Av Håkon Bergmo

Før i tida måtte far i huset klatre opp på naustet på julaften – for der å sitte på taket og skjemmes, om han ikke fikk tak kveite på fjorden. Enten det eller måtte han sitte barbeint i fjæra til floa kom. Dette i følge gammel historie fra Nord-Norge.

Hadde egentlig ikke tenkt å dra på hytta i Langfjorden etter kveite, – men det kunne faktisk vært fristende, så fint advent-vær vi har.

Dette bildet må være fra Olderdalen. Far i huset sitter på nausttaket og hakker tenner, uten julekveite. Mørkt er det også. Det må ha vært en traurig julaften. Hvem var det som bestemte at det skulle være sånn? Ikke rart at mange av mannfolka i bygda har så stritt hår. – Nei, det er vel like greit å planlegge pinnekjøtt i år også.

Av Håkon Bergmo

Noen var ute etter ferskvannskreps, noen lå kanskje og sov på hemsen, disse to la beslag på «Lusa», den lille robåten. Dette var en typisk mørk og varm sommernatt på innsjøen Lyseren ute i Enebakk på 60-tallet. Vi som var hybelboere fra nord i hovedstaden den gangen, var faste gjester på «Håløygheimen» omtrent hver eneste helg.

– inne i skogen fant jeg en pub…

av Håkon Bergmo

Det pågår for tiden kvalifisering til EM i fotball, men det går så som så med Norge. Ikke helt uventet, egentlig. Jeg tar meg i å tenke at fysiologien er sånn skrudd sammen på nordmenn at vi muligens passer bedre å gå 5-mila på ski enn å spille lynhurtig fotball (for dem som orker å gå så langt på ski, selvsagt.) – Men flere kamper gjenstår og siste ord er muligens ikke sagt, riktig enda.

I 1998, for 25 år siden, satt jeg på et SAS-fly på vei til London. Skulle videre med tog derfra i retning Falmouth for å feire Tonje sin avsluttende eksamen i denne byen i Cornwall. Pappaen skulle feire hennes «graduation» som det heter på engelsk. Ombord i dette flyet på vei mot London holdt piloten oss oppdatert på den berømmelige VM-kampen i fotball mellom Norge og Brasil. Jubelen blant de norske passasjerene ombord sto bokstavelig talt i taket, og flyet skaket faretruende da vi over høyttaleren fikk vite at Rekdal scoret vinnermålet på straffe.

Oppholdet i Falmouth, Cornwall forløp forøvrig helt etter planen, og jeg deltok med liv og lyst i avslutningsfeiringen, sammen med studenter og foreldre fra omtrent hele verden. Jeg fikk også gjort meg litt kjent med Cornwall, dette landskapet helt sør-vest i England. Heri inngår bl.a. restene etter mange tinngruver fra hundrevis av år tilbake. Tinn var et viktig råstoff og gruvearbeiderne fra Cornwall var etterspurte fagarbeidere. Noen av dem havnet faktisk i Alta der de ble ansatt som bl.a. formenn i kobbergruvene i Kåfjord. Kirka i Kåfjord ble bygget i engelsk stil nettopp på grunn av disse engelske gruvearbeiderne med familier som ble boende der. Vel verd et besøk.

Men VM-fotballen rullet jo videre også i 1998, og en åttendelsfinale mot Italia gjensto å spille. Jeg fikk tips om en fotball-pub på bygda utafor Falmouth og la i vei dit med tanke på videre norsk avansement, kombinert med et glass Brown ale eller to. Etter en spasertur langs stien, rundt en sving inne i skogen, gikk jeg rett på denne pub’en (hurra)! – Det satt allerede noen fotballinteresserte, engelske gjester der som skulle se denne nevnte åttendelsfinalen, og da de etterhvert skjønte at jeg var norsk, var det ingen tvil om hvor sympatien lå. Italia ble dømt nord og ned. Slik gikk det jo ikke. Italia vant. Som kjent. Det gjorde ikke så mye. Syntes jeg.

Men disse engelske pub-gjestene og undertegnede med sin sjømannsengelsk, hadde mye å prate om. Bl.a. fikk jeg fortalt at en onkel (krigsseileren Hans) lå begravd i Newcastle. Det gjorde utslaget, og de spanderte på meg et ekstra glass Brown ale. Sånn kan det gå når man er fotballinteressert nordmann i Cornwall.

Av Håkon Bergmo

Vi liker å svømme! Men strender til den slags er det ikke flust med i Ermoupoli, hovedstaden på Syros. Fra før hadde vi informasjon om andre steder på øya med fine bademuligheter, – bl.a. Galissas og Kini. Sistnevnte er et lite tettsted på motsatt side av den lille øya Syros, en kjapp tur med buss. Der fantes det i tillegg noen gode tavernaer, ble det fortalt. Vi hadde også fått opplyst at man kunne ta seg dit til fots over et høydedrag.

Som flittige brukere av apostlenes hester, ble vi nysgjerrige på en spasertur gjennom litt ulendt terreng til den nevnte stranda. Vi henvendte oss til en mannsperson vi møtte underveis med spørsmål om retningen til Kini. Mannen virket å bli skrekkslagen over spørsmålet. Han målte oss opp og ned, ristet på hodet og fastslo høylytt at vi neppe ville overleve turen over åskammen, og foreslo buss eller taxi. Han var nok av dem som mener det er galskap å gå når man kan kjøre moped eller buss. I tillegg mente han antakelig at høydedraget for oss ville fremstå som det reneste Mount Everest – ulaseggjørlig å forsere for godt voksne folk. Der tok han skammelig feil. Vi to, sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay, foretok både opptur og nedtur i retning badestranda i Kini ganske komfortabelt på et par timer, med tursekk og en flaske vann. Det ble etterhvert turer til både Galissas og Kini, med og uten buss.

Av Håkon Bergmo

Av alle ting jeg ikke har spist er hummer. Den må smake godt fordi det hevdes at smaken av breiflabb ligner på smaken av hummer. I går kveld spiste jeg breiflabb for første gang, og jeg kan bekrefte at det var god mat! Det var Britt og Helge som inviterte på en spesiell aften med denne rariteten, direkte hentet fra Sørøya.

Breiflabb er muligens en av de styggeste fiskene å se på, men konsistensen og smaken er altså helt fabelaktig. Den er en rovfisk og det vitenskapelige navnet er Lophius piscatorius.

Jeg har lest at det – av alle – var en østerriksk kokk som tok i bruk Lophius piscatorius som mat på Peppermøllen, en restaurant i Tromsø. Dette var på 70-tallet. Den gangen kasta fiskerne breiflabben ut igjen om de fikk den i garna, og de som forsto seg på det kunne kjøpe denne u-fisken på kaia for småpenger. I dag er den så ettertraktet og kostbar at folk flest ikke har råd.

Takk til Britt og Helge.

Av Håkon Bergmo

Det er ille det som skjer i Midtøsten. I Norge krangler og diskuterer folk om hvem som har skylda i den tragiske situasjonen i Gaza og Israel, alt etter politisk ståsted de har fra før. Andre henviser, – med overdrevne forestillinger om egen kompetanse – faktisk til Bibelen under denne krangelen. Hvilken skammelig verden er det vi lever i? Jeg mangler ord.

Det jævla pakket, fullstendig uten noen form for anstendighet, som tjener penger på å produsere og eksportere våpen, nevnes ikke med et ord. Men de er faktisk vel så skyldig i tragedien som de stridende partene. Jeg har nylig lest at det produseres nok kuler – rundt 12 milliarder – hvert eneste år til å ta livet av verdens befolkning – to ganger. De største våpeneksportører i dag er Kina, Frankrike, Tyskland, Russland, Storbritannia og USA. Sistnevnte, med president Biden i spissen, er i særklasse verdens største våpeneksportør, og har de siste fem årene sikret seg en markedsandel på 40 prosent. Også Norge, og faktisk også Israel, har masse å svare for når det gjelder fortjeneste på våpeneksport.

Man bør spørre seg om hvor mange unger som blir jaget på flukt og drept i disse konfliktene, i Gaza, Israel, Ukraina. I Gaza har ungene ikke engang anledning til å flykte. De er så og si dømt til å sprenges i fillebiter av den hevnlystne, israelske statsminister Netanyahu, skal man tru det som sies i nyhetene.

Mitt høyeste ønske er at de ansvarlige i de våpenproduserende landene en dag blir stilt til ansvar for disse skammelige og grusomme hendelsene. Men akkurat det ønsket vil jeg nok aldri få oppfylt, – må nøye meg, enda en gang, med å føle maktesløshet. Hjemlige nyheter vi blir belemret med til daglig, om vindmøller, krenkede samer, politikere med tvilsomme aksjetransaksjoner og habilitetsvurderinger, blir i sammenligning stusselige og uviktige.

Av Håkon Bergmo

Lise, 15 år cirka, lånte hytta vår «Rivarbu» forrige helg. Lise sine foreldre er Karin og Michael. (Min bedre halvdel, Inger er tante til Michael.) Lise, 15 år cirka, hadde med seg et par venninner der ute og de hadde, ifølge hytteboka, et aldeles utmerket opphold på Rivarbu forrige helg, og jeg har ikke til hensikt å sitere hytteboka ytterligere. Hva jentene bedrev med der ute i Langfjorden, har vi ikke noe med. De hadde antakelig, muligens, et hytteopphold omtrent slik vi hadde det for godt over 60 år siden kanskje, uten oppsikt av foreldre og søsken. Tida går.

Poenget her er at da jeg ankom Rivarbu forleden sto dette kunstverket og ventet. Signaturen er «Lise». Her er det kunstneriske og tekniske anlegg i bøtter og spann, mener jeg, og herved anmodes at Lise får den oppfølging som trenges for videre, kunstnerisk og teknisk utvikling. Hytta vår i Langfjorden, «Rivarbu» er fra før fullstappet med amatørkunst på alle vegger, men vi skal rydde plass til dette spesielle bildet, laget av Lise Arnesen Hamnevoll.