Lyngenfjorden

Den svenske forfatteren Hans Lidmann bodde 14 dager på Olderdalen Gjestestue da han skrev deler av sin bok Nordkalotten i 1957. Boka kom ut samme år og ble svært godt mottatt og kom ut i nytt opplag i 1964. Denne gang i pocketutgave. Lidmann gav ut 69 bøker og høstet mange lovord for sitt forfatterskap. Han hadde en folkelige måte å skrive på som fenget mange lesere, men det var også endel kritiske røster.

«Norge er rikt på høyfjell, men det minker nordover. Ved Lyngenfjorden, akkurat på grensen mellom Troms og Finnmark fylker, står de siste snøhvite jettene.

Lyngenfjordens høyfjell, eller Lyngsalpene som de ofte kalles, er berømt for sin skjønnhet. Mange av dem er over 1500 meter høye – den brekledde Jæggevarre er nærmere 2000 – og de fleste stuper bratt i havet. Toppene er alpeaktig spisse, og mellom dem ligger breene som veldige, blåhvite rygger, ofte henger de langt ned mot sjøen.

En halv mil nord for Olderdalen gjestestue er Lyngen-alpene på det vakreste. Der skyter berget ut med et loddrett stup i fjorden. Det å sitte utkrøpen på denne klippen en stille og solblank dag, er en nesten svimlende opplevelse. I sør reiser den nærliggende men ikke særlig høye Mielkkevarre seg mørk og dyster i motlyset. Men lenger unna, over soldisen ved Ejdebukten, skimtes Jæggevarres isblå tind, der står også Polfjellet, som med sine snøras ofte sperrer veien til det gamle handelsstedet Lyngseidet. Og videre ligger toppene lik en rosenkrans fra sørvest og nordover. Der står Fastdalstind, Jægervannstindene, Rendalstind med sine store breer. Vagastind, Storskåf, Tromma, Pipertind og hva de nå heter i denne taggete, uoverstigelige kjeden. Og der kaster Fastdalselva, Vaggas og Rendalselva seg dundrende utfor brattene, omgitt av skoddedrev, mens Strupen og andre bekker lager de nydeligste brudeslør.

Nede på blanksjøen, hvor fjellene står speilvendte og tindrende, ligger hele flak av måser og døser i solsteken, og langs steinstrendene ror ærfuglkull. Ærfuglen er fredet, og så finnes den også over alt, uredd, dunete og brunsvart. Og så klart er vannet at en kan se teglrøde sjøstjerner krype makelig omkring mellom bunnsteinen. Fjellbekkene bruser til alle kanter, den lavvokste og kronglete bjørkeskogen ligger som et luftig slør over strendene og et stykke opp i fjellsidene. Ikke et vindpust rører det skinnende blanke bjørkelauvet.

Tidevannet stiger og synker, og sola steker.

Vidunderlig utsikt har en også fra Nordmannviktind, fjellknausen rett over gjestestua i Olderdalen. Stigningen er bratt, enkelte steder vanskelig i steinskranglet, og korpen er nærgående – rett som det er skjærer dens hese skarr rett i ørene på en. Men vel oppe på toppen får en se is og snø, fjell og vann milevidt omkring. Og langt i nord blåner Ishavet uendelighet.

Fra Nordmannsviktind har en god sikt også mot Mandalen rett i sør, en trang fjelldal som stiger opp mot høydene mellom Reistuoddarhaldde og Helligskogen. Dette dalføret fikk stor betydning under siste krigen.

Ved alle veier som leder opp mot svenskegrensen, hadde tyskerne vakthold for å stanse flyktninger som ville over. Slik var det i Skibotn, Oteren og flere andre steder, og der ble flyktningene fort skutt ned eller tatt til fange. Men Mandalen kjente ikke tyskerne til. Av den grunn ble hundrevis av flyktninger samlet ved Samuelsberg, bebyggelsen ved enden av Mandalen. Der ble de godt mottatt av befolkningen som sørget for at de fikk mat , klær og hvile. Siden satte de dem på rett lei, den lille veien som følger Mandalselva en drøy mil oppover dalen, og til sistfulgte spesielle veivisere dem de seks milene langs Olmaiavjok opp til finskegrensen. Så kunne de fortsette inn i Sverige. Ofte kom de i store flokker, for å kunne være hverandre til hjelp.

Det var forøvrig her ved Lyngenfjorden tyskernes herjinger stanset. All bebyggelse sør og vest for fjorden ble skånet.

En natt jeg var ute på fjorden og pilket torsk sammen med fiskeren og småbrukeren Rudolf Slettli i Olderdalen, satt han og fortalte mellom nappene om den meningsløse ødeleggelsen.

Det var i førsten av november 1944. Det gikk rykte om at det nordlige Finnland og store deler av Finnmark var svidd av, og flyktningestrømmen nordfra tiltok for hver dag. Men en visste ikke noe om hvor langt sørover raseringen skulle gå, hadde bare et håp om at den ville stanse ved Lakselv eller Alta, kanskje i Kvænangen.

Men så fikk de høre av en østtysk soldat, en en av dem som var imot Hitlerregimet og gjerne holdt seg inne med befolkningen, at også hele østsiden av Lyngenfjorden sto for tur. Folk samlet seg i hast for å rådføre seg med hverandre. Og så ble de enige om å forsøke å få gjemt unna proviant og klær i de jordhyttene og grottene lengst oppe i Vinterdalen, hvor samene i lange tider hadde holdt til under reinpassingen. Hyttene ligger en snau mil øst for Olderdalen, mellom Rismålstind og Jennacohka, midt i fjellet, uten veiforbindelse og tungvint å komme til. Dem skulle nok ikke tyskerne finne.

Nå satte de i gang et fryktelig slit. DE bar i de lange netter i snø og sørpe og mørke på uoppgåtte stier.

Men da de så en morgen kom ned til bygda – det var den 11. november – møtte de tyske patruljer. Det var bortimot 200 mann, mest unge gutter i tjueårsalderen. De gikk alt rundt i husene og sprøytet bensin og annen olje på veggene. Nede ved stranda lå en masse båter og ventet, og dit ned var også befolkninga ført. Hver enkelt hadde ikke fått med seg mere enn det var passende å bære.

Rudolf Slettli var enkemann den gangen. Hans kone var død i barselseng, og nå hadde han en seks måneders jentunge å ta vare på. Han bodde i en liten leilighet i en av gårdene på stedet.

Slettli fikk ordre om å ta med seg barnet og begi seg ned til båtene. Men han gjorde seg vrang, han nektet. Han hevdet at han kunne ikke forlate gården før eieren kom tilbake – han var nemlig ikke vendt hjem fra siste turen opp i Vinterdalen.

En sersjant skrek da en ordre på tysk, og Slettli ble holdt fast av noen soldater. Så gikk sersjanten tett innpå ham, tok opp en slåsshanske av lomma og ga ham et hardt slag over høyre kinnbenet, så kinnet ble revet opp. Det svartnet for øynene på ham, og så ville bena ikke bære ham. Men for at han ikke skulle svime helt av og bli til enda mer besvær enn han var, fikk han en omgang spark av den tyske jernhæl, soldatstøvlene. Og det hjalp, han kviknet til, fikk igjen styrken i bena. Men blodet rant inn under skjorta, ned mot den stramme livreima, levret seg til en kake rundt midjen. De holdt ham fast et kvarters tid. Da han fremdeles nektet å forlate hjemmet, tok de hans lille datter ut av senga og bar henne ned til båtene.

Da ga han etter og lovet å følge med evakueringen, bare de ville slippe ham. Så fikk han revet til seg noe tøy og proviant for et par dager og gikk ned til naboene sine ved båtene.

En annen olderdøling, som også vegret seg, slo de halvt ihjel. Han lå lenge bevisstløs.

Resten av dagen ble de liggende på stranda og vente. Sivile nordmenn førte båtene som tyskerne hadde rekvirert. De startet ikke på ferden før det ble mørkt, alle gikk med slokte lanterner og holdt tett sammen, redd for flyangrep fra alliert hold.

Da båtene var kommet et stykke ut i fjorden, satte tyskerne ild på bebyggelsen. Stue etter stue tok til å brenne. Hver enkelt av de evakuerte kunne se når turen kom til deres hjem. Og snart var Olderdalen et flammende ildhav. Så sterkt var ildskjæret at hele siden av Nordmannviktind lå opplyst.

Denne båtturen har etset seg fast i alle olderdølingers sinn.

Midt på natta kom de til Lyngseidet, hvor den tohundre-årige kirken gjorde tjeneste som stall. Der ventet tyske transportbiler som førte dem videre til Kjosen, og der ble alle på ny stuvet ombord i båter. Tidlig om morgenen var de så fremme i Tromsø.

I Tromsø ble olderdølingene liggende i to uker, før de sendtes ned til Leiranger. Der fikk de full beskjed om at hvert eneste hus, hver eneste bu i Olderdalen var brent ned, at alle båtene var blitt lastet fulle med garn og annen fiskeredskap og skutt i senk utpå fjorden, at alle husdyra de hadde måttet forlate var blitt meiet ned med mitraljøser. Og all den provianten og alle klærne som med mye slit var blitt båret til fjells og gjemt unna, hadde tyske patruljer snust opp, heldt olje på og brent.

Alt var tilintetgjort, ingen ting eslet til russeren, han som lå dem på sporet nordfra , hakk i hæl. Han skulle sultes ihjel.

Men russeren kom ikke etter, han stanset langt oppe ved den finsk-norske grensen.

Ødeleggelsen var derfor fullstendig meningsløs, selv om det ut fra strategiske synspunkter var naturlig for tyskerne å stanse ved Lyngenfjorden. Der fortsatte den eneste og fremkommelige bilveien med en milelang ferjing, og der hvor området inn til det nøytrale Sverige er bare noen mil bredt, var det relativt lett å forsvare seg mot forfølgerne.

Det var nå likevel en og annen olderdøling som i god tid kom seg unna til fjells, hvor de fristet livet i små jordhuler, sultet og frøs og led vondt. På forunderlig vis overlevde de vinteren.

Ved slåttonntider var de tilbake, og det ble en hektisk tid. Folk holdt til i provisoriske boliger, i telt og brakker og gamle forfalne torvhytter. Det var både trangt og usunt. Fra Sør-Norge og Sverige kom en del hjelp, blant annet kuer og sauer, men det rakk ikke langt. De som kunne og hadde råd, tok til å bygge nye hus. Samtidig ble slåtten gjort unna og torsk fisket i fjorden.

Gjenoppbyggingen gikk fort, alt første vinteren var mange kommet inn under eget tak. Men husene ble dyre, i alminnelighet kom de opp i mellom 30 og 40 000 kroner. Så godt som alle pådro seg stor gjeld, selv om staten bekostet alt løsøre.

Men det gikk enda an de første årene, da var det nok arbeid å få, og fjordfisket gikk godt. Siden ble det verre, da gjenreisingen var fullført minket det med arbeid. Noe slags skogbruk finnes ikke på de kanter, og sånt som veianlegg hadde tyskerne sørget for. Attpå slo fjordfisket feil i flere år, og jordbrukene er så små at det går ikke an å leve av dem.

Vissnok er det lav rente på statens lån, men det blir nå iallfall en forpliktelse på 6-700 kroner årlig. Til renten kommer en viss avbetaling, og når en uten arbeid som gir kontanter, kan det bli bekymringsfullt nok.

Siste kvelden i Lyngenfjorden var overskyet og disig. Sjøen gikk urolig, bølgene rullet oljeblanke inn mot breddene, rett som det var brytende oppi en hvit kam. Men selv da var Lyngenalpene forunderlig vakre. Som et blått mørke sto jettene der i rad på andre siden fjorden, tilogmed snøen og breene hadde fått en skjær blåtone, alt spilte i blått. Opp av is og snø steg de spisse toppene svimmelhøyt og sto skarpt avtegnet mot en blygrå himmel med stenk av rosa i. Og enda høyere kom gråsvarte og fillete skoddeheng drivende inn fra Ishavet, som eventyrlige stormfugler, med varsel om strid for Nord-Norge berglendte kyst.»