Elveholmen. 

Kart som viser den gamle stien med de fire broene over Elveholmene.

For oss som vokste opp i Olderdalen på 50- og 60-tallet, var Elveholmen et sted som vekket frykt. Området var øde, mørkt, og ofte fylt med merkelige lyder, særlig om vinteren. Vi visste også at for mange år siden hadde tre jenter mistet livet i elva der.

Vi refererte til Elveholmen som ett samlet område, men som dere kan se på kartet, var det en sti med fire broer som forbandt bygdene. Disse inkluderte Mølleholmen, Elveholmen og den største holmen, som bemerkelsesverdig nok er uten navn.

Selv om stien og broene bandt oss sammen, har det alltid vært en sterk rivalisering mellom yttersida og innersida av elva. Allerede i gamle dager var det problematisk å krysse elva. På en lørdagskveld kunne en «ytterelving» risikere å få juling om de våget seg over.

På 50- og 60-tallet, i min tid, var det mer fredelige aktiviteter som fotballkamper og friidrettsstevner.

En historie jeg husker fra barndommen: En kveld møtte Lars skjebnen sin på Elveholmen. Han var kjent som en skeptiker, en som ikke trodde på gamle historier om skrømt. Da han krysset den siste broen, ble han plutselig møtt av en isende kulde. Barneskrik fylte luften rundt ham, og føttene hans satt fast, som om broen selv holdt ham tilbake. Lars forsvant sporløst, og alt som ble funnet, var hatten hans, liggende igjen på brua.

Fortellingene om Elveholmen lever videre. De eldre deler dem med alvorlig mine, mens de unge lytter med en blanding av frykt og fascinasjon. Ingen vet hva som egentlig skjuler seg der, men én ting er sikkert: Elveholmen er mer enn bare en sti mellom bygdene – det er en bro mellom vår verden og noe langt mer uforklarlig.