Evakuering

Tysk soldat, Ragnar Johansen, Peder Mathisen, Hilmar Solberg, Arthur Soleng, tysk soldat, Johan Pedersen, Hans Johansen og Hilmar Haugen, De tre guttene som står foran, mellom to tyske soldater er: fra venstre Henrik Albrigtsen jr., Peder Odd Olsen og Tormod Albrigtsen.

Høsten 1944

Henrik Albrigtsen

Det var også rasjoneringskort på brennevin og tobakk.I melet var det blandet endel bark, så når en bakte brød ble det alltid stygg lukt. Vi som bodde på landet hadde poteter, grønnsaker, fisk, litt kjøtt og melk, så vi klarte oss bra. Men vi måtte levere en viss del poteter til den tyske arme.

Kontrollører kom og kontrollerte hvor meget poteter vi hadde i potetkjelleren. De stakk en kjepp ned i potetkjelleren til de traff bunnen og målte dybden, og på det vis regnet de ut hvor meget poteter vi hadde, og hvor meget vi måtte levere til den tyske armen. Når vi om høsten la poteter ned i kjelleren plasserte vi først en del poteter, så plasserte vi en plate oppå potetene, og firte deretter resten av potetene i kjelleren. Når kontrollørene stakk ned kjeppen traff de plata, som ble regnet fra kjellerbunnen. På det vis behøvde vi ikke å levere så meget til den tyske armen, og fikk beholde mer potetene sjøI.

Det var ganske mange tyske soldater i bygda – de fleste var der ganske lenge, og ble derfor godt kjent med bygdas folk. De hadde store kanonstillinger og mindre kystværn – kanoner nær stranden mellom gamle fergekaia og Olderdalselva. Når de drev med skyteøving, rekvirerte de en fiskebåt til å slepe en gjenstand på fjorden som liknet på tårnet til en undervannsbåt, som de prøvde å treffe.

Verre var det med disse folk som rak omkring i sivile klær, som en aldri kunne snakke med, fordi en aldri visste om de var spioner.

Vi byttet bær, fisk og melk med brød med tyske soldater, og var ellers på en viss talefot med dem, men en holdt alltid de tyske soldater på en viss avstand.

Det var en lege fra Østerike som het Peder eller Peda, han var i den tyske armen, og bodde en tid i bygda, i huset til Alette Pedersen. Han fungerte som lege for oss også, og når han hjalp oss sa han alltid: Peda make good.

Radioer var inndradd slik at en ikke fikk høre norske nyheter som ble sendt fra London, og avisene var sensurert av okkupantene. Men det fans radio i det skjulte – der noen lyttet til nyheter fra London, og «Jungeltelegrafen» sørget for å spre nyhetene.

Selv om livet tilsynelatene forløp ganske normalt, foregikk det endel trafikk i det skjulte. Både nordmenn og utlendinger rømte over til Sverige, og når disse rømlinger kom til bygda hadde de navn på «sikre» nordmenn som de kontaktet, og som fraktet dem over fjorden til Manndalen. De fikk så navn på «sikre» folk i Manndalen som ordnet med hjelp og los over til Sverige. Selv om denne trafikken foregikk i det skjulte, kjente alle gode nordmenn i bygda til dette.

Barna visste også meget, men var opplært til å holde tett, og når fremmede forsøkte å spørre om noe, visste de selvsagt ikke noe. Det var et par nasister i bygda, men det var ikke farlige.

Verre var det høsten 1944 når tyskerne trakk seg tilbake fra Finland og Finnmarka. Det var soldater som kom fra fronten, og disse soldatene måtte en holde på god avstand til. De kom kjørende med biler, og hester med vogn, lastet med soldater og materiell. De var på tur sørover, skulle over Lyngenfjorden fra Olderdalen til Lyngseidet med landgangspramer og ferge. Da ble det ofte milevis med kø som ventet på overfarten.

Høsten 1944 ble Kåford kommune tvangsevakuert, Først måtte ytre Kåford evakueres – alle nord for Olderdalselva ble flytte til indre Kåfjord, der ble de plassert i skoler og i hus hos private. Etter hvert som huseiere ble beordret ut overtok den tyske vermakt husene og fjøsene.

Så kom videre evakuering. Norske nasister i hirduniform og tyske soldater beordret folk ut av husene, og hvis beboere nektet ville de sette fyr på husene mens folk var inne. Folk fikk ta med seg klær og litt mat. Så ble de stuet om bord i fiskebåter sammen med flere andre familier.

En stor familie med mange barm skulle kastes ut av okkupantene. Kona ble så rasende at hun kastet rokken på en tysk soldat. Når de kom ombord i ventende båter, var der allerede mange familier. Ei kone gråt og gråt, andre var sinte, og atter andre var tause og i stille bønn. Ingen visste hvor det bar hen…