Til ettertanke

På bussen til Tromsø sentrum i dag ble jeg møtt av en rekke plakater med teksten:

Din jævla same
Mine farlige fordommer.

Nederst på plakaten stå det:

«Tromsø kommune ønsker å bidra til bevissthet og ettertanke rundt språkbruk. Sett en strek over hets og diskriminering mot den samiske befolkningen.»

Jeg tenkte at dette var et godt initiativ. Språk kan såre, og ord kan sette spor. Men samtidig begynte jeg å tenke på mitt eget første møte med Tromsø.

Det var i 1962. Jeg var ung, kom fra Olderdalen og skulle finne min plass i byen. Jeg snakket dialekten min, kledde meg kanskje ikke helt etter datidens ungdomsmote – og jeg oppførte meg sikkert litt annerledes enn byungdommen.

Nesten daglig fikk jeg høre ord som «bone», «finnlugg», «fjellfinn» og «kvenfan».

I dag ville mange av disse ordene blitt oppfattet som klart nedsettende. Den gangen opplevde jeg dem nok først og fremst som erting. Jeg tror ikke alltid det var vondt ment. Ofte var det kanskje bare ment som en spøk.

Verst var det på arbeidsplassen. Der ble jeg stadig minnet på at jeg var «han fra Nord Troms». Kanskje lo jeg med, kanskje lot jeg som ingenting. Men ord gjør noe med oss, også når de blir sagt med et smil.

Jeg ble aldri noen ordentlig «Tromsø-væring».

Kanskje var det heller ikke meningen.

For jo mer jeg opplevde Tromsø, desto sterkere ble tilhørigheten til stedet jeg kom fra. Jeg ble faktisk bare enda mer glad i hjemkommunen min.

Derfor gjorde plakatene på bussen at jeg stoppet opp og tenkte. Fordommer handler ikke bare om store og alvorlige ord. De kan også gjemme seg i fleip, erting og kommentarer som «bare var ment for moro skyld».

Og kanskje er det nettopp derfor det er viktig å snakke om dem.

For vi vet aldri helt hvor mye et ord kan bety for den som må høre det – eller hvor lenge det kan bli sittende fast.

Det jeg opplevde i Tromsø tidlig på 1960-tallet gjorde meg ikke bitter. Jeg har hatt ett godt liv i Tromsø.