Av Per Henning Olderdal
– Gråspurven, du må tørne ut! Vi skal på havet!
Jeg var 8 år gammel, og hadde blitt instruert av «Tinola» (= Tina sin Ola). Dette skulle jeg gjøre meg tell og rope til skipperen som var våken for lenge siden, han satt med ladder på, og gnog på spikkesild, tyttebær og grovt brød. Den meget eldre mannen satt der i en slitt vadmelsbukse og tykk genser som var stoppet på kryss og tvers, «gisteaccu» (geitebestemor), hadde ikke lagt på latsiden. Det ble hun kalt for av oss unge, Vi kalte henne også for niogførti- femti, og dette berodde på at hun var så låghalt at man så henne bare omtrent annen hver gang, var det noen som påsto. Hun var kona til min skipper,og sesongen denne høsten skulle akkurat til begynne, vi skulle ut til vårt første sjøvær, man skrev 1958.
I grålysningen vandret vi ned i fjæra, den gråsprengte hadde tredd på seg halvkanninga, en kort trang støvel. Jeg gikk i andre klassen på småskolen, og den gangen gikk man på skolen annen hver dag. Da gjorde vi sjøvær de dagene jeg hadde fri.
Vi skulle ro med flyndergarn, og båten var en tjærrabreidd tungrodd toroms spissbåt. Vi rodde i mange uker, med omtrent 6 garn, og flyndre fikk vi en hel del av. Mannen med det store grå skjegget solgte mesteparten av flyndra, men omtrent en gang i uka fikk jeg to-tre flyndre. «manna Alida med flyndre», sa den joviale skipperen. Her; manna med to nner betyr gå. Mana med en n betyr baby. Garna ble flyttet på etterhvert, han visste nøyaktig hvor flyndra var etter decenniers erfaring.
Flyndergarn
Men, en dag ble den krumbøyde mektig irritert, det var jo jeg som rodde under setting av garn. Han pekte mot sørøst,«ro dit»! Men denne dagen var det kuling fra sørøst, vind midt imot. Bautja fra Manndalen heitte det. Gråspurven slengte ut garnstein, glasskavlene fant sjøl veien utover rekka. Men nå kom vi ikke av flekken, jeg klarte ikke å få bevegelse i båten i kraftig motvind.. Da utbryter, «Tjårkola»,alias»flynderola»,som bar navnet Ole Andersen:
«Dæinn helleves tinola bardni, dæinn klare ikke å hamle,en gang».
Nåvæll, sesongen tok slutt senhøstes. Noen lott fikk jeg aldri i form av noen ører, fikk bare noen flyndre noen ganger. Vil her tilføye at jeg i voksen alder i lystig lag med » Ålla»og flere pleide terge «Ålla» med at skyld går i arv, og at «Ålla» måtte betale meg lott for den fordums garnsesongen. Etter mange år med mas om lott fikk jeg endelig en gang hos «Rublar» en ti kroning. så var det opp og avgjort.
Nevnes må her en episode på begynnelsen av 60 tallet; Inge Rismo og jeg gikk etter veien ,og der ned fra huset i kalde vinterkvelden kom denne «Oleanta» som nå hadde telnet garn og fortøyd for siste gang noen år tilbake. Han kom subbende på bare strømpelesten og stoppet foran oss: «Eg får ikke ståppa maskinan,og dæinn helleves betja,kor e dæinn gådd?» Betja var datteren, Berta. Vi geleidet gammelskipperen hjem. Maskinan som skulle stoppes var en radio, å vri runden rund knapp var det som skulle til, så ble maskinen/radioen stoppet. Det var Alida som kalte ham for «Oleanta» . Gråspurven lå på slagbenken, og innen vi forlot ham «saget han tømmer».
Jeg kan videre fortelle at jeg pleidde å ro med torskegarn i Atno i januar, februar med Rudolf Slettli, og nå var jeg blitt ti-tolv år. Slettli hadde en 5 hesters Evinrude påhengsmotor, husker jeg. Slapp å ro, men vi dro for håndmakt i hver sin telne Det var mange garn fra dypt vann, og jevnt og trutt fikk vi stor, fin torsk opp. Så da vanket det fersk god mølja i brakka, rogna var jo på sitt beste midtvinters.
Selv om «havet ble mitt lodd»,skal jeg kort nevne da jeg tok meg annet lønnet arbeide. Før jeg begynte på skolen, i 1956, ble jeg ansatt av «jossaHans» til å bære ut rusk og rask ut av kirka, det hadde vært utført snekkerarbeide, og mye skulle ut. Jeg var der i to dager og fikk 5 kroner i lønn, en formue! Fikk mye bruntsukker i kremmerhus og karameller for en slik sum.
Andre dagen jeg kom inn i kirka møtte jeg «JossElen», og spurte hvor Hans var. «Hans e oppe i gallilea»,svarte den gamle kvinnen av samisk herkomst. Hun mente galleriet..
Andre gangen, i annet arbeid, var jeg ansatt av Ane Peder, alias «Skjæri» i vedskogen. 10 år gammel kvistet jeg felte bjørketrær og dro dem sammen alt skulle hentes med hest. To dager i skogen, og også denne gangen fikk jeg 5 kroner i lønn.
Slik gikk årene og jeg gikk ut av framhaldsskolen våren 1965. Fylte 15 i juni og i august dro Inge Rismo og jeg med hurtigruta «NordNorge» til Bergen.
En av to loser, Tormod Knudsen, var gift med min eldste søster Torgunn. Han gikk seks timers vakter, og Inge og jeg fikk sove på hans lugar når han var på vakt. Å få egen lugar sommerstid var umulig. Båten var full av turister. Fra Tromsø til Bergen tok det fire døgn. På båten lærte jeg forøvrig å styre etter kompass.
Skoleskipet «Staatsraad Lehmkuhl»
På skoleskipet «Staatsraad Lehmkuhl», norges største på hele 1700 tonn, til sammenligning var «Christian Radich» 600 tonn, vi var 80 elever. Kurset varte i over tre måneder.Båten var en bark, det vil si at den hadde full seilføring på bare to av tre master.
Vi lå og sov i hengekøyer, en fin ting i romsjø i slingring .
Du lå alltid vannrett. Jeg skulle være dekkselev,
Inge i maskinen. Maskinen var på 400 hk. Seilføring var jo hovedmåten å bevege oss på.
Vi seilte etter noen uker til Fredrikshavn i Danmark. Men først hadde vi noen dager i Kristiansand. Her knuste vi elever fra skoleskipet «Sørlandet», en jolle på bare 400 tonn, i både kapproing og fotball. Må nevne toalettet vårt; 6 runde hull i en rekke, det ble kalt seksseteren.
Utfor Lista fikk vi kuling, og der lå mange elever på knærne på rad, som vi sier: matet krabben. Først på neste båt ble også jeg sjøsyk. Det er her jeg må skryte av oss to Olderdalinga; vi var suverent best, nr.1 og 2. Hvem av oss som var nr. 1 husker jeg ikke, antakelig ca. uavgjort.. Av 80 elever var vi de to som fikk mest landlovsnektelser.
Vi lærte å spleise, vi skuret dekk og mye annet. En gang i uka vasket/skrubbet vi egne klær. Etter kveldsmaten klokken 18 fikk vi landlov, men måtte være ombord innen klokken 22. Når vi i uniform gikk i land måtte vi stå i stram giv akt øverst på fallrepet og med hånd på skrå mot lueskyggen hilse mot flagget akterut. Kom vi for sent ombord fikk vi landlovsnektelse neste dag. Du verden hvor vi løp hver kveld, men noen ganger kom vi litt for sent, og da var det gjort, neste kveld ble vi ombord. Ja, du skjønner nok at «småjentan» sto i kø på kaia og ventet på oss. Så bar det opp til Nygårdsparken, kanskje 7-800 meter unna. Der var det store trær, busker, plener og stier. Men også plasser hvor vi side ved side med jentan kunne sitte i bekkmørtna og se på månen..- Ja i hvert fall kan ikke jeg huske at vi gjorde noe annet. Men så er jeg jo plaget med langt fremskreden senil, demens, så da husker man jo lite.Ellers vil jeg nevne at vi fikk 10 kr. utbetalt i uka i lommepenger, Det holdt jo til en pakke tobakk, og det ble noen kroner til overs.
Vil ikke si mer om skoleskipet. Etter endt kurs dro Inge i utenriksfart som smører med «M/T Aurelian», en Hilmar Reksten båt. Han var jo fylt 16 år, som man måtte være for å reise utenriks.
«M/K Atløy»
Jeg endte ombord i lokalbåten «Atløy» en båt tilhørende fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Lokalbåten gikk fra Bergen og rundt omkring til mange små-plasser, ytterst ute i Sogn. Det var ikke store båten, bare 87 fot, og 105 tonn. Vi gikk med gods og passasjerer. Jeg mønstret på i 1965 på Atløy og ble ombord til juni 1966.
På «Atløy» hadde jeg en dekksgutthyre på kr. 373,- kr. i mnd. En formue. Innen juni 1966 hadde jeg rykket opp til jungmann, nå med en hyre på 420 kr. Som mannskap på «Atløy» hadde jeg jo egen lugar i baugen, og da fikk jeg besøk av småjentan, som før benevnt. Vi pleide å ligge et døgn i Bergen, før ny rundtur ytterst i havgapet. Vi så jo ikke månen nede i lugaren, så da satt vi antakelig og spilte ludo, jfr. før benevnte langt fremskredne.. Vinterstid i ytre Sogn lærte jeg sjøsyka å kjenne.
Mange ganger var det håpløst å sove framme i baugen når vi knuste bølger med brak og smell. Noen ganger med dårlig vær, så var sjøsyka borte. Som annet sted nevnt fikk jeg tjangs med jentan i ung alder. Også blandt passasjeran og en reise kunne vare både 12 timer og mer for den enkelte. Da lånte jeg av og til køya til slike trøtte jenter mens jeg var på vakt. Jeg var 6 timer på – og 6 timer av.
Når jeg gikk av vakt sto jenta opp, og jeg antar vi spilte ludo, hukommelsen er ikke blitt bedre siden i sted.. Som sagt, i juni tok jeg hurtigruta hjem til Tromsø, «Kong Olav» denne gang. Også nå uten lugar, og om natta lå passasjerer strødd over alt, gjerne i soveposer. 4 døgn med minimalt med søvn.
Da fylte jeg 16 og jeg ville utenriks, men først en tur hjem med hurtigruta. I august dro jeg så utenriks som jungmann.
Spesialtankeren «M/T Anne» på 16 000 tonn
Så kom august og Kåre Steinnes og jeg mønstret på motor spesialtankeren «Anne» på ca. 16 000 tonn. Mønstret på i Amsterdam. Begge mønstret på som jungmann. Her var hyra over 700 kr.i mnd. Jeg ble ombord i denne båten i nesten 2 år. Vi gikk på «løs fart», dvs. på kryss og tvers verden rundt. Mens jeg ennå var 17 år ankom vi en plass i Australia, og da hadde jeg vært i samtlige fem verdensdeler.
Omtrent samtidig rykket jeg opp til lettmatros, 17 år gammel. La det være sagt; jeg hadde alltid lett for å lære språk og var langt bedre i engelsk enn de fleste av f.eks. spanske matroser. Derfor var det som regel jeg som ble foretrukket å styre for engelsktalende los til og fra havner. Husker at vi gikk gjennom Suez-kanalen bare en uke før 6 dagers krigen mellom Israel og Egypt i 1967.
Det var stadig militærfly som fløy over oss. Husker ellers at det sto 60 000 par militærstøvler forlatt i ørkensanden, muslimer kunne ikke dø med sko på. Joda, det skjedde mye på 2 år, men jeg vil ikke her komme inn på mange ting, det må i så fall bli ved en senere anledning.
Senere mønstret jeg jo på to andre båter også, det lar jeg her fare. I denne historien stopper jeg her ved min tilværelse på «M/T Anne» . En spesialtanker vil si at vi aldri gikk med råolje, bare med foredlede laster, så som solvents, (oppløsningsmidler, o.lign.) også flybensin blant annet. Rengjøring av tanker på ballast (tanksjau) kunne være en prøvelse for en sjøsame fra det høye nord når temperaturen i solsteiken kunne være opp mot 60 grader celcius. Da var solstikk aldri langt unna. Midt på dagen hendte det at vi måtte ta pause i noen timer.
Det blir mye å ramse opp alle steder jeg har vært, så her nøyer jeg med å ta med USA. På øst kysten; Norfolk, Baltimore, Philadelphia, New York og Boston. Ellers Tampa i Florida og New Orleans og Baton Rouge oppi Mississippi elva. Så må jeg nevne Houston i Texas pluss mange småsteder i Texas; Smiths Buff, Good Hope, Beaumont og endelig Port Arthur. Her gikk noen av oss mannskapet i land om kvelden og endte på en bar/saloon, som jeg ikke husker navnet på.
Janis Joplin
Det jeg derimot husker er navnet på det bandet som spilte, nemlig; «Big Brother and the Holding Company.» Året var 1967. De hadde en kvinnelig vokalist som den gang var 24 år. Hverken hun eller gruppa var kjent eller berømt der og da, det kom senere. Kvinnen snakket med bandmedlemmene, så kom hun bort til bordet vårt og spurte han med lyst langt hår om de skulle danse. Jeg var den første i Olderdalen som hadde langt hår. Og ja, vi danset tre danser i slow fox tempo, eller var det fox trot, kanskje. Rene kliningen, kinn mot kinn. Jeg så plutselig at hun gråt og spurte hvorfor. Men hun bare ristet på hodet og sa ingenting, jeg visste ikke det da, men langt senere at hun hadde store rusproblemer, allerede i 1967.
Så, i Hollywood, på et hotellrom den 4.oktober1970, satte den nå 27 år gamle kvinnen en overdose sprøyte med heroin, hun døde utstrakt mot sin siste sprøyte. Jeg snakker om Janis Joplin. Hun var jo fra Port Arthur.
Jeg mønstret av i Rotterdam i juni 68 og her velger jeg å avslutte denne historien…
Her føyer jeg til:
En annen gutt fra Olderdalen, Håkon Bergmo, delte også sine erfaringer som førstereisgutt. Hans beretning ble lest av flere tusen. Klikk på overskriften for å lese artikkelen.
Olderdalen, bygda vår 