Dagliglivet i Bergan

av Håkon Bergmo

En sambygding fra riktig gamle dager, Alf Albrigtsen, som har gjort trønder av seg, ringte her en dag. Han ville ha meg til å lage en illustrasjon til å henge på veggen i barndomshjemmet ytterst i Bergan, noen kilometer nord for Olderdalen. Ikke en hvilken som helst illustrasjon heller. Han ville at det skulle bli i plakat-størrelse, for tydelig å synliggjøre dagliglivet der ute for 80 år siden, – blodslitet på et svært brattlendt og tungdrevet småbruk, slik han husker hjemplassen.

Den bratte eiendommen i Bergan fra sjø til fjell, besto av et lite 1 1/2 etg. tømmerhus på 21 kvadrartmeter, med torvtak, jordkjeller og bislag. Huset unngikk å bli tent på av tyskerne i 1944. I tillegg var det en jordgamme til fjøs og enkle høyløer ved fjøsgammen og nede i fjæra. Høyet ble båret opp på ryggen. Der var en båtstø av steinmur og uten tak til naust og en liten ettroms spissbåt.

Før strømmen fra Sikkajåkk kraftverk ble innlagt i 1953, ble det brukt stearin, olje- og petromaks-lamper til belysning. Men utpå sekstitallet ble nytt hus bygd, og det gamle tømmerhuset ble tatt i bruk som fjøs. Småbruket med dyrehold som sau, kyr, høns og oksekalver, ble driftet helt til -70-tallet.

Alf sin far, Alfred, var helårs fisker, og drifta bl.a. ved Bjørnøya etter småhval, i Barentshavet med line, og utafor kysten av Troms, Finnmark og Vestlandet.

Mesteparten av det daglige blodslitet på småbruket falt derfor på mor Magna og Ellen Marie Iversen, bare kalt for «dadda». Hun bodde også i dette lille tømerhuset, – der alle hadde kvenske, samiske og norske aner.

Alt dette fortoner seg antakelig ikke helt fremmed for mange den gangen for rundt 80 år siden. Men fordi det var ulaseggjørlig å bruke hest og maskiner i gårdsdrifta ute i Bergan på grunn av det bratte terrenget, måtte absolutt alt baseres på håndkraft. Alf forteller om «Dadda» som bar alt av høy på ryggen opp bratta. Vann fra en elv ble hentet i bøtter til husholdninga og til husdyra.

Dette var altså naturalhusholdning i bratta der ute i Bergan, når det var snakk om matforrråd, både før, under og lenge etter krigen.

Med et sånt dagligliv den gangen må man vel trygt kunne slå fast at utviklingen har gått sin positive gang de siste femti åra der ute i Bergan, – og i landet generelt. Det må vi vel være glade for…