtter, selv i en verden i stadig endring. Helene lærte oss at identitet og historie er uvurderlige skatter som bør vernes og videreføres til kommende generasjoner.
Olderdalen, bygda vår 