I 1962 fant en guttegjeng en kvernstein (to steiner) på sørsiden av den gamle samlingsplassen «Elvegropa.» Guttene fikk steinene ned til gården Brannfjell. Der tante Solveig raskt malte de røde og brukte dem som blomsteroppsats i 60år.
Til venstre i bildet kan dere skimte kvernsteinen. Foto Rita Brannfjell
Solveig døde for noen år siden og hagen og blomsteroppsatsen forfalt. Jeg tok kontakt med Rita Brannfjell og spurte om vi kunne få disponere kvernsteinene. Hun ringte sine søsken og fikk OK. Ikke bare det.. Rita gav oss også lov til å benytte oss av det fine område ved Nommedalselva.
Vi spylte steinene reint for mold og sand. Og fram kom det flotte godt bevarte kvernstein.Vi skjønte at vi hadde noe spesielt å vise fram.
Trykk på bildet for å se videoen!
Nydelig stein selv om understeinen var knekt i to deler. Foto: Svein Arild Soleng
Jeg tok bilder fra flere vinkler og sendte det til Universitetet i Tromsø og NGU i Trondheim. Etter kort tid fikk jeg svar: Det var et smykke av en kvernstein. Fagpersonene var overveldet av å se en så fin og godt bevart kvernstein etter 300 år.
Mail fra Knut Alstad NGU:Takk for veldig gode bilder! Dette er en overstein med en utforming som er veldig lik de fleste fra Selbu. På nærbilder ser en den karakteristiske krystallformen til mineralet staurolitt i en mørk grunnmasse. Dette er med stor sannsynlighet en stein fra Selbu. Du kan gå over overflaten på oversiden med skrålys og se om den er merket med initialer og/ eller et nummer. Da kan Historielaget i Selbu muligens gi detaljerte opplysninger om årstall og hvilken kjøpmann som solgte den.
Likheten med steinen fra Selbu er slående, se under!
Vi hadde dårlig med penger og ble enig om å lage et opplegg av gjenbrukte ting. Ranveig fikk raskt tak i noen flaggstenger fra gamle Alskog Gjestgiveri. Av Sigbjørn Thommassen fikk vi noen gamle telefonstolper.
Så.. ut av intet kommer en privatperson og tilbyr oss 30 000 kroner. På en betingelse: Vi måtte gjøre det skikkelig. Han kom med flere gode tips og deltok aktivt i planlegginga. Noe av det vi hadde fått opp, rev vi ned. Men, vi visste at vi måtte bruke pengene fornuftig. Vi hadde tidligere fått et tilbud fra et firma fra Finnsnes på kr.90 000.
Det var viktig for oss å lage et sikkert og stødig opplegg. Vi kunne ikke fått en bedre mann enn Steinar Hansen, en forskalingssnekker i verdensklasse.
Steinar har revet forskalingen og er rimelig fornøyd.
Hans Emil Mathisen og Steinar Hansen.
Svein Arild Soleng er fornøyd med monumentet
Lørdag 2. september 2023 hadde vi en flott åpningen der75 personer fra hele Kåfjord møtte opp.
Ordfører Isaksen Lyngstad foretok den offisielle åpninga.
Elling Vatne taler på vegne av Kåfjord Kvenforening
Når jeg ser tilbake må jeg først og fremst få takke de som har bidratt: Tom Soleng Furseth, Rita Brannfjell, Steinar Hansen, Ranveig Soleng, Leikny Soleng, Arnfinn Soleng, Ruth Lindvall, Hans Emil Mathisen, Anders Mathisen, Odd Asbjørn Hansen, Sigbjørn og Vidar Thomassen, Myrvoll Maskin, Senter for nordlige folk og ikke minst hele familien Brannfjell/Hansen.
Da avslutter vi med det fine diktet av Marie Konstanse Skogstad fra boken Tanker om et tapt språk eller Ajatuksii menetetystä kielestä
I 60 år fungerte den som en rødmalt blomsteroppsats i en hage i Olderdalen. Nå er kvernsteinen som trolig er fra 1700-tallet blitt et symbol for den kvenske historien i Kåfjord.
– Den har stått i mamma sin hage, i 50 – 60 år eller noe sånt, veldig lenge i hvert fall. Vi har ikke tenkt på at det var en kvernstein og at den hadde noen verdi, sier Rita Brannfjell.
Nå er steinen blitt det sentrale elementet i et monument over den kvenske historien i Kåfjord.
– Det er på sin plass at vi i Kåfjord får sånne møteplasser hvor vi kan synliggjøre og fremme den delen av vår kulturarv, sier ordfører Bernt Eirik Isaksen Lyngstad.
Lyngstad var den som fikk æren av å «avduke» monumentet lørdag. Det skjedde ved at en bøtte vann blei slått over den. Det var symbolsk, sa primus motor for arbeidet med monumentet, Svein Arild Soleng, som leda seansen i Nommedalen.
– Vi har en bøtte med vann som man slår over kvernsteinen som symbol på den krafta og energien som ligger i vannet, det som dreiv kvernsteinene rundt og skaffa mat til folket langs fjorden, sa han til de frammøtte.
Kvernsteinen som har fått plass i monumentet blei funnet i 1962. Man kjenner ikke den konkrete opprinnelsen til denne steinen. Foto Laila Lanes/ NRK
Nommedalselva var på 1700-tallet viktig med flere møller der folket kunne kverne kornet de dyrka, en tradisjon kvenene hadde med seg fra Tornedalen.
Det er funnet flere kvernsteiner i området, sier Soleng.
Rundt 50–60 var møtt opp for å overvære avdukinga av monumentet. Foto Laila Lanes/NRK
– Det kan virke som at Nommedalselva har vært et senter for maling av korn. Vi leser blant anna i historien at en båt på vei over fra Manndalen for å få malt kornet sitt forliste på fjorden og alle tre omkom. Så her er en rik historie om kvernstein og møller og sånne ting.
Steinen som da blei funnet tilhørte trolig Jacob Olsen Kven som levde her i siste halvdel av 1700-tallet. Det har Nord-Troms museum konkludert med.
Olsen bodde på gården Storslett som ligger mellom Olderdalen og Nommedalselva. Det er blant anna registrert at han betalte kvernskatt i 1787.
Både Troms og Finnmark fylkeskommune og Sametinget var inne i bildet da man skulle identifisere steinen, og konklusjonen blei at den trolig var kvensk.
Sametinget skrev i sin vurdering at det var korndyrking i samisk bosettingsområdet, men at korndyrking og kverning av korn har vært en mer sentral del av kvensk kulturarv i Kåfjord. Derfor blei steinen ikke definert som samisk kulturminne.
Kvernsteinen som blei funnet i 2022 og som trolig tilhørte Jacob Olsen Kven, han levde på 1700-tallet. Foto: Kåfjord kommune
En ny giv for kvensaken
For Svein Arild Soleng har arbeidet med plassen vært nærmest altoppslukende i det siste. Og mange har vært innom på plassen, mellom E6 og fjorden, og lurt på hva de holder på med.
– Det har vært utrolig artig å jobbe med det her. Det har vært diskusjoner og noen har sagt at det er på tide at vi kvener også får noe. Det har vært så positivt at det har vært gøy å holde på.
Leder for Kvenpolitisk utvalg, Elling Vatne, er også leder i Kåfjord kvenforening. Han mener dette er en ny giv for kvensaken i Kåfjord og gleder seg over frammøtet.
– Det er veldig trivelig at så mange har møtt fram. Det viser at det er interesse for den kvenske kulturen og den kvenske historien ikke minst. Den har vært forsømt veldig lenge. Dette monumentet bidrar jo til at vi får noe synlig, et synlig monument for å vise folk at det eksisterer en kvensk kultur fortsatt.
Elling Vatne i Kåfjord kvenforening som tok initiativet til å få et eget monument. På plakatene finnes også informasjon om Kåfjords kvenske historie. Foto: Laila Lanes/NRK
– Dette ville mamma ha likt
Steinen i monumentet er altså en annen en den som blei funnet i 2022. Opprinnelsen til denne vet man ikke sikkert, men den blei funnet i 1962 av en guttegjeng på tur og frakta ned til gården Brannfjell.
Den er trolig produsert i Selbu. Også den kan være Jacob Olsen Kven sin, ettersom man tror at det bare var han som hadde ressurser til å få den til Kåfjord, mener Soleng.
– Men vi vet ikke sikkert, sier han.
I hvert fall kunne han fortelle hvilken skjebne kvernsteinen i første omgang fikk.
– Tante Solveig malte den raskt rød og der sto den som en blomsteroppsats i 60 år, fortalte han til de frammøtte, noe som brakte fram smilebåndet.
Rita Brannfjell, som er dagens eier, er glad for at den nå er blitt monument.
– Jeg syns det er helt fantastisk, og det ville mamma også ha likt hvis hun hadde levd enda. Det er veldig godt jobba, det har vært mange folk i sving og de har gjort del veldig fint, sier hun.
Rita Brannfjell forteller at kvernsteinen blei brukt i hagen til hennes mor. Foto: Laila Lanes/NRK
Brannfjells mor var av kvensk og norsk avstamning, som mange i området her var.
– Jeg ser fram til at vi kan se på flere muligheter de neste årene til å skape flere slike møteplasser, sier ordfører Bernt Eirik Isaksen Lyngstad.
Artikkelen er hentet fra NRK.no/Troms v/Laila Lanes
Funn fra Nord-Troms museum om kvernsteinen funnet i 2022
Jacob Olsen Kven
Ekspander/minimer faktaboks
«I Lyngen bygdebok står følgende (Lyngen bygdebok bind II s. 136) om gården Storslett gnr. 9. L.nr.171 «I 1787 var Jacob Olsen betaler av kvernskatt, og ledingsskatt blei betalt samme år av; Anders Andersen, Mogens Jacobsens enke, Ole Mortensen og Jacob Olsen. Morten Mogensen og Jacob Mogensen var fattige og derfor fritatt denne skatt.»
I 1801 er familien Olssen oppført i folketellinga som kvenske folk. De tre barna Rachel, Berret Maria og Anne Hellena bor sammen med faren Jacob og mora Berret Andersdatter. De har også en fosterdatter og tjenere i husholdet. De driver fiske og gårdsbruk.
008 Jacob Olssen – 0003 Storslet – 003 Kogfiorden – Tellingskretsoversikt – Folketelling 1801 for 1938P Lyngen prestegjeld – Digitalarkivet.
Jacob var en stor bjørnejeger. I 1806 solgte han to skinn av bjørn skutt i Manndalen, i 1810 fanget han bjørn i saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn i jern. Da han fanget den siste bjørnen var han 75 år gammel.
I 1816 betalte Jacob sølvskatt.
I 1836 ble gården Kroken skilt ut fra gården Storslett. Samme år ble Jacob Olsen fritatt for å betale leidingsskatt på grunn av fattigdom. Da var han 85 år. Han døde 8. mai 1842, 92 år gammel. I kirkeboka ble han betegnet som «fattiglem» ved begravelsen.
I et notat i arkivet finner vi følgende informasjon fra 1982: «Kornmølle ved Nummedalsbrua oppover 200 meter ved en foss. 2 møllesteiner fra 1700- tallet, bruk sist midten av 1800-tallet? Brannfjell som eier.
Båt fra Manndalen skulle over med korn, forliste midt på fjorden- alle omkom. Skjedde rundt slutten av 1700-tallet».
Vi regner det derfor som mest sannsynlig at kvernsteinen har hørt til den overnevnte Jacob Olsen. Steinen eies av grunneierne og det er opp til dem hva som skal skje videre med steinen.»
På 1940/50-tallet var det få som hadde telefon. Når de en sjelden gang fikk en telefon ble de «budsendt». Det vil si at de måtte møte opp på en telegrafstasjon eller noen som hadde en telefon. Telefonsamtale ble avtalt på forhånd.
I dag snakkes det om det hemmelige språket – om det tause folket. Vi opplever den kvenske våren. Men, slik har det ikke alltid vært. Allerede tidlig i min barndom skjønte jeg at det var noe dem forsøkte å skjule for oss.
Hvorfor møtes min kvenske bestemor og hennes søster til sang og prat, tidlig på søndags morgen? Alt var så hemmelig. Akkurat som de var redd for noe..
Da jeg ble eldre skjønte jeg mer. De møttes for og synge og snakke sitt gamle kvenske morsmål. I ettertid er det vondt å tenke på hvordan de hadde det.
For noen år siden meldte jeg meg inn i Kåfjord Kvenforeningen. Jeg ble spurt om å være med i styret. Men, jeg har alltid sagt nei! I dag er jeg varamedlem til styret og det får holde. Jeg passer ikke inn i en forening. Det skjer for lite – for sent.
Jeg opplever å få mye gjort ved å stå fritt.
Jeg fikk bygget en diskgolfbane med informasjon på norsk, kvensk og samisk, som den første i Norge.
Jeg fikk merket «Olderdalen rundt» stien på tre språk.
Jeg sluttfører i disse dager bygginga av et kvensk minnesmerke i Kåfjord.
Jeg har ikke vært alene om utførelsen og bygginga. Jeg har fått god hjelp. Takk til dere alle!
Underveis har jeg tatt opp ting og påpekt viktigheten å ta vare på det kvenske språket. Det er ikke alltid så populært. Her er noen eksempler:
Norges arktisk universitetsmuseum – UIT i Tromsø har ikke en fast kvensk utstilling pr. i dag. Dette påpekte jeg som førte til stor aktivitet med presseoppslag og møter med museets administrasjon.
Da Norge åpnet Norges Nasjonalmuseet i Oslo tok jeg kontakt og spurte om de hadde kvensk utstilling på det nye museet. Nei, det hadde dem ikke.
Da vi klarte å få Utinord til å lage en tursti til Baalsrud-hula i Kåfjord/Storfjord ønsket jeg informasjon på norsk, samisk, kvensk og engelsk. Det viste seg å være helt umulig. Jeg argumenterte med nærhet til kvenske Storfjord – nærhet til Finnland, men ingen ting hjalp. Daglig leder i Utinord Hugo Tingvoll hadde til slutt bare et argument: «Det er ikke plass til fire språk på skiltet.»
Har tatt opp manglende kvensk flagging ved Elverhøy kirke og Tromsø Domkirke.
En periode var jeg aktiv med plateønsker på programmet jukebox på NRK. Alltid fikk jeg mine ønsker igjennom. Så en 16. mars på kvenenes nasjonaldag ønsket jeg en fin kvensk sang. Men, da var det stopp! Jeg skrev inn og spurte hvorfor, men dem svarte aldri på min forespørsel.
Det kan se ut som Jacob Olsen og hans far Ole Jacobsen har vært veldig sentral i Nommedalens historie. Dette har vi funnet i kirkebøkene og justisprotokoller:
Min gode venn Anders Mathisen har funnet ut at Jacob ble født på Storslett 1750(51). Han ble døpt i Kogfjord Capel (Finnekapellet) .
Det kan se ut som Ole Jacobsen og kanskje også sønnen Jacob Olsen var i Kogfjord Capel («Finnekapellet») i Olderdalen i 1762. Anders finner dette i kirkeboka: «Domi Miserie: førættet i Kogfjord Capel. Døpt Niels Halvorsens og Solvi Larsdatter, barn Anna Test …. Ole Jacobs».
«Domi Miserie cordia er det latinsk navnet på andre søndag etter påske.
Dette forteller oss at Kogfjord Capel («Finnekapellet») var i aktiv bruk av nordmenn, kvener og samer til dåp, konfirmasjon, begravelser og andre kirkelige handlinger.
Jacob giftet seg med Berret Andersdatter og fikk tre barn: Rachel, Berret Maria, og Anne Hellena.
I Justisprotokollen for Skjervøy 1956 (NTRM transkribering) står det:
Ole Jacobsen er involvert i et slagsmål i Skibotn etter at noen hadde fjernet torv fra gammen hans. Han slo bra fra seg da det er vitnet om at motstanderen hadde syv arr i ansiktet etter vask.
«Niels Lassesen paa Uløen havde til dette Ting ladet indstevne Ole Jakobsen Kaagfiorden for Slagsmaal, forøvet imod Citanten paa Qvænmarkedet i Schiibotten»
Kan til tider være vanskelig å tyde skrifta og ber om forståelse for evt. feil.
I Lyngen bygdebok bind II s. 136 står det følgende om gården Storslett gnr.9 L.nr.171:
I 1787 betaler Jacob Olsen kvernskatt. Leidingsskatt blei betalt samme år av; Anders Andersen, Mogens Jacobsens enke, Ole Mortensen og Jacob Olsen. Morten Mogensen og Jacob Mogensen var fattige og derfor fritatt denne skatt.»
I 1801 er familien Olssen oppført i folketellinga som kvenske folk. De tre barna Rachel, Berret Maria og Anne Hellena bor sammen med far Jacob og mor Berret Andersdatter. De har også en fosterdatter og tjenere i husholdet. De driver fiske og gårdsbruk.
Jacob var en stor bjørnejeger. I 1806 solgte han to skinn av bjørn skutt i Manndalen. For dette fikk han tre riksdaler i skuddpremie. I 1810 fanget han bjørn i saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn i jern. Da han fanget den siste bjørn var han 75 år gammel.
I 1816 betalte Jacob sølvskatt.
I 1836 ble gården Kroken skilt ut fra gården Storslett. Samme år ble Jacob Olsen fritatt for å betale leidingsskatt på grunn av fattigdom. Da var han 85 år. Han døde 8. mai 1842, 92 år gammel. I kirkeboka ble han betegnet som «fattiglem» ved begravelsen.
Kvernsteinen som er brukt i kvenmonumentet er med stor sannsynlighet fra Selbu og hentet opp til Storslett av Jacob Olsen.
Olderdalen, bygda vår 