Sang til Arnøyhamn

S

Skjervøy kommune

Tekst: Idar Kristiansen
Melodi: Den glade vandrer

1.
Det finnes steder verden rundt, som mang en sang har fått 
de finns i øst og vest og syd, og der er det nok flott

2.
Men vi som er fra Arnøyhamn, vi synger likevel
om bygda som er bare vår, med fjord og myr og fjell

Refreng
Hør vår sang, den har klang, den har klang, den har klang den sangen,
sangen som vi vil, synge til, bygda vår, til Arnøyhamn

3.
Ja, ser du den ei sommernatt når Kågens kjempeglo
kan speile seg i sølvblankt sund, da vil du hos oss bo

4.
Her beiter rein på bergene og grønt i lier gror
her synger sjø, her flyter fugl, her har jeg far og mor

Ref.

5.
Mot høst når bjørka brenner opp og rypene blir sne
da leker nordlysvinden seg, vi unger leker med

6.
Her kjenner vi hver fjærestein, her bakser vi med båt
vår hjembygd får vårt barnesmil, vårt arbeid og vår gråt.

Ref.

7.
Det fins nok steder verden rundt som bedre sanger får
men til vår hjembygd vil vi gi en sang vi vet er vår

Ref.

8.
Hør vår sang, den har klang, den har klang, den har klang den sangen,
sangen som vi vil, synge til, bygda vår, til Arnøyhamn

Skjervøysangen

Skjervøy kommune

NRK programmet åpnes med å synge Skjervøysangen

https://tv.nrk.no/serie/kaffen-er-servert/sesong/1990/episode/FTRO60001590

Skjervøysangen

Tekst: Rolf Jørgensen

Melodi: Arne Moseng eller «Millom bakkar og berg» av L.M. Lindemann.

Dette bildet har en tom alt-tekst; dets filnavn er image-19.png

I en sommernatt øyet ditt skuer midnattsol over havranden vid Dette samspill av styrke og skjønnhet, det er øy-folkets kunstgalleri.

Når på grunnene storseien leiker, lufta fylles av sjøfuglens skrik. Disse tonene kjenner vi alle, det er øy-rikets egen musikk.

Vinternatten med nordlysets farger legger Trollet i eventyrglans. Svøpt i vinterens snøkvite kappe hviler Skjervøy ved trollfoten hans.

Stussnesfjellet det ligger og drømmer, om dets rikdom har sagnet fortalt. «Skjervøy-kongens» fantastiske skatter er så trygt inni fjellet bevart.

Om det stormer fra havet der ute, rokket slår over islagte skjær, hviler båtene stille på Vågen. Stormen kan ikke finne dem der.

Men fra havet vi rikdommen henter, slik som fedrene våre har gjort. Og med den skal vårt Skjervøy få vokse, vokse fram og bli vakkert og stort.

Laukøysangen

Tekst: Karstein Jenssen

Melodi:«Millom bakkar og berg» av L.M. Lindemann.

Langt her ute hvor storhavet bruser ligger Laukøy vi kjenner så godt. Her hvor sydvesten raser og suser sjøen bryter i brenning og brott.

Den er naken med snedekte tinder Nå i vinterens mørke og frost. Mang en gang knapt vi studøren finner, snøfokk driver om ørene brott.

Men om våren når sola den skinner, vinteren taper med uvær og frost. Og om sommeren blomster vi finner, da på Laukøya trives vi godt.

Lyse dager og lysere netter, som et alveland ligger du her. Midnattsola av havet nu spretter, Laukøy, du er jo den vi har kjær.

……………………………………………………………………………………………………………………………….

Elveholmen. 

Kart som viser den gamle stien med de fire broene over Elveholmene.

For oss som vokste opp i Olderdalen på 50- og 60-tallet, var Elveholmen et sted som vekket frykt. Området var øde, mørkt, og ofte fylt med merkelige lyder, særlig om vinteren. Vi visste også at for mange år siden hadde tre jenter mistet livet i elva der.

Vi refererte til Elveholmen som ett samlet område, men som dere kan se på kartet, var det en sti med fire broer som forbandt bygdene. Disse inkluderte Mølleholmen, Elveholmen og den største holmen, som bemerkelsesverdig nok er uten navn.

Selv om stien og broene bandt oss sammen, har det alltid vært en sterk rivalisering mellom yttersida og innersida av elva. Allerede i gamle dager var det problematisk å krysse elva. På en lørdagskveld kunne en «ytterelving» risikere å få juling om de våget seg over.

På 50- og 60-tallet, i min tid, var det mer fredelige aktiviteter som fotballkamper og friidrettsstevner.

En historie jeg husker fra barndommen: En kveld møtte Lars skjebnen sin på Elveholmen. Han var kjent som en skeptiker, en som ikke trodde på gamle historier om skrømt. Da han krysset den siste broen, ble han plutselig møtt av en isende kulde. Barneskrik fylte luften rundt ham, og føttene hans satt fast, som om broen selv holdt ham tilbake. Lars forsvant sporløst, og alt som ble funnet, var hatten hans, liggende igjen på brua.

Fortellingene om Elveholmen lever videre. De eldre deler dem med alvorlig mine, mens de unge lytter med en blanding av frykt og fascinasjon. Ingen vet hva som egentlig skjuler seg der, men én ting er sikkert: Elveholmen er mer enn bare en sti mellom bygdene – det er en bro mellom vår verden og noe langt mer uforklarlig.