Det finske Nord-Norge

Av Hans Lidman

-Gi oss mat! Gode Gud, gi oss vårt daglige brød!

Bønneropene kom fra den finske landsbygda. Sulten var stor, folk sloss med hundene om bein og barkebrødsmuler. Mange døde, alle ble underernærte.

Mikkel fra Tervola var av dem som hadde det verst. Hans kone var bare skinn og bein. Barna gikk og tigget, tynne og huløyde.

En vårdag samlet Mikkel familien, tok med seg det aller nødvendigste og dro vestover, mot norskekysten. Der frøs aldri kornet, der vrimlet havet av fisk, der behøvde en aldri sulte. Og det var mange som alt hadde gitt seg avsted mot Norge, særlig fra Tornedalen og Uleåborg län, ryktet om det rike landet spredtes videre.

Men veien var lang gjennom Lapplands skoger og fjell. De minste barna måtte bæres. Matsekken ble tom. De tigget seg fram, de frøs, de sultet. Barna snublet skritt for skritt, gråt og klaget seg. En av småjentene døde av utmattelse. De måtte forlate henne i fjellet.

Midt på sommeren nådde de fram til Børselv i Porsanger. Der fantes det en del skog på den tiden, like ved havet. Skogen vrimlet av vilt, elva var full av springende laks, og ute i fjorden stimet torsk og sei.

Da sa Mikkel til sine barn, full av fortrøstning: – Gråt ikke nå! Her skal det bli mat!

Og hans forhåpninger slo snart til. Det var mat nok for dem som ville arbeide – innen få år var han en velberget fiskerbonde.

Dette hendte i midten av det 18. århundre. Mikkel var den første finnen i Børselv. Men i Alta, Kvænangen, Nordreisa og andre steder fantes det bofaste finner flere årtier før han, alle drevet hjemmefra av sult og russisk overfall. Og i Lyngenfjorden var der alt en finnegrend på førti gårder – der hadde de trengt den norske bosettingen nesten unna.

Like til nyere tid har det vært alminnelig å kalle finnlendere for finner i Norge. Ordet har rot i verbet å finne og betyr altså en finner, en jeger. Men da finnlenderne veltet inn i landet, hadde nordmennene vanskelig for å kalle dem finner, for så måtte en endre det urgamle navnet på samene. Det lå mye nærmere å kalle finnlenderne for kvener. For i de norrøne sagaene blir det omtalt et folk som het kvener, og de var antagelig fra det innerste av Bottenviken. I følge sagaen het kongen deres Faravind, muligens var han svensk vikinghøvding. Disse kvenene var forgjengere og sannsynligvis forfedre til «birkarlene», disse vestfinske jegere, pelshandlere og skatteoppkrevere som i den tidligere middelalder fikk slik makt i Lappland at de simpelthen eide en mengde samer og byttet dem seg imellom som annen eiendommen. Så tidlig som i det 16. og 17. århundre blir disse kvenske handelsmenn nevnt – da kom de østfra seilende langs norskekysten og bød ut sine varer.

Nok om det, ordet kven ble tatt opp igjen overfor de innvandrende finnene. Snart kommer det også til en viss motsetning mellom disse kvenene og nordmennene. Kvenene var iherdige og arbeidet gjerne for lavere lønn enn landets egne. I midten av forrige århundre hadde et halvt tusen kvener fast arbeid i Kåfjord i Alta, og alle fikk de lovord av arbeidslederen for gruvene, den britiske generalkonsulen Crowe.

Også språkvanskene gjorde sitt til spenningen. Kvenene holdt trassig fast ved sitt finske morsmål og nektet helst å lære seg norsk. Ekteskap mellom nordmenn og kvener forekom, men var mannen norsk og kvinnen kvensk, ble det snakket finsk i familien. Det kom mang en hindringer i veien på grunn av språket. Bare en liten del av kvenene kunne følge med i en norsk preken, og når kvenen skulle avlegge ed for retten, begrep han ikke edens innhold. Misforståelser oppsto over alt. Når skolebarna ikke kunne følge med i den norske undervisningen, slo kvenene seg sammen om å skaffe seg egne lærere. Ja, det gikk så langt at kirken så seg nødt til å ansette finsktalende prester i de større kvendistriktene.

Også den gamle stammen av sjøsamer ble sprengt av finnene. J.A. Friis beretter:

Nedsætter en Fin sig iblandt en Flok af sine i legemlig Henseende vistnok svagere Brødre, Lapperne, gaar det undertiden disse ikke bedre end Ungerne i et Smaafugle-Rede, hvor Gjøken har lagt sit Æg. Gjøgeungen puffer, støder og sparker så længe, at han til Slutning beholder Pladsen alene…

Alt dette skapte misnøye blandt den norske befolkningen, men myndighetene innså den store nytten det tynt befolkede landet hadde av de driftige og arbeidssomme kvenene, og innvandringen fikk fortsette.

I 1860-årene led Nord-Finnland i flere somrer av stor misvekst. Snøen lå meterdjup i juni, midtsommers kunne det kjøres med hest på sjøene. I fem lange år levdes det på barkebrød.

Det sjette året ble enda verre. Folk hakket sund halm og reinmose, åt rene krøtterforet. Og drakk surmelk til – surmelken reddet mennesker i tusenvis. Men enda sultet mange ihjel.

Når nøden ble som verst, begynte tiggingen. Hele familier vandret etter veiene, hungertyfusen fulgte dem, og dødeligheten steg forferdelig. Disse utsultede tiggerflokkene ble ubarmhjertig jaget videre – man greide ikke lage kister til alle. Regjeringen gjorde hva den kunne, men for sent. I 1865 hadde Finnland et fødselsoverskudd på 17000. Tre år etter døde 137 700 av sult og sykdom, mens det fødes 43 500.

I denne harde tiden tok utvandringen til Norge ny fart. Til Skibotn kom det på noen måneder kvener i hundrevis, alle sammen i den verste fattigdom, og inntil trengsel ble de gitt plass på gårdene.

Langfredagskvelden 1866 kom en finnlender vaklende ned til den øverste gården i Skibotn, utmagret av sult, kledd i filler. Kommagene hans var så utgåtte at tærne stakk ut. I Finnland fantes det hverken arbeid eller mat, så i slutten av september hadde han forlatt kone og barn og begitt seg nordover, opp mot norskekysten. Han hadde gått sytti mil! De siste tre årene hadde han ikke smakt rent brød, bare bark – og halm-blandet. Og saltsilda, fattigmannskosten, hadde han bare hørt snakk om.

De fleste søkte seg til Vadsø. I slutten av 1860-årene var det der i byen langt flere finnlendere enn nordmenn. Alle som kom var helt utarmet. Barna uten klær, tullet inn i en sekk. Når båten la til ved kaia, slengte de sekker og fiskebutter i land, og det hendte at det kom barnegråt inne fra de så likesælt håndterte byltene.

Vadsø, eller Vesi-saari som kvenene kaller byen, ble med tiden Nord-Norges største kven-sentrum. De to bydelene Ulkojoki og Sisäpää var helt finske. Her bodde kvenene i ordentlige tømmerhus, satt opp langs lange gater nær sjøen. Til hvert hus, som var enetasjes, hørte en gårdsplass som var oversådd med fiskeliner, båter, torskehjeller og annet. Og over alt, i fiskebuene, hos kjøpmennene og ombord på fartøyene, hørtes det finske tungemålet, ikke bare i de kvenske bydelene.

Ute på landsbygda bodde kvenene i de typiske røykstuene med stor ovn i det ene hjørnet. Senere gikk de over til å bruke de nord-norske torvhyttene. Badstua førte de også med seg. De vasket seg ofte og holdt seg rene, så også på den måten skilte de seg ut fra den bofaste samiske befolkningen. Fra Sør-Varanger fortelles det: – Kaffe med salt i drikkes i store mengder, av kvener og samer. Unge kvenjenter er ivrige tobakksrøkere.

Foruten de kvenene som bosatte seg, kom det mange over for å få tilfeldig arbeid. Særlig lokkende var vårfisket. I de tunge årene etter 1860 kom hver eneste vår over tusen finnlendere vandrende opp til Varangerkysten,, det var snakk om rene folkevandringer over de nordfinske tundraene den gangen.

Da ble det trangt i Vadsø. Stuer som var beregnet for familier på fem-seks, fikk fra mars og noen måneder framover fire ganger så mange beboere. Det ble ligget på golv og bord og hvor det kunne finnes en plass, i beste fall med en gammel og fillete pels til overbredsel, men uten et eneste plagg til å ha under.

Overbefolkningen førte med seg skitt og lus og sykdom, særlig når ventingen på fisken ble lang og når været var dårlig. Men så kunne plutselig alt som het mannfolk forsvinne ut på havet, og Vadsø var en by befolket av bare kvinner og barn.

Ved midtsommertid var fisket slutt. Da vendte fiskerne tilbake, da ble det liv og lyst som aldri før i byen. Kvenene fikk ut fortjeneste sin – kjøpte seg klær og mat, tok seg en og annen durabel rus, spilte kort og levde noen få dager et liv i villeste overflod. siden dro de tilbake over de veiløse tundraene, hjem til kvinne og barn, vaggende under tunge bører.

Det finske innslaget nordpå er sterkt den dag i dag. I visse deler av Varanger – såsom Skallelv, Vestre Jakobselv, Bugøyfjord, Neiden og Sør Varanger – rår kvenene nå for nitti prosent av befolkningen, og finsk tale lyder over alt. Også på mange andre kanter snakkes det finsk – en blir således overrasket så langt nede som i Billefjord, Kvænangsbotn og Nordreisa av at flere kaféskilt domineres av det helfinske ordet Kahvila.