Den svenske forfatteren skriver om Lyngenfjorden:

«Norge er rikt på høyfjell, men det minker nordover. Ved Lyngenfjorden, akkurat på grensen mellom Troms og Finnmark fylker, står de siste snøhvite jettene.
Lyngenfjordens høyfjell, eller Lyngsalpene som de ofte kalles, er berømt for sin skjønnhet. Mange av dem er over 1500 meter høye – den brekledde Jæggevarre er nærmere 2000 – og de fleste stuper bratt i havet. Toppene er alpeaktig spisse, og mellom dem ligger breene som veldige, blåhvite rygger, ofte henger de langt ned mot sjøen.
En halv mil nord for Olderdalen gjestestue er Lyngen-alpene på det vakreste. Der skyter berget ut med et loddrett stup i fjorden. Det å sitte utkrøpen på denne klippen en stille og solblank dag, er en nesten svimlende opplevelse. I sør reiser den nærliggende men ikke særlig høye Mielkkevarre seg mørk og dyster i motlyset. Men lenger unna, over soldisen ved Ejdebukten, skimtes Jæggevarres isblå tind, der står også Polfjellet, som med sine snøras ofte sperrer veien til det gamle handelsstedet Lyngseidet. Og videre ligger toppene lik en rosenkrans fra sørvest og nordover. Der står Fastdalstind, Jægervannstindene, Rendalstind med sine store breer. Vagastind, Storskåf, Tromma, Pipertind og hva de nå heter i denne taggete, uoverstigelige kjeden. Og der kaster Fastdalselva, Vaggas og Rendalselva seg dundrende utfor brattene, omgitt av skoddedrev, mens Strupen og andre bekker lager de nydeligste brudeslør.
Nede på blanksjøen, hvor fjellene står speilvendte og tindrende, ligger hele flak av måser og døser i solsteken, og langs steinstrendene ror ærfuglkull. Ærfuglen er fredet, og så finnes den også over alt, uredd, dunete og brunsvart. Og så klart er vannet at en kan se teglrøde sjøstjerner krype makelig omkring mellom bunnsteinen. Fjellbekkene bruser til alle kanter, den lavvokste og kronglete bjørkeskogen ligger som et luftig slør over strendene og et stykke opp i fjellsidene. Ikke et vindpust rører det skinnende blanke bjørkelauvet.
Tidevannet stiger og synker, og sola steker.«