Somasjávri

En av de omkomne Einar Olav Løvlid, Birtavarre.

En trist ulykke på fjellvannet Somasjávri 7.oktober 1959

Fortsettelse 8.side :
«men da de ikke kom tilbake i rimelig tid, begynte Rasmussen å bli engstelig for dem og ga seg ut på leting etter dem. Da han ikke kunne se dem noen sted på vannet, som er 2-3 km langt, bestemte han seg for å dra ned til Saraelv i Nordreisa for å hente hjelp. Så snart han var kommet fram til folk varslet han lensmannen i Skjervøy som igjen underrettet politimesteren i Tromsø om at det var fare for at det har skjedd en ulykke inne på fjellet. Politifullmektig Watne fikk i oppdrag å ta seg av ettersøkningen og han sørget for å få to froskemenn oppover med fly i løpet av onsdagen og i går morges dro de så med fly til Somas. På grunn av skjærisen hadde flyet litt vanskelig for å komme ned på vannet etter at man hadde lokalisert de to omkomne, men man greide da å komme bort til stedet der de lå. Froskemennene gikk så ned og fikk dem opp, og det kan neppe være tvil om at årsaken til ulykken er at båten har kantret.Begge de forulykkede var så vidt vites svømmedyktig, men så iskaldt som vannet er der oppe, har det neppe nyttet stort. På bunnen fant man også fisk som de hadde tatt av garnet, lommelykt og forskjellig annet som har ligget i båten. På grunn av vekten og de vanskelige forholdene med å komme opp, kunne flyet ikke ta de omkomne med seg ned. Sedolf Rasmussen og Håkon Hansen fra Saraelv var imidlertid kommet opp til vannet igjen og de venter der sammen med flyttsamen Johan Siri til de kan bli hentet ned. HV-områdesjef i Kåfjord, løytnant Hjalmar Steinnes organiserte i løpet av gårdsdagen en patrulje som i dag drar innover med hest for å hente de to omkomne ned. De kan imidlertid neppe ventes ned igjen før i morgen, idet det er en marsj på 8-10 timer fra Kåfjorddalen til Somasjávri.»

Slektsalbum

– Etterkommere av Erik og Rasmine Olsen, Soleng, Olderdalen

På bildet ser vi bygda Soleng i forkant av bildet. Store deler av slekta bor her fortsatt.

Dette albumet er laget for å bevare minnene og historiene om familien til Erik og Rasmine Olsen, som bodde på gården Soleng i Olderdalen, Kåfjord kommune. Gjennom bilder, navn og små fortellinger ønsker vi å hedre deres liv og innsats, og samtidig gi en oversikt over deres etterkommere – barn, barnebarn og videre generasjoner.

Erik og Rasmine la grunnlaget for en stor slekt som har spredt seg både i og utenfor Nord-Troms.

Albumet er ment som en familiekilde og et samlingspunkt for nålevende og kommende generasjoner.

Det unge paret Erik og Rasmine Olsen med sin sønn Einar

Erik og Rasmine Olsen på eldre dager.

Mathilde var datter av Erik og Rasmine, døde tidlig av tuberkolose.

Ragnhild var datter av Erik og Rasmine.

Dagny giftet seg med Kåre Larsen fra Tromsø og fikk to barn – Ellen og Dagfinn «Dagge»

Einar og Bertine Soleng

Øyvind

Arthur

Einar med familie

Einar med fam.

Bodil, Margot og Sten Tore

Gudrun og Arthur

Søstrene Bente og Guri (sittende) . Videre fra venstre: Wenche, Ruth, Else, Åse og Lulla (Aud)

.Fra venstre: Bitten, Wenche, Bente og Guri

Fra venstre : Ragnhild, Jens, Edit «Lissi» og Ragnar.

Fra venstre: Sigmund, Dora og Jens.

Fra venstre: Ragnar, Eldbjørg Jensen, «Lissi» og Reidun. Barnet som sover søtt er Bernt Pedersen.

Gundvald Johansen

Fra venstre: «Lissi», Dagny, «Lille Ragnhild», Rasmine, Ragnhild og Arthur.

«Lissi» og Einar Olav fra Kåfjorddalen.

Bjarne, Else og Kåre Larsen.

Bjørn og Geir Soleng

Bente, Heidi og Sten Tore

Ardis og Øivind

Søsken på guds jord. Svein, Ranveig og Øystein

Arnfinn

Ellen, Dagfinn «dagge» og Dagny Larsen

Dagfinn, Rasmine og Dagny.

Ellen og Dagge

Rasmine

Arthur og Hanna

Begravelse. Vi ser fra venstre: Dagny, Tordis Jensen, Ragnhild, Jens, Sigmund, Ragnar, «Olla», Rasmine, Gudmund , Hjalmar, Erik, Petra og Bertine.

Begravelse 2. Fra venstre: Ragnhild, Edit, Ragnar, Einar, Rasmine, Bjarne, Erik, Bertine, Gerda og Ukjent

Bjarne og Dagny

Mathilde

Haldor Petter Hansen og Bjarne Soleng

Fra venstre: Sonja Jensen, Bodil, Bertine, Einar og Ruth Solberg.

Guri, Bente og Gudrun

Bak: Dagny og Øivind. Venstre foran: Rasmine, Svein og «Dagge»

Øivind. Bildet har en historie: Det var konfirmasjon på Lyngseidet. Konfirmanten Gerda hadde glemt skoene i Olderdalen. Broren Øivind hoppet i båten og rodde og seilte over fjorden og rakk tilbake til konfirmasjons-seremonien

Fra venstre: Ragnhild, Geir Soleng, Rasmine, og «Dagge»

Båttur. Vi ser fra venstre: «Olla», Gerda, Tormod , Bjarne, Arthur, Else og Gudrun.

Ole Olsen

Henrik og Helene «Hella»

Dagny, Ranveig og Kåre

Ranveig og Rasmine

Geir, Ranveig og Øystein.

Fra venstre: Bertine, «Lille Ragnhild», Ranveig, Rasmine og Grethe Lindvall

Jon Thoresen

Født 12. juli 1944 – Død 10. aug. 2022

Nekrolog, Råde | Jon døde med skoene på

Jeg ble kjent med Jon under militærtjenesten på Heggelia. Vi var begge soldater og vognførere ved Transportkompaniets forlegning i Rustaleiren.

Jon hadde alltid gitaren med seg, så det ble mange kvelder med sang og musikk på lagfører-rommet i fritiden. Men vi sang også mye under de lange kjøreturene våre i Nord-Norge.

Jon skriver selv i boka Arvegods:

«Tjenesten medførte lange kjøreturer med las­tebil. Som oftest var vi to mann på hver bil. En dag jeg hadde et litt lengre kjøreoppdrag, satt 75 Soleng ved siden av meg og begynte å synge: «Signe Angel ifra Nordland reiste bort fra hjemmet ut, ned til Østfold for å tjene, hvor det tok så hastig slutt». Vers etter vers sang han, og jeg kunne til min for­bløffelse høre hele historien om Onsøymordet, beskrevet gjennom 12-15 vers på melodien Stenka Rasin.«

Sangversjonen skilte seg bare i noen små detaljer fra forløpet slik det var fortalt i familiekretsen hjemme i Fredrikstad.

Skillingsvisa var diktet av Signe Angels sambygdinger i Kvænangen i Troms. Historien om Onsøymordet ble bevart på folkemunne innenfor to sjangere, på hver sin kant av landet.

Tekst av familie og venner fra Kvænangen.

Etter fullført lærerskole og førstegangstjeneste var han lærer ved en skole på Tromsøs utkant, før han flyttet til Lyngen. Som lærer ved Solhov folkehøyskole i Lyngen traff han Gunhild-Marie som han giftet seg med. I tolv år var han rektor ved Lyngsdalen skole i industribygda Furuflaten. Til sammen ble det 24 år som lærer i ulike skoler i Lyngen – før han flyttet hjem til Fredrikstad.

Da han skulle feire 70-årsdagen sin, inviterte han meg. Som han sa: «Jeg inviterer bare mennesker som har betydd noe for meg i livet.»

Arvegods

-sitater og anekdoter fra Østfold.

Jeg ble kjent med Jon Thoresen under førstegangstjenesten på Heggelia. Etter det hadde vi bare sporadisk kontakt. Han jobbet i Lyngen-området i 23 år, og det var der han også møtte sin kone. Senere flyttet de sammen til Østfold. Jeg står omtalt i boka som 34 Eriksen – der jeg under et kjøreoppdrag sang visa om Signe Angel.

En ukjent far

– og en historie som ville ut.

Hvorfor har ikke jeg en pappa?

«Hallo, er det Svenning Kristiansen?»
«Ja,» svarte han kort, nesten mistenksomt.

«Var ikke vi i militæret sammen på Vatneleiren i ’67?»
Det ble stille et sekund. Så, litt varmere:
«Hei – er det du?»

Jeg visste at jeg måtte komme raskt til poenget.
«Jeg var ute på byen i helga og traff ei dame… hun ønsket å komme i kontakt med deg.»

Alt startet 5. oktober 1967 på transportkompaniets øvingsområde utenfor Sandnes i Rogaland.

Vi var 120 ungdommer fra hele landet, kastet inn i en ny virkelighet med disiplin, rutiner – og nye vennskap. Jeg ble plassert på rom med tre andre: Evensen fra Toten, Ekeberg fra Sandefjord, og Svenning Kristiansen fra Stavanger. Og jeg selv, fra Tromsø.
Kjemien stemte fra første stund. Vi lo mye, støttet hverandre gjennom den første kaotiske tida, og ble raskt en sammensveiset gjeng.

Etter bare noen uker inviterte Svenning oss hjem til foreldrene sine i Stavanger. Moren hans, fru Kristiansen, disket opp med en fantastisk pastarett, og kvelden ble fylt av latter og varme. Det var også første gang vi møtte kjæresten hans – ei flott jente, blid og trygg. De virket som et par som hadde funnet hverandre for godt.

Tre måneder gikk overraskende fort. Etter 14 dagers velfortjent juleperm, fortsatte vi rekruttperioden på Sessvollmoen. Der ventet nye romfordelinger og nye ansikter. Det var egentlig helt greit – det var en del av opplevelsen, å bli kjent med folk fra hele landet.

Men én manglet. Svenning.
Han hadde søkt om å bli overført til en tjenestestilling i Stavanger-området og fått ønsket sitt innvilget. Han var tydelig på at han ikke ville flytte fra kjæresten. Og Nord-Norge? Det var helt uaktuelt for ham, det hadde han sagt rett ut, med et glimt i øyet, men med et alvor i stemmen.

Vi merket tomrommet etter ham. Det var rart at en så viktig del av den første tida plutselig var borte fra bildet.

Vi var kommet til mars 1968. Seks måneders rekruttperiode var over, og vi ble overført til Rustaleiren på Heggelia.
Utdannelsen vår som vognførere var fullført, og vi var klare for de siste seks månedene i Brigade Nord.

Så kom april. Snøen begynte å trekke seg tilbake fra grøftekantene, og lyset vendte tilbake over fjellene.
Vi hadde nettopp kommet tilbake til leiren etter en stor NATO-øvelse, sliten og møkkete, men med en følelse av mestring. Det var da jeg fikk en uventet beskjed fra portvakta:

«En mann med navn Kristiansen står i vakta. Ønsker kontakt.»

Jeg stirret på vakta. Kristiansen? Svenning?
Hva i all verden gjorde han her?

Jeg fikk raskt med meg Evensen og Ekeberg, og vi gikk sammen til porten. Og der sto han – den samme gamle Svenning, med hendene dypt i lommene og blikket som vekslet mellom alvor og lettelse da han så oss.

Vi tok turen til den lille kaféen i nærheten av leiren. Over kaffe og tørre wienerbrød fikk vi høre hele historien hans.

Etter tre måneder i Stavanger ble Svenning likevel sendt nordover. Nå skulle han tjenestegjøre på Setermoen det siste halvåret.
Han likte det dårlig. Det var langt fra alt han hadde sett for seg – klimaet, distansen fra kjæresten, den monotone rytmen i tjenesten. Det var tydelig at noe ulmet under overflaten, men han sa ikke alt.

«Slik ble det bare,» sa han til slutt og så ut vinduet.
Vi nikket, men ingen sa noe på en stund. Det var en stillhet som ikke trengte forklaring. En del av oss forsto nok at dette kom til å prege ham mer enn han selv kanskje innså akkurat da.

Jeg hadde bare sporadisk kontakt med Svenning i løpet av sommeren.
Dagene gikk fort – jeg spilte fotball for Fløya og reiste til Tromsø hver helg.
Svenning, derimot, hadde slått seg til ro i Narvik. Han trivdes der, skrev han i et kort brev – «greit å være nærmere sivilisasjonen,» sto det, med en strek av sarkasme jeg kjente godt igjen.

Tida gikk, og vi begynte å ane slutten på dette merkelige, men lærerike året. Vi skrev midten av august, og dimmedatoen – 5. oktober – nærmet seg som et lys i horisonten. Det var snakk om sivile planer, studier, kjærester – og for noen, bare det å komme seg hjem.

Så, den 20. august, ble alt snudd på hodet.

Nyheten slo ned som et lyn: Sovjetunionen og Warszawapakt-landene hadde marsjert inn i Tsjekkoslovakia. Plutselig var det ikke lenger bare øvelser og rutine. Dette var alvor.
Det ble erklært 100 % beredskap. Permisjoner ble umiddelbart inndratt, og vi fikk beskjed om at dimmedatoen kunne bli utsatt på ubestemt tid.

Stemningen i leiren forandret seg på et øyeblikk. Det som for bare dager siden hadde vært slengbemerkninger og vitser om å «ri av siste måned» ble nå byttet ut med taushet, uro og stille blikk.
Vi marsjerte og trente som før, men det lå noe nytt i lufta. En anspenthet, som om hele landet holdt pusten.

Etter to–tre uker roet det hele seg ned. Trusselen fra øst ble vurdert som avtagende, og vi gikk gradvis tilbake til normalen. Lettelsen i leiren var til å ta og føle på. Nå var det bare uker igjen – og vi begynte å planlegge det som virkelig betydde noe: Dimmefesten i Tromsø.

Selvsagt kontaktet vi Svenning. Han trengte ikke å overtales.
«Klart eg kommer,» sa han på telefon, og vi kunne nesten høre smilet hans gjennom røret.

Festkvelden kom – en kjølig, men klar høstkveld i slutten av september. Vi hadde samlet oss på en restaurant i sentrum av Tromsø, og stemningen var upåklagelig. God mat, kald øl, latter og historier som allerede hadde fått et snev av nostalgi over seg.

Svenning var i sitt ess. Han strålte – lo høyt, slo vitser og lente seg tilbake som om han allerede hadde lagt militæret bak seg.
Ved nabobordet satt tre jenter i tjueårene, kledd for kvelden, med blikk som vekslet mellom sjenanse og nysgjerrighet. Svenning la raskt merke til dem, og de til ham.
Etter noen blikk, et løftet glass og et par kommentarer på vei forbi, reiste han seg og gikk over.

Vi så ham le og prate, med den samme avslappede sjarmen han alltid hadde hatt. Spesielt én av jentene fanget oppmerksomheten hans – lyst hår, glimt i øyet, og en måte å lytte på som fikk ham til å lene seg litt nærmere.

Vi andre lot ham være. Det var tross alt en fest og kanskje starten på noe nytt.

Klokka var blitt to–tre på natta da kjæresten min og jeg ruslet hjemover i den stille Tromsø-natta. Det hadde vært en fin kveld – akkurat slik en dimmefest skulle være. Lett melankoli blandet med latter og frihetsfølelse.

Vi hadde ikke gått langt før vi møtte Svenning og en av jentene fra nabobordet – hun lyse. De kom gående mot oss, tett sammen, som om de hadde kjent hverandre i årevis. Han blinket lett til meg, med det skjeve smilet han brukte når han visste at han var på vei inn i noe – eller ut av noe.

Så forsvant de arm i arm bortover gata i retning Sørbyen.

Vi kjente ikke jenta personlig, men Tromsø på 60-tallet var ikke større enn at man visste hvem folk var, og hvor de hørte hjemme. Hun bodde oppe på Tromsøya, det visste vi. Fra en vanlig familie, etter det vi hadde hørt.

Så kom dimmedatoen – 5. oktober 1968.
Vi pakket sekkene, skrev under papirene, og tok farvel med en tid som hadde formet oss på måter vi ennå ikke forsto. Alle reiste hjem til sitt, med minner og opplevelser som kom til å bli med oss resten av livet.

Det var noe vemodig i det hele. Et kapittel var slutt, og vi visste at vi nå gikk hver vår vei – mot studier, arbeid, noen mot nye steder i landet, noen ut i verden.

I januar 1969 fikk jeg høre det. Den lyse jenta jeg hadde sett sammen med Svenning – den natta etter dimmefesten – hun var gravid.

Ryktene gikk stille, slik de gjerne gjorde i små byer som Tromsø. Det ble sagt at det hadde vært et tilfeldig bekjentskap. Kanskje en militærgutt. Ingen navn ble nevnt, og ingen spurte for mye. Men alle hadde sine teorier, og jeg hadde mine

Men, bildet av dem den natta, arm i arm i høstmørket – det hadde brent seg fast.

Jeg registrerte at hun fødte en sønn tidlig på sommeren 1969. Det ble ikke snakket mye om det, men hver gang jeg så henne trillende på en barnevogn gjennom bygatene, kunne jeg ikke la være å tenke mitt.

Men tiden gikk. Bildet av henne og barnevogna bleknet som et gammelt fotografi som gradvis mister fargen. Til slutt glemte jeg hele saken. Eller trodde jeg gjorde det.

Så – førti år senere – i 2010 – skjedde noe som brått rev i det gamle minnet igjen.

På en av byens mest populære puber møttes vi – fem gamle gubber – samlet for å ta imot en sjette vi ikke hadde sett på mange år. Det ble varme klemmer, latter og høylytt gjenkjennelse. Praten gikk livlig, som om tiden hadde stått stille. Den langveisfarende kompisen fortalte åpent om livet sitt – om ekteskap som hadde gått i oppløsning, og barn han ikke visste han hadde før de plutselig sto på døra.

Det var på et vis både tragikomisk og gjenkjennelig. Vi nikket, lo, og ble litt stille – slik man gjør når livets realiteter setter seg mellom ølglassene.

Så, midt i alt dette, kommer en gruppe damer inn og slår seg ned i kroken ved peisen. Jeg kaster et blikk bort – og der sitter hun.
Jenta fra den kvelden i 1968. Hun som trillet barnevogn gjennom Tromsøs gater sommeren etter.

Ettersom samtalen ved bordet fortsatt dreide seg om barn og ukjente fedre, kunne jeg ikke la være. Jeg lente meg litt frem og pekte diskret mot hjørnet.

«Hun der, sa jeg lavt. «Jeg husker hun fikk et barn tilbake i -69. Tror aldri hun visste hvem barnefaren var.»

Ordene hang i lufta et øyeblikk. Noen lo dem vekk. Andre ble stille. Men den sjette, han langveisfarende, stivnet i blikket.

Hun kjenner jeg svært godt, sa han. Jeg var nærmeste nabo med henne i mange år. Husker godt hvor hun strevde for å finne barnefaren – uten å lykkes

Stemningen ved bordet endret seg. Latteren stilnet. Vi satt og stirret i hver vår retning, med ølglassene som unnskyldning for å ikke si noe for raskt.

Og så hørte jeg meg selv si det, nesten hviskende:

«Jeg tror jeg vet hvem som er far til det barnet.»

Med én gang ordene forlot munnen min, angret jeg. Ikke fordi det nødvendigvis var feil – men fordi jeg ikke visste sikkert. Jeg hadde aldri spurt. Svenning hadde aldri sagt noe. Alt jeg hadde, var en natt, et blikk, et rykte jeg aldri glemte, og en stillhet som hadde vart i over førti år.

«Men jeg kan ikke si det med sikkerhet,» la jeg raskt til. «Det er bare noe jeg har hatt i bakhodet … siden 1968.»

Stemningen hadde tatt seg opp igjen. Vi pratet om løst og fast, lo av gamle historier, og skylte ned en ny halvliter med et lett sukk av tilfredshet.

Så, helt plutselig, sto hun ved bordet – hun fra peiskroken. Den lyse jenta, nå en godt voksen kvinne, men fortsatt med det samme rolige uttrykket i ansiktet. Hun henvendte seg direkte til min langveisfarende kamerat.

«Takk for sist!» sa hun.

«Hvordan går det med deg?» svarte han.

«Jo da, det går bra,» smilte hun.

«Og sønnen din?»

«Det går fint med ham også. Han tok nettopp fagbrev som elektriker. Har samboer og en liten gutt på fire år.»

Så kom det jeg hadde håpet vi skulle unngå.

«Fant du noen gang faren til sønnen din?»

Hun ble stille et øyeblikk før hun svarte lavt:
«Nei, og det er min store sorg her i livet.»

Vi satt helt stille mens hun fortsatte.
«Sønnen min spurte ofte etter faren da han var liten – hvorfor hadde ikke han en pappa. Det var vondt, mange ganger, sier hun. Han fant på egne historier, om at faren hans en dag skulle komme og hente ham. At de skulle dra på lange reiser sammen. Det var hjerteskjærende. Nei, det har vært tungt, mange ganger.»

Så, med et underfundig smil, snur kameraten min mot meg og sier.

«Han der… vet hvem som er faren.»

Det var som om bakken forsvant under meg. Jeg trodde jeg skulle ramle av stolen. Hun ble hvit i ansiktet – så hvit at jeg et øyeblikk trodde hun skulle besvime.
Hun snudde på hælen og løp bort til de andre kvinnene. Det ble en slags stille eksplosjon på puben – hvisking, blikk og uro. Så kom hun tilbake. Øynene hennes var vidåpne.

«Hva vet du? Fortell meg alt.»

Jeg rygget litt, løftet hendene forsiktig.

«Jeg vet det ikke sikkert,» sa jeg. «Det er bare noe jeg har båret på lenge.»

Så fortalte jeg – detaljert – om dimmefesten i 1968. At jeg og kjæresten min møtte henne og Svenning den natta. At de forsvant sammen, arm i arm. Hvordan hun sommeren etter gikk rundt i byen med en barnevogn.

Hun nikket underveis.
«Alt stemmer. Akkurat sånn var det.»

«Og hvem er han?» spurte hun lavt.

Jeg fortalte alt jeg visste om Svenning. Om den gode kameraten min fra Stavanger, den livlige, sjarmerende fyren vi alle hadde blitt så glade i.

Så ble det stille mellom oss.

Og jeg som har vært så mange ganger i Stavanger, sa hun tenksomt.

«Men hva gjør vi nå?» spurte hun, nesten hviskende.

Jeg lot som om jeg ikke hørte hva hun sa, og vendte meg mot guttene igjen. Dette begynte å bli vanskelig – altfor personlig. Jeg tenkte på Svenning. Hvordan ville han ta det? Han hadde sikkert fått seg både familie og barn for lenge siden. Kanskje barnebarn.

Men hun ga seg ikke. Øynene slapp meg ikke, og til slutt måtte jeg si det:
«Jeg skal prøve å ringe ham på mandag.»

Det stakk litt idet jeg sa det. Jeg hadde jo ikke snakket med Svenning på førti år. For alt jeg visste, kunne han være død. Det siste jeg hørte, var at han jobbet som dykker i Nordsjøen – et yrke som krevde sitt, og som ikke alltid tillot et langt og stille liv.

Mandagen kom. Hendelsen på puben hadde kvernet i hodet mitt hele helga. Jeg sov dårlig. Tankene gikk i sirkler: Hvordan skulle jeg gripe dette an? Hva skulle jeg si? Og hva slags reaksjon kunne jeg forvente?

På jobben hadde vi en fast rutine – mandagskaffe og helgeprat. Det var som en uformell debrief.
«Nå, Svein – hva har du gjort i helga?» spurte en av kollegaene, lattermildt.

Og så måtte jeg fortelle. Hele historien. Fra dimmefesten i ’68, til møtet på puben, til kvinnen som kanskje satt med en sønn uten far. Reaksjonene var delte.
Monika så på meg med medfølelse. «Stakkars deg, hva har du rotet deg opp i?»
Kirsti lente seg frem, tydelig fascinert. «Dette er jo kjempespennende!»
Guttene gikk rett på sak: «Du må ringe. Ikke noe å vente med.»

Jeg hadde ikke nummeret hans, så jeg søkte opp navnet på nettet. Seks personer dukket opp med samme navn. Jeg tok listen fra toppen.

«Hallo, er det Svenning Kristiansen?»
«Ja,» svarte han kort, nesten mistenksomt.

«Var ikke vi i militæret sammen på Vatneleiren i ’67?»
Det ble stille et sekund. Så, litt varmere:
«Hei – er det du?»

Jeg visste at jeg måtte komme raskt til poenget.
«Jeg var ute på byen i helga og traff ei dame… hun ønsket å komme i kontakt med deg.»

Stille igjen. Et langt, ladet sekund.
Så svarte han, lavt og hardt:
«Jeg har vært lykkelig gift i førti år. Jeg ønsker overhodet ikke kontakt med noen nye damer.»

Klikk. Han la på.

Jeg hadde funnet rett mann, så jeg ringte henne – kvinnen fra puben.
«Jeg har funnet ham,» sa jeg. «Men … han ville overhodet ikke ha kontakt.»

Det ble stille i den andre enden før hun gjentok, nesten for seg selv:
«Sa han det? Ville han ikke ha kontakt …»

Så kom det bestemt, men rolig:
«Gi meg nummeret hans. Nå får jeg vurdere selv hva jeg gjør videre.»

Jeg kjente en bølge av lettelse. Jeg hadde gjort mitt. Nå lå det i hennes hender.

En liten måned senere var jeg igjen i byen. Jeg gikk rolig gjennom sentrum da jeg plutselig hørte noen rope bak meg:

«Svein! Svein!»

Jeg snudde meg – og der kom hun mot meg, smilende og opplagt.
«Nå skal du høre,» sa hun nesten andpusten. «Jeg ringte Kristiansen. Vi snakket lenge. Alt er bra. Sønnen vår har fått en far. Barnebarnet har fått en bestefar. Jeg er så takknemlig for det du har gjort.»

Hun ga meg en god klem før hun hastet videre, og jeg ble stående igjen med en uventet varme i brystet. En følelse av at noe hadde falt på plass – ikke bare for henne, men kanskje også for meg.

Senere fikk vi god tid til å snakke om det hele, både hun og jeg.
Svenning hadde gått flere runder med familien – særlig med kona, men også med barna og barnebarna. De hadde snakket åpent om det, veid for og imot – og landet på at dette skulle møtes med raushet.

«Vi tar det med det gode,» hadde kona sagt.

Barnebarna syntes det hele var kjempespennende – tanken på å få en onkel i Tromsø!
Sønnen og hans familie har siden den gang vært i Stavanger flere ganger og blitt varmt tatt imot. Svenning har gjort det klart at han ser på ham som en ekte sønn.

Og Svenning og kona? De benytter enhver anledning til å besøke Tromsø – enten det er barnedåp, bursdager, eller den dagen svigerdatteren mottok sin bachelorgrad.

Noen historier ender ikke med brudd – men med tilgivelse, gjenforening og nye bånd som knyttes, selv etter førti år.
Og jeg? Jeg var bare en tilfeldighet i det hele – en som bar på et minne, og til slutt valgte å dele det.

Noen ganger er det nok.

Noen historier ender ikke slik vi hadde sett for oss. De tar omveier, bærer stillhet i årtier, før de plutselig finner veien fram i lyset. Dette var en sånn historie. Ikke spektakulær i det ytre – bare en enkel forbindelse mellom mennesker som hadde mistet hverandre, og som fant tilbake.

Jeg spilte en liten rolle i det hele, nesten tilfeldig. Men noen ganger er det nettopp det tilfeldige som betyr mest. En gammel venn. En stemme i telefonen. Et glimt av et minne som nekter å slippe taket.

Og når nye bånd knyttes over generasjoner, når stillhet viker for åpenhet – da har kanskje tiden likevel vært med oss.