«Kåfjord kapell» – Olderdalen, bygda vår

«Finne Capellet» i Kåfjorden 250 år

Av residerende kapellan Dag Sigurd Wisloff:

Etter krigens harde dager i Nord-Norge tok gjenreisningen til. Hus og fjøs skulle bygges opp igjen, gård og grunn settes i stand til daglig drift. I denne tiden begynte man å arbeide vei fra Olderdalen mot Birtavarre. Den skulle lette frakt av materialer og varer til boplassene. Men, man hadde ikke arbeidet lenge på veien, for det ble gjort en merkelig oppdagelse. Bare halvmeteren under torven ble det funnet benrester etter mennesker. Ja, så meget at alt tyder på at her måtte det ha ligget en kirkegård i tidligere tider.

De gamle med god hukommelse ble spurt. Ganske riktig. Det skulle visstnok ha ligger et lite kapell litt innenfor Olderdalen med tilhørende kirkegård. En gammel kone kunne bestemt fastslå at kirketomten lå mellom Soleng og Storslett. Der hadde hun sett en mur eller en slags forhøyning. Dette kunne være gjerdet til en kirkegård som var laget av torv. Tydelige merker etter hull til dørstolper hadde hun også sett. Hun kunne fortelle om et par brede bord som ble funnet i fjæra. Det fantes ikke spiker i dem, bare små hull etter trenagler. Bordene hadde blitt liggende urørt. Nettopp fordi folk mente de tilhørte kirken, var det forbundet med en viss uro å anvende dem til noe annet.

Skolestyrer Peder Soleng i Olderdalen kunne bekrefte folke – sagnet. Han er godt kjent i Kåfjords historie, og har hatt meget å gjøre med gjenreisningen av bygda etter krigen. Han husker da de fant benrester fra den gamle kirkegården. På grunn av torven var de godt bevart og tydet på at noen usedvanlig kraftige mennesker var lagt til hvile der. Muligens av finsk avstamning.

Men nå er sporene nesten borte. Torvmuren forsvant da veien kom, og de gamle bordene har ingen sett noe til. Likevel står der en gammel alterkalk i Kåfjord kirke som taler sitt språk. Den har nok vært mest brukt i sognebud, og vidner om menighetens tidligere liv med sin innskrift: «Bekostet til Guds ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778.»

Skolestyrer Leigland befarte stedet i 1930, og fant en tydelig tuft med synlige graver omkring. Kapellet var 7-8 meter lang og 5 meter brei. (Bratrein 1969).

Leigland skriver i sin sluttrapport: «Ved sjølvsyn har eg i 1930 fått visse for at dette er rett. Tufta er tydeleg synleg. Ho ligg like ved skilet millom Soleng og Storslett uppe på ein turr liten voll. Det har vore kyrkjegard ikring. Gravene er enno synlege. Dette «kapellet» har venteleg vore 7-8 meter langt. Denne plassen bør ikkje verta gløymd.»

Stedet hvor misjonskapellet blei reist i 1722 på Sommernes i Kåfjord. Ved bygging av E-6 gjennom området blei ni trekister avdekket, Gravene forsetter nedover mot sjøen med trekister senket ned i jorda i trappetrinn tre og tre i bredden nedover i terrenget. Nord for og nedenfor ligger det to større gammetufter og noen røyser (graver?). Ellers finnes det her også ei typisk samisk nausttuft. Oppmåling: H. Guttormsen. Kartegning: Grethe Ihlang.

Også historiker og forfatter Helge Guttormsen skriver om dette i Lyngen Regionhistorie Bind 1. Han drøfter: Hvorfor valgte misjonærene Sommernes på Soleng?

«Stedet lå rett utenfor Vinterdalen ved Olderdalen, og fra dette stedet var det kort utror til gode fiskeplasser. På dette stedet, som var tidlig bart om vårene, derav navnet Barslett, var det også bra muligheter for jordbruk. Det var også et sted hvor fjellsamer med rein på sommerbeite i fjellet ovenfor Kåfjord søkte ned og traff fjordsamene. Dette kulturmøtet kan gå langt tilbake i tid.

I 2018 ble det funnet en tysk sølvmynt fra 1370 på jordet mot sjøen, like nedfor kapellet. Tromsø museum skriver at funnet er svært interessant og kan muligens fortelle at Hanseatene også var inne i fjordene på sine reiser.

Helge Guttormsen skriver videre: «Misjonshusene skulle primært være skolestuer for skolemestrenes undervisning, men vi har ingen konkrete beskrivelser av hvordan disse byggene så ut. Det finnes kun en kort omtale av von Westens reiser i Hammonds misjonshistorie. På si andre reise til Nord-Norge i 1718 kom von Westen til Skjervøy, 18. oktober. Her møtte han samer fra Kåfjord og forberedte forsamlingshus. Men ennå skulle det gå fire år før huset blei bygd, trolig et tømmerhus som var 7-8 meter langt og bygd i skillet mellom gårdene Suleng og Storslett i Kåfjord, Ifølge tradisjonen blei misjonshuset på Sommernes brukt fra 1722 til 1794. Da bygget tatt ned og flyttet til Lyngseidet, hvor det blei brukt til skolebygg. Denne opplysninga utelukker etter mi vurdering at misjonshuset på Sommernes kan ha vært en jord- eller tømmergamme. Det må ha vært laftet tømmerhus siden det over 70 år seinere lot seg «ta ned», flytte og bygge opp igjen til skolehus. Vi veit lite om hvordan huset blei bygd og hvordan finnemisjonen finansierte det. Misjonær Willats Bing blei ansatt i distrikt Skjervøy–Kvænangen i 1719. At huset har tålt mye flytting kan tyde på at misjonshuset på Sommernes var solid bygget.»

I begynnelsen av 1720-tallet ble det bygget 5 slike forsamlingshus i Nord Troms. I Olderdalen, Burfjord, Badderen, Nordreisa og Uløya. Disse forsamlingshusene hadde stor betydning for folk fra Nord- Troms. Misjonærenes arbeid var årsak til at folk fra Nord-Troms tidlig kunne lese og skrive. Faktisk mye tidligere enn mange andre steder i Norge.

På Lyngseidet ble det bygget et kapell i 1731 og ble omtalt som «Det lille Finne-Capel i Løngens-Fjord

I gamle kirkebøker ser vi at forsamlingshuset på Soleng/Storslett etter hvert tar navnet «Kåfjord Kapell». Vi finner personer som ble døpt og konfirmert i dette kapellet. Navneendringen fra forsamlingshus til kapell ble sannsynligvis gjort da det ble anlagt kirkegård i tilknytning til forsamlingshuset.

Under arbeid på veien mellom Olderdalen og Birtavarre ble det i 1946 funnet mange graver med kister og lik. Guttormsen skriver:

«Det kan også forklare hvorfor det på Sommernes finnes så mange graver med kister – lik dem som blei brukt på kristne kirkegårder. Nærmere undersøkelser viser at gravene som blei avdekket under veiarbeid i 1946, ikke var etter samenes gravskikk med likene lagt i en pulk og surret i never. I stedet var likene blitt plassert i trekister lik dem som blei brukt til likkister på kristne kirkegårder, og gravene var orientert øst-vest. Det tyder på at Sommernes i kortere perioder på 1700-tallet blei brukt som kirkegård. Det er tenkelig at folk fra indre Kåfjord som døde om sommeren, blei stedt til hvile på Sommernes. Det samme gjelder reindriftsamer som døde på vei ut til vår- og sommerbeitene i Kåfjord. Dette er en mulig tolkning, men en undersøkelse Asbjørn Lanes har gjort av kirkebøkene fra 1750-tallet i Lyngen og Skjervøy, viser at kåfjordingene da søkte ut til Skjervøy kirke, noe vi seinere vil komme tilbake til.»

Arbeidsgjengen på veien mellom Olderdalen og Birtavarre i 1946. Fra venstre: Paul Holst Mikkelsen, Ole Martinsen, Peder Larsen, Ludvik Hansen, Erling Jensen og Arne Hansen. Vi ser Peder Larsen holder to hodeskaller i hendene. Foto: Erling Jenssen. Redigering: Jan R. Olsen.

Det samlet seg en stor mengde med folk da Helsesøster Valborg Soleng startet arbeide med å ta vare på levningene. Alt ble lagt i en stor trekasse som ble gravd ned i området. Ingen vet hvor! Da gang og sykkelstien ble bygd på 1980-tallet ble det gjort nye funn. Disse ble gravd ned ved minnesteinen.

Funnet av levninger vakte stor interesse også utenfor bygda. Tromsø museum ble informert og det tok ikke lang tid før det kom et brev fra professor K.E. Schreiner ved anatomisk institutt i Oslo. Schreiner ber innstendig arbeiderne om å pakke ned det de har funnet og sende dette til Oslo. Utgiftene skulle dekkes av instituttet. I tillegg ble de tilbudt en liten godtgjørelse for jobben. Det hører med til historien at forsendelsen aldri ble sendt.

Det var stor motstand i befolkningen mot å sende levningene til Oslo.

De døde skulle få ligge i fred!

Siden 2018 har det vært jobbet med å bygge en kopi av kapellet på Sommernes. Vi håpet å få dette opp til 300 års markeringen i 2022. Men, ting tar tid. Lenge hadde vi et godt samarbeid med Senter for Nordlige folk, men dessverre «bakket» de ut. Og vi måtte starte helt på nytt.

Nå kan det se ut som vi er på sporet igjen. Sametingets arkeolog André Nilsen har klarert tomta. Landbruksmyndighetene har godkjent fradeling. Kvenforeningen har kjøpt tomta og fått dette tinglyst.

Vi har fått tre interessante tilbud. Nå gjenstår finansiering og byggemelding.

Det finnes ingen tegning eller skisse av bygningen. Det eneste vi vet er at det var en enkel tømmerbygning på ca. 8×5 meter.

Arbeidsgruppa bestående av Elling Vatne, Øystein Steinlien, Gerd Steinnes Nilsen, Ranveig og Svein Soleng. Vi håper bygget står ferdig i 2024.