Tormod gikk ofte stille langs kveldens vei,
alene i skumringen, men aldri forlatt.
For hjertet hans bar lyden av latter,
og ungdommens stemmer fulgte ham tett.
Han kjente navnene deres, drømmene deres,
visste hvem som trengte et ord eller et smil.
Og ungdommen søkte mot Tormod
som båter søker ly når vinden blir vill.
På banen sto han med glød i blikket,
med kjærlighet til idrett og kamp.
Han lærte dem styrke, men også glede,
at mot kan vokse i hver eneste kamp.
Når morgenlyset speilte seg i fjorden,
sto Tormod ved vannet så trygg og stø.
En fisker med tålmod i værbitte hender,
som visste hvor storfisken gjerne ville bo.
Slik levde han — rik på mennesker,
på havets ro og ungdommens sang.
Alene kanskje i husets stillhet,
men aldri ensom en eneste gang.
Olderdalen, bygda vår 