Tina Olderdal
Kvener har en historisk tilknytning til landet som er mye eldre enn de norske, forteller Stockfleth i boka «Bidrag til kundskab om Qvænerne i kongeriget Norge» som ble skrevet i 1848.
«Å betrakte og behandle kvenene i Finnmarkens amt bare som fremmede, som Norge ikke har noen nærmere forpliktelser overfor, er mindre riktig. I flere generasjoner har dette folket nemlig bodd i landet, ja, mange av dem har vært i amtet mye lenger enn nordmennene. Kvenene dro frivillig til Finnmark, mens en stor del av den norske befolkningen ble sendt dit.
I over et hundre år har kvenene, år etter år, blitt tatt opp som norske borgere og ført inn i norske manntall – ofte uten å kunne et eneste norsk ord, og uten annen forpliktelse i så måte enn å betale tingtolk. De har heller ikke vært uten betydning for amtet, for helt siden de kom har de bidratt til den norske statens og statskirkens velferd og opprettholdelse.
Kvenene har selv tatt alle kostnader ved undervisning av sine barn på morsmålet sitt, samtidig som de har bidratt til de faste skolene – noe som utelukkende har kommet nordmennene til gode.
Den britiske generalkonsulen Crowe, som i en årrekke oppholdt seg i Finnmark, har beskrevet kvenene som et våkent, arbeidsomt, driftig og nøysomt folk – uten hvis hjelp ingen virksomhet som er avhengig av håndarbeid, enten det gjelder bergverksdrift, fangst på Svalbard eller bankfiske, kan drives med hell. Ingen arbeidsstyrke, verken engelsk, norsk eller fra noe annet folk, kunne ha oppført seg mer hederlig enn den kvenske arbeidskraften».
